- Det er funn eller ting på stedet som gjør at vi konkluderer med at dødsfallet er mistenkelig, sier operasjonsleder Dag Steinkopf i Sør-Vest politidistrikt til Dagbladet.
– Vi er i startfasen av undersøkelser og etterforskning. Av hensyn til den videre etterforskningen ønsker vi ikke å gå ut med flere opplysninger nå, sier Steinkopf til Dagbladet.
Politiet ble varslet ved 11.45-tiden om det som kan være et drap.
Til den lokale nettavisa GB nett sier kommunalsjef Lillian Ydstebø i Gjesdal kommune at det var ansatte i kommunen som varslet politiet om dødsfallet.
- Vi har folk på plass som ivaretar de ansatte i kommunen. Jeg kan bekrefte at det var en av våre ansatte som varslet politiet, sier Ydstebø til Dagbladet.
Operasjonsleder Dag Steinkopf bekrefter overfor Dagbladet at det er gjort funn, som gjør at politiet har iverksatt full etterforskning.
- Vi vil i løpet av ettermiddagen gi flere opplysninger, sier Steinkopf.
Müller på sin side mistet jobben etter den påståtte hendelsen, og gikk dermed til domstolen i Denver for å kreve erstatning for tapt arbeidsfortjeneste.
Torsdag vitnet Swift mot den tidligere radioprofilen.
– Det Mr. Müller gjorde var bevisst. Jeg er sur på din klient fordi han stakk hånda si under skjørtet mitt og kløp meg i rumpa. Det var skremmende og sjokkerende, og vi har aldri opplevd noe liknende, svarte Taylor på spørsmål fra Müllers advokat, Gabriel McFarland, ifølge CNN.
Fredag konkluderte den amerikanske distriktsdommeren William Martinez det samme som domstolen tidligere i år, og avviste dermed saken.
Dommeren mener at popstjerna ikke kunne holdes ansvarlig fordi Müller ikke kan framlegge bevis for at Swift personlig gikk inn for å få ham sparket, skriver Fox News.
Müllers påstander mot Swifts mor og hennes radioforbindelse vil imidlertid bli behandlet av jurymedlemmer for en dom.
– Var ment som en spøk
Det var etter en konsert i juni i 2013 hendelsen angivelig skal ha skjedd, da Swift og Müller stilte opp på et bilde sammen under et backstagemøte.
I rettssaken beskriver han at hele hendelsen var ment som en spøk mellom dem for et bilde de skulle ta sammen under backstage-møtet. Det benekter Swift, samtidig som hun innrømmer at hun ikke reagerte på at Müller fikk sparken etter hendelsen.
Ødela vesentlige bevis
Ifølge Fox News har Taylor Swift allerede vunnet en runde i retten.
Forrige måned innrømmet nemlig Müller å ha mistet eller ødelagt elektroniske enheter som kunne ha inneholdt nøkkelfakta til saken mot ham selv.
Det elektroniske innholdet skal ha vært et opptak av en samtale mellom ham selv og sjefen dagen før han ble sparket.
Ifølge nyhetsnettstedet skal dataene være svært kritiske bevis i saken.
Saken som startet på mandag er beregnet til å vare i ni dager.
Opplevde liknende oppførsel
I kjølvannet av anklagelsene, som har fått massiv oppmerksomhet i utenlandske medier, delte sangerinnen Nelly Furtado (38) et innlegg på Twitter hvor hun anerkjenner anklagene til Swift.
Ifølge Furtado selv har hun flere ganger vært i møte med radioverter hvor hun har opplevd liknende oppførsel.
– Har vært i flere «meet n’ greets» hvor radioverter forsøker å trosse grenser. Elsker Taylor Swift for å kjempe for kvinners sikkerhet på arbeidsplassen, skriver hun.
Nå kommer de straks strømmende i brede stimer til universitetene, alle de tindrende og håpefulle som fra mandag av kan kalle seg studenter. Problemet er bare at de strømmer litt for fort vekk igjen. Frafall i høyere utdanning har vært et problem i mange år.
Og samtidig som rektorene taler til de nye studentene, fases endringene som skal holde dem bundet fast til institusjonen de har valgt seg, i så mange år som nødvendig. Det nye finansieringssystemet for høyere utdanning innebærer nemlig en forskyvning, der universiteter og høyskoler fra nå av i langt større grad enn før blir premiert økonomisk for å uteksaminere ferdige kandidater, ikke for antallet studiepoeng studentene tar. Det er altså langt gunstigere for institusjonene å sende ut i verden en sosiolog eller litteraturviter som suste gjennom studiene på fem år og aldri så seg tilbake, enn å gi akademisk husly til en vinglepetter som har mange forskjellige interesser eller endrer karriereplanen underveis. Studietilbudene er iferd med å bli lagt om deretter.
Det kan hende endringen kan bøte på akkurat det problemet den er innført for å løse, altså frafallet. I alle fall må man håpe det, for den fører også med seg åpenbare ulemper. For det første vil slike omlegginger som nå finner sted, uunngåelig straffe småfagene som utdanner få kandidater på sitt felt, men som gjerne inngår som bestanddeler i studieløpet til studenter som ender opp med å skrive masteroppgaven sin i et annet fag. Det er ikke unaturlig at en samfunnsøkonom skulle ønske å vite litt mer om historie, at en filosof vil belyse filosofien gjennom å se nærmere på litteraturhistorien eller at en sosiolog vil oppleve det som nyttig og interessant å gjøre en volte innom kriminologi. Forhåndssnekrede pakkeløsninger gjør slike fruktbare fagblandinger vanskeligere å få til.
Det kanskje alvorligste er likevel at pushingen av fiks ferdige fire- og femåringe utdanningsløp på fakulteter som tidligere var mer åpne, kan gjøre det vanskeligere for unge studenter både å hengi seg til et studium i første omgang og til å skifte kurs underveis, hvis de ikke er bekvemme med valget de har gjort eller finner ut at de ikke er så flinke til noe de trodde de ville få til.
Ulikt profesjonsstudiene glitrer det sjelden noen gjev yrkestittel på enden av stien for de som begynner å studere humanistiske eller samfunnsvitenskapelige fag. Ofte er det snakk om en vei som blir til mens man leser, lytter, prøver seg ut på forskjellige oppgaver og ser hva andre med samme interesser bruker dem til. Det er mye ved å studere generelt og å studere disse fagene spesielt som er vanskelig å vite på forhånd, og kanskje særlig for attenåringer i ferd med å flytte til en stor by med en flora av muligheter de ennå ikke har oversikt over. De står foran år der de fleste forandrer seg drastisk, i personlighet og i hva de er opptatt av. Da er det dumt å ha bundet seg til en mast, som er hugget til fordi master er mer innbringende enn før.
Det er heller ikke utenkelig at forventningen om å velge en forpliktende vei kan være noe av grunnen til at mange unge vegrer seg mot å gjøre valg i det hele tatt. Folkehøyskolene melder om rekordsøkning. Stadig flere tar et friår etter videregående. Mange av de som velger å ta seg fri på denne måten, kan komme til å angre på det: Friår er forbundet med dårligere akademiske prestasjoner og senere inngang i arbeidslivet. Men det er ikke vanskelig å forstå at mange føler de må kjenne både seg selv og verden bedre før de slår inn på en retning det vil bli vanskelig å styre vekk fra.
Det er og blir en utfordring at frafall kan ha to forskjellige betydninger. Det kan betegne studenter som faller ut og over i noe annet, og det kan betegne studenter som faller ut, for godt. Det første valget kan godt være til det beste for studenten, det andre kan være noe mange kommer til å se tilbake på og skulle ønske de kunne gjøre om igjen. Men det er sjelden en god idé, ikke i akademia og ikke på andre områder av livet, å tvilholde på noen som ikke føler seg vel tilpass. En smidigere ordning, om enn en som ville være vanskeligere å formalisere, ville være å tilby større grad av oppfølging og karriereveiledning underveis, så avgjørelsen om å holde stø kurs eller å gjøre noe annet kunne bli tatt med størst mulig grad av overblikk og kontroll.
På mandag kommer rektorene antagelig til å snakke om studentenes enestående mulighet til å finne ut hva de kan være, hva de kan forstå og få til. Å hjelpe dem med dette, vil alltid kreve en viss smidighet.
(FourFourTwo): Vi liker en utfordring – så vær så god: Her får du de 100 beste spillerne som noen gang har spilt fotball – rangert fra 100 til 1.
Når en manager må velge mellom to klassespillere i samme posisjon, snakker vi om at han har et luksusproblem. Etter at vi i FourFourTwo har brukt en måned på å lage en liste med 100 spillere basert på ALLE som noen gang har spilt fotball – har vi innsett hvor tåpelig utsagnet er.
Å velge mellom x og x blir nesten umulig når vi innser hvor mange gode fotballspillere det har vært fordelt på alle verdensdeler og tiår.
Det hadde vært enkelt å lage en ny liste med 100 fantastiske fotballspillere som ikke nådde på toppen av liste, men til sjuende og slutt måtte vi velge de spillerne vi følte var mest innflytelsesrike i sin periode, de vi husker best, de spillerne som blendet oss med talentet og det de gjorde på banen.
Kort og godt: De 100 beste fotballspillerne – noensinne.
Så måtte vi «bare» rangere dem.
Vi har full respekt for at du kanskje har et annet syn på lista. Sånn vil det alltid være i disse kåringene.
30. Lothar Matthäus
En anvendelig midtbanespiller som kombinerte finesse og kraft. Bekledde også rollen som sweeper med bravur.
Matthäus var som klokke som bare gikk og gikk, og Maradona hyller han som den tøffeste spilleren han har spilt mot.
Hadde glansdagene mot slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Matthäus vant 13 titler med Bayern München og Inter, VM, EM og Ballon d’Or i løpet av de åra.
Høydepunkt: Matthäus ledet Vest-Tyskland til seier i VM i 1990 – og scoret blant annet to mål i åpningskampen mot Jugoslavia.
29. Raymond Kopa
Den lille playmakeren med polske foreldre ble en helt for det franske fotballpublikumet. Han hadde et giftig samarbeid med Just Fontaine, og gledet folket – kamp etter kamp. Han fikk kallenavnet «Little Napoleon» etter en magisk kamp mot Spania, og ble også plukket opp av giganten Real Madrid etter opptredenen.
I den spanske hovedstaden vant han tre europacupseirer sammen med blant annet Ferenc Puskas. Kopa avsluttet karrieren i Reims, hvor han kunne putte to nye ligagull i premieskapet.
Høydepunkt: Hadde æren av å bli den første franskmannen som løftet europacup-trofeet over hodet da Real Madrid slo Fiorentina i finalen i 1957.
28. Sokrates
Kanskje den ultimate kultfiguren i fotballhistorien. Sokrates var en filosof både på og utenfor banen, og var en viktig brikke i et av de beste lagene Brasil har produsert gjennom tidene.
Sokrates leste spillet bedre og raskere enn noen av motspillerne på den tida. Han var også kjent for lekne hælpasninger – gjerne mens han selv så en helt annen vei.
Sokrates var også aktiv i politikk. Han utfordret Brasils militærregime og ledet et opprør i Corinthians.
Høydepunkt: Den intellektuelle spilleren inspirerte en hel generasjon i Brasil med opptredenen under VM i 1982 og 1986.
27. Bobby Moore
Moore er et ikon i engelsk fotball, og statusen hans som en av de beste ble udødeliggjort da han løftet VM-pokalen for England i 1966.
Moore blir også hyllet som en av fotballens ekte gentlemans. Den dag i dag, 50 år etter han briljerte, er det fortsatt han som er lakmustesten alle engelske forsvarsspillere blir målt opp mot. Pele sier at han er den beste forsvarsspilleren han har spilt mot.
Høydepunkt: Fikk VM-pokalen av dronningen i England i 1966.
26. Valentino Mazzola
«Kaptein Valentino. Han var inspirerende, Eksentrisk, bortskjemt og snakkesalig.» Slik beskrev den italienske journalisten Nino Nutrizio den offensive midtbanespilleren etter at Valentino døde i den tragiske flyulykka som drepte samtlige 31 om bord – blant dem samtlige spillere på Grande Torino.
I de fem åra han spilte for Torino-laget, vant Valentino fem titler og scoret 102 mål. Valentino var veldig klar over egen status, og kom stadig med krav om lønnsforhøyelse.
Det gjorde at han var lite likt av lagkameratene, men presidenten i klubben beskrev han som uerstattelig, og ga han det han ba om.
Høydepunkt: Scoret 29 mål fra midtbanen da Torino vant ligaen i 1946/47-sesongen.
25. Carlos Alberto
Mannen med kallenavnet «kapteinen» inspirerte en rekke midtstoppere med den elegante og kontrollerte spillestilen. Lederegenskapene hans spilte en sentral rolle da Brasil vant VM i 1970.
Alberto nøt stor suksess sammen med Pele i Santos. Brasilianeren vant to ligagull og vant fem cuper i de åtte åra han spilte for klubben.
Høydepunkt: Målet han scoret i VM-finalen mot Italia er fortsatt rangert som et av de beste målene noensinne.
24. Ronaldinho
Det store gliset gjorde han til en av de mest lettkjennelige ansiktene i fotballen.
Ronaldinho hadde evnen til å få det spektakulære til å se dagligdags ut på en fotballbane.
Han ble kåret til VMs beste spiller to ganger – og det er ingen tvil om at han var nummer én i verden på midten av 00-tallet.
Hvis suksess kunne måles i glede, ville Ronaldinho vært i en egen klasse.
Han vant to ligatitler og Champions League under glansdagene, og hadde også grei suksess i Atlético Mineiro.
Høydepunkt: Trioen Ronaldinho, Ronaldo og Rivaldo, bare kalt de tre r-ene, terroriserte motstanderne da Brasil vant VM i 2002.
23. Eusebio
Var en målscorer og atlet som var forut for sin tid. Eusebio hadde den perfekte miksen av fart og ferdigheter.
Han blir betegnet som den første superstjerna født i Afrika. Han hadde sine glansdager i Benfica, hvor han vant elleve ligagull, en europacup og hadde et målsnitt på over ett mål per kamp seks av de elleve åra han spilte for klubben.
Ble sett på som den beste spilleren fra Portugal helt til Cristiano Ronaldo begynte å herje.
Høydepunkt: Vant Ballon d’Or i 1965 foran Inters duo Giacinto Facchetti og Luis Suárez (nei, fortsatt ikke han).
22. Lev Yashin
Yashin var kledd i svart fra topp til tå og viste imponerende kontroll mellom stengene.
Selv om den kalde krigen herjet, hadde den sovjetiske keeperen stor respekt også vest for muren og ble ikke stemplet som en “maskin” av vestlig media.
Det Manuel Neuer er kjent for i dag, gjorde den sovjetiske keeperen for 60 år siden. Han stormet ut av sekstenmeteren for å stoppe gjennombruddspasninger, headet ballen unna og bjeffet kommandoer til forsvarsspillerne.
Myten sier at han har reddet over 150 straffespark i løpet av karrieren i Dynamo Moskva.
Høydepunkt: Yasmin deltok i tre VM for Sovjetunionen, men den største bragden var at han var en del av det sovjetiske laget som vant det første EM i fotball i 1960.
21. Romario
Brasilianeren var en kort og giftig spiss med en blendende nærkontroll og evnen til å holde hodet kaldt i avslutningsøyeblikket. Når han var alene med keeper, ble det stort sett mål …
Romario spilte gikk via Vasco da Gama til PSV før han spilte for Johan Cruyffs Barcelona.
Han var den store profilen i alle klubbene han spilte, men personligheten gjorde at han var vanskelig å styre. Romario mente blant annet at han spilte på sitt beste hvis han hadde festet hele dagen før. Men for managerne var han vært bryet – og målsnittet for Brasil er imponerende. han scoret 55 mål på 70 kamper, bare Ronaldo og Pele har flere mål i den gule drakta.
Høydepunkt: Banket inn fem mål på sju kamper da Brasil desperat trengte, og vant, VM-gull i 1994.
(procycling.no): Den tyske bruttotroppen foran VM i Bergen er offentliggjort. John Degenkolb fra Trek-Segafredo utnevnes til kaptein, mens både Marcel Kittel (Quick-Step Floors) og André Greipel (Lotto Soudal) glimrer med sine fravær på liten.
Ifølge Rad-net.de står foreløpig ti navn på listen, mens bare ni ryttere får sykle fellesstarten 24. september. I tillegg til Degenkolb har det tyske laget valgt ut Emanuel Buchmann (Bora-Hansgrohe), Marcus Burghardt (Bora-Hansgrohe), Nico Denz (AG2R La Mondiale), Johannes Fröhlinger (Sunweb), Simon Geschke (Sunweb), Christian Knees (Team Sky), Paul Martens (LottoNL-Jumbo), Christoph Pfingsten (Bora-Hansgrohe) og Rick Zabel (Katusha-Alpecin).
Med tanke på VM-tempoen, som har målgang på toppen av Fløyen, har tyskerne valgt ut tittelforsvarer Tony Martin (Katusha-Alpecin), mens Nikias Arndt (Sunweb), Nils Politt (Katusha-Alpecin) og Jasha Sütterlin (Movistar) skal kjempe om de to resterende plassene.
Colombias tropp
Fra før har Colombia annonsert sitt VM-lag. Nairo Quintana (Movistar), Rigoberto Urán (Cannondale-Drapac) og Fernando Gaviria (Quick-Step Floors) er tatt ut som kapteiner.
De resterende på nimannslaget er Carlos Betancur (Movistar), Esteban Chaves (Orica-Scott), Jarlinson Pantano (Trek-Segafredo), Miguel Ángel López (Astana), Sergio Luis Henao (Team Sky) og Sebastian Henao (Team Sky).
(Dagbladet): Amerikanske etterforskere i FBI har avdekket et globalt penge-nettverk, drevet av en IS-representant, hvor falske eBay-transaksjoner brukes til å sende penger til framtidige IS-krigere rundt i verden.
Formålet med de økonomiske transaksjonene er fra IS sin side at de framtidige krigerne skal bruke dem til «operative» handlinger i landet sitt. Det kan inkludere framtidige terrorangrep.
I et dokument ved en føderal domstol i Baltimore i USA, hevdes det at den amerikanske statsborgeren Mohamed Elshinawy lovet troskap til IS og mottok rundt 8 700 dollar (rundt 69 000 kroner) fra terrororganisasjonen.
Det skal være på bakgrunn av at han ble arrestert og at etterforskere overvåket ham nøye, at FBI avslørte et større globalt betalingsnettverk mellom IS og framtidige krigere.
Etterforskerne tror betalingsnettverket er spredd over kloden, i alt fra i Storbritannia, til steder som Bangladesh.
Nettverket skal ha vært under ledelse av en IS-hacker med navn Siful Sujan, basert i Syria. Han skal nå være drept.
Kunne være terrorangrep
Amerikanske Elshinawy, som ble arrestert i fjor, skal ha fortalt etterforskerne at idet han fikk pengene, fikk han også instruksjoner om å bruke summen til «operative formål» i USA. Det kunne inkludere terrorangrep.
Han visste at pengene var sendt for terrorformål, men sa at han aldri planla noen angrep.
En talsmann for eBay har sagt at de har «nulltoleranse» for kriminell aktivitet, og at selskapet nå har fått juridisk bistand i denne saken.
DU husker helt sikkert at det var mye bråk i mediene for ett år siden etter at den norske OL-troppen kom tilbake fra sommerlekene i Rio med bare fire bronsemedaljer:
- Typisk norsk å være middelmådig?, spurte en kommentator infamt, og glemte muligens at Norge noen uker før hadde vært helt i toppen på rangeringen til «Greatest Sporting Nation», den oversikten utenlandske eksperter bruker for å gi et mest mulig korrekt bilde av hvilke land som gjør det best i idrett.
Fullt så opptatt av virkeligheten var kritikerne ikke, og så var det i gang:
Olympiatoppen var avleggs, toppidrettssjef Tore Øvrebø for veik og det meste i den lokalt baserte demokratiske norske idrettsmodellen ganske så stusslig.
Ett av kravene til endring var å finne «den nådeløse lederstjernen som trengs for å optimalisere spissingen av Norges fremste utøvere».
Etter enda ett år med glitrende norske resultater i ulike idretter, framstår ikke dette forslaget om å overgi all makt til en slags sportsdiktator spesielt smart.
Det gjør for øvrig aldri krav om «nådeløs ledelse». Folk som skal leke, kan i hvert fall ikke bli styrt på en sånn måte.
Seinest denne uka hørte vi jo hvordan Karsten Warholm og trener Leif Olav Alnes hadde hygget og ledd seg gjennom alle treningstimene sine fram mot det historiske norske VM-gullet.
SÅ var da heller ikke denne kritikken mot den norske toppidretten utpreget klok. Den var derimot så unyansert og urettferdig som kritikk gjerne er når målet ikke nødvendigvis er å løse det problemet du sier du er opptatt av.
Derfor husker du garantert ikke at en ekstern evalueringskommisjon i mars leverte en rapport om den samme norske innsatsen i Rio-OL som ble slaktet et halvår før. De uavhengige granskerne fant ingen skandale, og konkluderte med at Olympiatoppen; gitt de rammene norsk toppidrett nå har, stort sett hadde gjort det meste som kunne gjøres for å få flest mulige medaljer.
Denne frikjennende rapporten ble riktignok omtalt i de mest kritiske mediene, men slett ikke fulgt opp på samme ivrige vis som angrepene året før.
Det passet jo ikke formålet om å få kastet ledelsen av norsk idrett.
AKKURAT det lyder kjente. Sist vinter ble også rapporten fra den uavhengige internasjonale kommisjonen som totalt frikjente norsk langrenn for å ha astmamedisinert friske utøvere, forsøkt bortforklart. Heller ikke den stemte med det bildet av norsk langrenn som mediene ivrig og ukritisk hadde formidlet.
Denne alternative virkelighetsforståelsen endte med at nesten ingen norske medier omtalte det møtet under Lahti-VM der nesten samtlige internasjonale langrennsleger bestemte seg for å satse videre på den norske behandlingen av skiløpernes yrkesrelaterte luftveisproblemer.
KARSTEN WARHOLMS gullmedalje har i alle medier fått mer enn nok av omtale, og hans lojale, hardt arbeidende trener Leif Olav Alnes masse fortjent ros. Samtidig er det ingen av fjorårets kritikerne som har vært ærlige nok til å dra linjene bare ett år tilbake, og formidlet noen ettertanker om hvordan det som visstnok var så håpløst i 2016 har vist seg å være strålende i 2017.
Var det kanskje fordi det aldri har vært dårlig?
For den dyktige, rutinerte sprinttrener Alnes har jo de siste ti årene vært Olympiatoppens mann. Der er han en av fagressursene for kraft og styrke med et særlig blikk mot den friidretten han alltid har levd og åndet for.
Sånn er en av de flotteste prestasjonene i norsk idretts historie blitt løftet fram av den felles elitesatsingen. Selvsagt er det Karsten selv som har gjort det meste av jobben, men her har det støttende systemet fungert. Akkurat som det fungerte for Marit Bjørgen, Martin Johnsrud Sundby og de fleste andre av de aller beste.
Tanken om en samlet norsk elitesatsing basert på det lokale klubbarbeidet holder altså fortsatt til å gi imponerende mye internasjonal suksess. I hvert fall hvis utøverne og det enkelte idrettsmiljøet først selv legger ned det arbeidet som alltid må gjøres før det er noen vits å snakke om toppidrett.
DET er ellers flust av etiske og sportslige utfordringer for Olympiatoppen, og vi som står utenfor skal hele tida se kritisk på hvordan idrettslederne løser dem.
Selv mener toppidrettsledelsen at Norge ikke kan forvente like mye suksess om ikke det blir bygget et nytt nasjonalt treningssenter; det såkalte «Campus Sognsvann», samtidig som staten overtar ansvaret for å lønne flere utøvere i de idrettene som ikke har noen kommersiell kraft.
Det første er helt sentralt. Den gode tanken om å nyttiggjøre all felles kunnskap om trening er avhengig av helt andre rammer enn dagens beskjedne bygg i Oslo og de sju andre regionale kompetansesentrene rundt omkring i landet. Men så får det være opp til fellesskapet å avgjøre hvor mange VM -og OL-medaljer det egentlig er noen grunn til å betale for.
FORELØPIG får vi igjen mye mer enn det vi betaler. Den norske organiseringen både av bredde -og toppidrett er en sjelden internasjonal suksess selv om Karsten Warholm ganske sikkert forblir en av få norsk verdensmestere i friidrett.
Som et lite vinterland må vi fortsatt velge våre idretter. Så får vi møte den nådeløse kritikken med kunnskap og resultater, før vi gjør som Karsten Warholm og treneren hans.
«Fitta er ute med leppa si igjen ser jeg? Du er faen ikke sann.» «Må man bruke hard skyts mot landssvikere som er villige til å spille russisk rulett med land og borgere så må man. Listhaug har helt rett.» «Faen så gale for å si det rett ut. Snakk om drahjelp i valget. Ska vrkelig sprette chamagnen om det ikke går landsvikernes vei i valget.»
Sitatene er et par smakebiter på respons jeg har fått fra lesere de siste par dagene, etter å ha ytret meg om Sylvi Listhaug. Jeg har også fått både positive og konstruktive tilbakemeldinger, men dette er altså helt vanlig. Få er likegyldige til statsråden og mange mener mye veldig sterkt om asyl og innvandring. Listhaug får garantert også kraftig respons av alle valører. Hun må nok like det, for innvandrings- og integreringsministerens retorikk er polariserende i en grad det er nær umulig å forholde seg nøytral til. Slik blir hun både elsket og hatet.
Drittkastingen ble paradoksalt nok utløst av kampen om kristne verdier og velgere, i en politisk diskusjon der religion har fått stor og økt plass. I avisa Dagen torsdag pekte førsteamanuensis Lars Laird Iversen fra Menighetsfakultetet på at dette er en trend flere steder i Vest-Europa. «Religion er kidnappet av populister,» sa han til den kristne avisa, og pekte på at disse politikerne ikke nødvendigvis er veldig religiøst aktive selv. Iversen mener at den viktigste vestlige religionstrenden i dag er at man bruker religion som identitetsmarkør. Det er i alle fall ikke vanskelig å finne ferske eksempler på hvordan norske politikere kappes om å knytte seg selv til såkalt kristne verdier.
Kristne verdier er ingen statisk størrelse, men betyr og symboliserer vidt forskjellige ting for dem som snakker om dem. Mens KrF framhever nestekjærlighet som en plikt til å hjelpe mennesker i nød, bruker Helleland «kristne verdier» som en markør som skiller nordmenn fra andre. Sylvi Listhaug snakker til en bestemt nisje kristne.
I Mathias Fischers ferske bok «Kors på halsen» forteller Bjarte Ystebø om sitt mangeårige samarbeid med Listhaug. Han er redaktør for ukeavisa Norge IDAG, leder organisasjonen Kristenfolket og tok initiativ til det årlige Oslo symposium, der Listhaug fra talerstolen har kritisert Hareides deltakelse i Oslo Pride og uttalt at tanken på et tredje kjønn fikk henne til «å sette kaffen i halsen». For denne forsamlingen fungerer uttrykket «kristne verdier» helt magisk, ifølge Ystebø.
Sylvi Listhaug vet at hun ikke kan vinne alle og forsøker ikke overbevise noen. Hun snakker direkte til dem som er kritisk til innvandrere generelt og muslimer spesielt, og til kristenkonservative kritiske til homofilt ekteskap, feminister og transpersoner. Derfor har hun blant annet gått til frontalangrep på biskopene, Den norske kirke og Kristelig Folkeparti – og uttalt at Jesus ville kuttet antall flyktninger i Norge for heller å hjelpe «flest mulig» lenger unna. Det går rett hjem hos kjernepublikummet. I går skrev redaktør Hans Rustad på det islamkritiske nettstedet Document at «Da Sylvi tok på seg korset, gjorde hun det helt bevisst. Det var ingen gimmick. Hun vil vise hvor hun står. Knut Arild Hareide har forlatt korset, slik også Den norske kirke har gjort.»
Ystebø kaller sin del av det frikirkelige miljøet for en «30-prosentsbevegelse». De er for få til å dominere noen menighet, men kan være 30 prosent av medlemmene. Ystebø, og kanskje Listhaug, tror en mobilisering av denne gruppa til Frp kan bringe KrF under sperregrensa. Det spørs om de er mange nok. I en meningsmåling utført i Vest-Agder for VG svarer 20,4 prosent at Listhaug representerer kristne verdier best, mens 61,4 prosent peker på Hareide. Dette er som kjent midt i bibelbeltet og KrFs kjerneområde.
Listhaugs dobbeltmoral er uansett åpenbar. Hun konfronterer muslimske mørkemenn og deres syn på homofili og likestilling, samtidig som hun frir til kristenfundamentalistene ved å angripe homofile og feminister. Hun vil stoppe flyktninger fra å komme til Norge for å «hjelpe flest mulig», men vil samtidig kutte i bistanden. Metoden er katastrofal for en opplyst debatt, men Listhaugs strategi er imponerende effektiv. Hun setter seg selv i fokus for samfunnsdebatten hver eneste dag, og når fram med sitt klare budskap til dem som er enige med henne fra før. Slik styrker hun polariseringen i samfunnet, seg selv og holdningene på alle ytterfløyer.
Strategien fungerer godt for Sylvi Listhaug og den mest høyrepopulistiske og verdikonservative delen av Frp. De synes det er viktigere å fremme sine primærstandpunkter enn å jobbe for regjeringsdeltakelse og samarbeid i Stortinget. Listhaug bruker «kristne verdier» til å skape skarpere skiller, både i befolkningen og mellom samarbeidspartiene. Slik blir Listhaugs retorikk også statsminister Erna Solbergs problem.
Arbeiderpartiet har fått en dårlig start på valgkampen, med nedgang på fire av fire nasjonale meningsmålinger i august.
Den ferskeste målinga plasserer partiet helt ned på 28,1 prosents oppslutning.
Målingen viser at partiet mister velgere til blant annet SV og kan bli avhengig av Rødt eller MDG for å få flertall.
Etter nesten halve august unnagjort, har partiet en gjennomsnittlig oppslutning på 30,0 prosent denne måneden, ifølge pollofpolls.no.
Dette er omtrent på linje med valgresultatet i 2013 og en nedgang på 1,7 prosentpoeng fra snittet i juni.
–Det viktige er at det er flertall for de partiene som vil skifte ut Frp og Høyre, men vi skulle gjerne sett tallene gå opp. Men det får tjene som en stor inspirasjon i stedet. Det jeg leser av disse tallene er at en del av våre velgere som sitter på gjerdet. De har jeg i klart øyesyn, de tror jeg vi skal klare å få ned igjen, sier Ap-leder Jonas Gahr Støre.
–Ikke hyggelig
Valgforsker Frank Aarebrot mener en slik måling sjelden er gode nyheter.
–Det går ikke i riktig retning, og et retningsfall over sommerferien er sjelden gode nyheter. Hvis Høyre går fram, Frp holder seg stabilt, Venstre kommer over sperregrensa og Ap går ned, har Erna Solberg gode muligheter til å fortsette som statsminister, sier Aarebrot til Dagbladet.
Han sier en tommelfingerregel er at to av tre partier som har nedgang fra juni til august, fortsetter nedgangen ut i september.
Samtidig er det fortsatt mulig for Ap å snu trenden – og på de fleste meningsmålingene i juli har partiet fortsatt flertall med Ap og SV.
–Det er ikke hyggelig for Ap, men det er ikke katastrofalt ennå, sier Aarebrot.
Venstre over grensa
Den dårlige nyheten for høyresia i norsk poltikk, er at Venstre-leder Trine Skei Grande ikke ser ut til å mobilisere noe særlig, til tross for at hun selv har droppet sommerferie for å drive valgkamp.
På gårsdagens meningsmåling går partiet riktignok fram med 0,3 prosentpoeng til 3,4 prosent, men ser man på snittet for alle august-målingene til nå, er partiet fortsatt plassert i god avstand fra sperregrensa på 4 prosent.
Venstre hadde i snitt 3,3 prosent oppslutning i juni, og har så langt i august nøyaktig samme gjennomsnittlige oppslutning.
–Hvis Venstre går over sperregrensa og denne tilsvarende tendensen fortsetter, blir valget spennende, men det at Venstre kommer seg over sperregrensa er det som vil bli mest avgjørende. Da er det ikke noen god nyhet for Venstre at de ikke mobiliserer på snittet av målingene, sier Aarebrot.
Politiske realiteter
Støre har planen klar for de neste 30 dagene fram mot valget.
–Jeg skal snakke politikk, og bruke en hver anledning til å få fram skillelinjene Jeg skal snakke om hvordan vi skal bruke de store pengene på de store oppgavene. Vi skal holde oss til strategien, sier han og fortsetter:
–Vi skal leve med meningsmålinger som går opp og ned. Jeg har ikke vært vitne til et så stort engasjement, bred mobilisering og så fokusert innsats og godt humør. Vi er rustet for de 30 dagene og veldig motivert for å stå i denne valgkampen.
–På flere målinger nå har MDG og Rødt vært avgjørende for flertallet: Du har avvist å samarbeide med dem. Hva gjør dere om dere blir avhengig av dem for å få flertall, vil du da revurdere?
–Jeg vil ikke gå i detalj på hva og hvis-spørsmål ut fra målinger som går opp og ned. De partene som ønsker å bytte ut Frp og Høyre må få flertall. Da vil det også være et flertall som peker på en Ap-ledet regjering. Vi har vært tydelige på at vi gjerne samarbeider med partier som vil en annen kurs, men vi har også sagt ærlig fra om hvilke partier vi kan sitte i regjering med og hvilke vi ikke kan sitte i regjering med. Det er basert på politiske realiteter i norsk politikk i dag.
–Det er snakk om regjeringssamarbeid, er det så at du ikke utelukker for eksempel MDG som en del av det parlamentariske grunnlaget?
–Alle som vil være med å bygge et flertall mot Frp og Høyre vil vi ha samarbeid og samtaler med i enkeltsaker, for det er mer som forener oss enn det som skiller oss. Men å sitte i regjering er 24/7, det er beslutninger hver dag hele uken. Da mener jeg man er pliktig til å bygge et regjeringssamarbeid som kan stå gjennom krevende år, for det kommer til å bli krevende år framover. Men politikk handler om samarbeid i Stortinget, i små og store saker.