bilindustrien

KONSERT: En salig stillhet fyller Bjørnsonhuset idet Herbie Hancock setter seg ved keyboardet sitt. Forståelig nok: Man vil jo nødig forstyrre ypperstepresten.

Den vitale 77-åringen – som spilte på Moldejazz for første gang i ’71, ryktes det – startet ikke bare sitt kunstneriske liv i bandene til Miles Davis og Donald Byrd, han har også skapt noe av den mest utenomjordisk funky musikken som finnes. Brorparten av hans soloalbum fra syttitallet er nemlig afrofuturistiske klassikere innen det uglesette, men ofte vidunderlige jazfunk-segmentet (for ikke å glemme hans ofte like flotte skiver i mer konvensjonelt bebop-land).

Det store spørsmålet er naturligvis om han er i stand til å mane frem den samme magien en mannsalder senere. Svaret, i hvert fall hvis du spør meg: Tja.

Flere ting ved konserten plager meg, men hovedproblemet er det jeg vil kalle «sessionmusikersyndromet». James Genus på bass og Vinnie Colaiuta på trommer har begge en imponerende CV, men særlig Colaiuta er den type musiker som er fullstendig ute av stand til å holde tilbake: Ikke bare tar batteriet hans mye plass i synsfeltet, det fyller også opp lydbildet med en fylde som har langt mer til felles med progrock enn jazz.

Dette er riktignok dyktige musikere per definisjon, så det er jo grenser for hvor gæli det kan gå. Innledningsvis lyver funken overhodet ikke, og gitarist Lionel Loueke åpenbarer seg kjapt som en real joker. Han har nemlig en fascinerende evne til å få gitaren til å høres ut som alt annet enn gitar («His creativity is endless», påpeker Hancock hjertelig).

Allerede under «Actual Proof» tidlig i settet begynner imidlertid ting å skli ut. Alle får hver sin keitete solo (Hancocks og Louekes er riktignok blant de bedre), og det hele bærer preg om en gubbete fusionrockisme du kan få billig av meg. Musikken ender opp med å dreie seg mer om enkeltmedlemmenes virtuositet enn den kollektive kraften. For noen er det hva jazz handler om; for meg vil sånt aldri bli interessant.

Den vindskeive vocodersoulen «Come Running to Me» er imidlertid et betydelig lyspunkt. Her spiller Hancock og band spesielt godt sammen, inkludert en skjønn liten duett mellom sjefen sjøl og Terrace Martin (som produserte Kendrick Lamars «To Pimp A Butterfly»). Der og da kan man ta seg i å lure på om moderskipet har landa.

Som en prominent norsk jazzmusiker påpekte i går, så har ikke Herbie Hancock akkurat hatt verdens mest utsøkte synthsmak siden starten av 80-tallet. Mot slutten av konserten finner han nemlig frem keytaren – et instrument som verken har sett eller lått stilig siden Hancock fremførte novelty-hitten «Rockit» i beste sendetid under Grammy-prisen i 1984. Det saboterer i stor grad kodaet «Chameleon», hvor Hancock spiller en solo som blekner satt opp mot ledsageren Louekes sorte magi.

Når det er sagt: Det er både rørende og inspirerende å se Hancock regelrett rocke ut på scenen i en alder de færreste av oss kan håpe å nå med helsa i behold. Tatt som det er konserten en godbit. Som en musikalsk opplevelse derimot, er det kun sånn passe bra.

(Dagbladet): Tidligere denne måneden omtalte Dagbladet hvordan Russland og Kina planla en felles militærøvelse i Østersjøen.

Den 30. juli står denne for tur, ifølge Ekstra Bladet.

Avisa skriver at tre kinesiske skip, deriblant en «gigantisk destroyer», befant seg i danske havområder tidligere i dag. Disse skal slutte seg til den russiske flåten ved Sankt Petersburg.

Opptrapping siden Krim

Øvelsen kommer etter fjorårets fellesøvelse i Sør-Kinahavet, og blir iscenesatt av den mellomstatlige organisasjonen Shanghaigruppen.

Julie Wilhelmsen, seniorforsker ved NUPI, setter arrangementet i sammenheng med en bekymringsverdig utvikling.

Dette i form av et øvelsesmønster der både Nato og Russland flytter militærstyrker nærmere motpartens grenser.

- Etter annekteringen av Krim i 2014, har det vært en opptrapping, og ikke siden Den kalde krigen har partene stått så tett opp til hverandre, sier Wilhelmsen til Dagbladet om situasjonen i Østersjøen.

Wilhelmsen viser til flere, sett med russiske og amerikanske øyne, kritiske episoder de siste årene. Mens Russland har testet grenser ved å sende ubåter inn i svensk farvann, har USA holdt øvelser tett opp til viktige Kaliningrad.

Der installerte Russland ifjor et rakettsystem – som et tilsvar til Natos missilforsvar i Europa.

- Det som er skummelt er at amerikanske og russiske baser beveger seg stadig nærmere hverandre, samtidig som andre aktører deltar i krigsøvelsene, mener Wilhelmsen, og trekker fram det amerikansk-norske samarbeidet på Værnes.

Kritiserte Norge

Det er ikke godt likt fra russisk hold.

Tilbake i juni skrev landets ambassade i Norge følgende om det amerikanske nærværet i Nord-Trøndelag:

- Dette er ikke i tråd med tradisjonen med godt naboskap, og det gjør Norge til en mindre forutsigbar partner. Det kan også øke spenningen og føre til en destabilisering av nordområdene.

Kald krig-logikk

NUPI-forskeren tror ikke at Russland egentlig frykter Norge.

Hun tror heller ikke at verken USA eller Russland har offensive intensjoner. Likevel betrakter hun situasjonen som lite gunstig.

Dette ettersom begge sider oppfatter den andre som aggressiv.

Advarer mot marerittscenario

Særlig de baltiske landene og Polen har vært pådrivere for å få amerikanske tropper nær grensa til Russland, og Wilhelmsen ser en logikk som ligner den som rådet under Den kalde krigen.

- Når den ene aktøren ser den andre som offensiv, og forklarer sine egen opprustning som defensiv, oppstår det en situasjon der man fort kan misforstå hverandre, sier NUPI-forskeren til Dagbladet.

Hun frykter at en tilfeldighet kan føre til at konflikten intensifiseres ytterligere.

- Hvis et amerikansk jagerfly markerer seg, og den som sitter i det russiske krigsskipet oppfatter det som et innkommende angrep, er det rasjonelt å skyte, sier Julie Wilhelmsen om et eventuelt krisescenario.

Ny spiller i Østersjøen

At Kina nå også viser sin tilstedeværelse i Østersjøen, beskriver forskeren som en del av en relativt ny utvikling.

Militært samarbeid de to stormaktene imellom er imidlertid ikke noe nytt.

- Russland og Kina har i økende grad fått et militært samarbeid, blant annet gjennom Shanghaigruppen (en mellomstatlig organisasjon), og på mange måter naturlig med tanke på geografi, sier Wilhelmsen, og legger til:

- Samarbeidet har også en ideologisk dimensjon. Begge land opponerer mot amerikansk intervensjonisme, noe man kan se på måten landene har stemt i FN angående militær intervensjon i Midtøsten.

Uenige om rakettforsvar

Ifølge Wilhelmsen har Kina i økende grad vært opptatt av å vise fram militær styrke den siste tiden. Dette samtidig som USA har styrket sin tilstedeværelse på landområdene til Kinas regionale naboland.

Blant disse er Sør-Korea.

Der planlegger amerikanerne å teste ut Terminal High Altitude Area Defense (THAAD), et forsvarssystem mot mellomdistanseraketter.

Systemet er blitt kritisert av Kina. Landet hevder, ifølge Reuters, at den kraftige THAAD-radaren når langt inn på deres territorium.

- USAs bruk av systemet i Sør-Korea er en alvorlig trussel mot sikkerhetsinteressene til Kina, Russland og andre land i regionen, sa Kinas president Xi Jinping nylig, ifølge det statlige nyhetsbyrået Xinhua.

USA har på sin side benektet offensive intensjoner.

(Dagbladet): I flere måneder har det svirret rykter blant fansen om at Harry Styles (23) skal ha hatt et ekstra antall brystvorter.

Spesielt etter at private feriebilder av Harry fant veien til sosiale medier, skal det ha blitt spekulert i hva de ekstra føflekkene rundt brystet hans kan ha vært.

I et intervju med den amerikanske talkshow-vertinnen Chelsea Handler avslørte Harry Styles (23) at ryktene stemmer.

Saken er omtalt av flere medier, blant annet Elle.

Under intervjuet spurte Handler «Dunkirk»-skuespilleren rett ut:

- Det går et rykte på internett om at du har fire brystvorter. Har du hørt det?

- Korrekt, svarte Styles, før han pekte dem ut.

Handler forklarte at hun hadde ligget med en som hadde en ekstra brystvorte, men visste ikke at det var en greie.

- Det er en greie, flirte Styles.

Helt ufarlig

Ifølge Oslo Hudlegesenter er en ekstra brystvorte helt vanlig, og oppstår oftere hos menn enn hos kvinner.

Det er estimert at rundt 1 av 1500 personer har en eller flere brystvorter, og tilstanden er helt ufarlig.

Toppløs på albumcover

I mai i år kom Styles’ første soloalbum etter karrieren med gruppa One Direction.

«Dunkirk»-stjerna delte nyheten om albumutgivelsen på sosiale medier. Med nyheten om det selvtitulerte albumet, ble også platecoveret sluppet.

Det viser sangstjerna toppløs og våt. Bildet er tatt ovenfra mens Styles tilsynelatende tørker seg i øynene. Han har også på seg to gullkjeder, og flere av tatoveringene hans er synlige. Også på baksida av plata sitter «One Direction»-stjerna i vann omgitt av det som ser ut til å være mer eller mindre tilfeldige gjenstander.

Ifølge BBC skrev Styles flesteparten av låtene i Jamaica, hvor han tilbrakte to måneder.

Albumet kom samtidig som Styles var aktuell med en stor rolle i det kommende krigsdramaet «Dunkirk», som er stjerneregissør Christopher Nolans siste prosjekt.

Han vil etter alt å dømme ha en sentral rolle i filmen om den spektakulære og dramatiske evakueringsaksjon på Dunkirk-stranda i Frankrike – der over 330 000 allierte soldater ble evakuert.

«Dunkirk» har premiere i Norge i juli.

Kjærligheten på vent

I et nytt intervju forteller han at de siste månedene bare har gått til jobb, og at han derfor ikke har tid til stort annet. Kjærligheten må blant annet settes på vent.

Det er Mirror som først omtaler saken, der de siterer et intervju Styles hadde med britiske Radio 1.

Styles er kjent for å være en notorisk skjørtejeger, og knyttes til blant andre Caroline Flack, Kendall Jenner og Taylor Swift. Sistnevnte skal angivelig ha laget musikk om forholdet med Styles.

Nå har han derimot satt damene til side, i hvert fall for en stund.

- Jeg har ikke datet noen på kjempelenge. Jeg dro vekk for å spille i film og så gjorde jeg albumet, så jeg har ikke hat tid på en stund, sier han i radiointervjuet og fortsetter:

- Jeg startet på albumet i februar i fjor i tre uker, også måtte jeg stoppe i fem måneder for å spille inn film. Jeg begynte med musikken igjen i juli og ble ferdig med å skrive i desember, sier han.

«På gresk betyr nostalgi bokstavelig talt ‘smertene fra et gammelt sår’», forteller reklameguruen Don Draper til et røykfullt rom med klienter fra Kodak.

Slik starter hans mest kjente salgspitch i «Mad Men», serien om et reklamebyrå på Madison Avenue på 60-tallet. Onsdag er det ti år siden en av tv-historiens beste serier hadde premiere.

Draper skal selge noe så prosaisk som et lysbildeapparat. Han viser idylliske slides av den vakre familien sin. Perfekte blinskudd av svunne øyeblikk, med et ekstra lag nostalgi for oss seere som følger med fra framtiden.

«Dette apparatet er ikke et romskip. Det er en tidsmaskin. Det går bakover, forover, og tar oss til et sted vi higer etter å dra tilbake til.»

Da han er ferdig er ikke et øye tørt. Ingen vet at den kyniske og hule Draper har bygget hele pithcen på en løgn.

Vakre fasader og råtne innhold

Bak fasaden ligger familielivet i grus, selv er han på vei utfor stupet, ødelagt av utroskap, alkoholisme, og en spiral av selvbedrag, -forakt og -destruktivitet. Selv den etymologiske forklaringen på «nostalgi» er en halvsannhet. Dette er tross alt fyren som fnyste bort romantikk med å si at “kjærlighet ble funnet opp av folk som meg for å selge nylonstrømper».

Scenen er illustrerende for en så mangefasettert og kompleks serie, der nitti prosent av historien ulmer under en tilforlatelig stille overflate, og der den høyestetiske, stiliserte formen perfekt matcher historier om iscenescettelse, fasade og falskhet.

Sjelden har så mange vakre mennesker i så vakre omgivelser, hatt et så pill råttent indre.

Serien er anklaget for ikke å vise en virkelig versjon av 60-tallet, men snarere en kunstig, hollywood’sk idé av tiåret. De har ikke fått med seg at dét er selve poenget. I «Mad Men» er ikke sannheten det viktige, men oppfatningen av sannheten, som brukes til å skjule det egentlige budskapet. Det er en grunn til at sigaretter er byråets viktigste klient.

Draper får selvsagt Kodak-kontrakten. For nostalgi er et mektig verktøy, «et stikk i hjertet langt mer potent enn bare minner», selv om det er bygget på en falsk idyllisering av fortiden. Eller kanskje nettopp fordi det er det.

Basale instinkter

Både reklame, politikk og underholdningsindustrien livnærer seg på våre mest basale instinkter. Ikke minst vår tørst etter nostalgi, noe varig og uforanderlig. Trygghet, forutsigbarhet og enkle svar.

I høst på «South Park» ble hele bygda hektet på noen lilla bær kalt «Member berries» som lullet dem inn i en apatisk døs. De snakkende bærene lokket først med glemte populærkulturelle minner om igjen: «’member Star Wars? ‘member Chewbacca?» Så tok de en mer infam vending: «’member when there weren’t so many Mexicans? ‘member feeling safe?»

Plutselig var den nostalgiske lengselen blitt bastardisert til hatsk bålbensin som fyrte opp om støtten til en flammende demagog med enkle årsaksforklaringer, falske fiendebilder, og lovnader om å føre landet tilbake til den gang det var stort – uten å gå inn i når denne storheten inntraff, eller for hvem den gjaldt.

Han får folkets støtte, bærklasene har bypasset den rasjonelle delen av hjernen ved å appellere til en ullen fornemmelse om at alt var bedre før. Og hvis det føles slik må det jo være sant?

Noen kritikere mener «Mad Men» har misforstått tiden den skildrer, at den handler mest om å klappe oss selv på skulderen over hvor trangsynte alle var da, og hvor flinke vi er nå. De har i så fall misforstått serien de kritiserer.

På slutten av pitchen døper Draper lysbildeapparatet om fra «The Wheel» til «The Carousel». «Den lar oss reise slik et barn reiser. Rundt og rundt, tilbake hjem igjen. Til et sted vi vet vi er elsket.» Det han ikke sier noe om er at en karusell bare går i ring, og aldri kommer seg av flekken.

«Mad Men» handler ikke om hvor langt vi har kommet siden 60-tallet. Den handler om at vi fortsatt går i ring og gjentar våre feil.

Om hvor kort vi har kommet, og hvor langt vi har igjen.

Terrorgruppa IS synes nå å være slått i den irakiske millionbyen Mosul. Den vestlige delen av byen ligger nå i ruiner etter at irakiske styrker har kjempet i hele ni måneder for å få tilbake kontrollen.

- Mange lik er fremdeles begravd i ruinene og folks lidelser er enorme, forteller den kurdiske offiseren Hoshyar Zebari til The Independents utsendte journalist, Patrick Cockburn.

- Lik overalt

Nå antas det at over 40 000 sivile ble drept i kampen for å ta tilbake kontrollen over Mosul fra terrorgruppa IS (den såkalte islamske staten), ifølge etterretningsrapporter. Dette er et veldig mye høyere tall en tidligere antagelser, ifølge The Independents utsendte: Tidligere estimat på antallet drepte sivile var på nær 6000 personer.

- Jeg ser bare fortvilelse rundt oss, forteller kilder til Al Jazeeras utsendte i Mosul.

Den brasilianske fotojournalisten André Liohn, som også har bodd og jobbet i Norge, opplevde også sterke scener i Mosul denne uka.

«På det aller siste stedet som var kontrollert av IS i Mosul. Et utellelig antall lik overalt, inkludert noen kvinner og barn», skriver fotojournalist Liohn på sin Facebook-side for to dager siden.

Lukten av død

Hele den vestlige delen av Mosul meldes å være i ruiner. Ikke en bygning står urørt etter kampene og flyangrepene. «Lukten av lik som råtner sprer seg i den varme juli-lufta», skriver Al Jazeeras Francesca Mannocchi.

Innbyggerne er utslitte og sultne. De går uten sko og mange er skadd etter å ha flyktet fra de voldsomme kampene. «En eldre kvinne kaster seg ned foran noen irakiske soldater og roper «hjelp meg». Hun sier hun drakk sin egen urin for å overleve», forteller Mannocchi videre.

- Vi var innestengt i kjellere, kvinner og barn. Vi ropte, men ingen kunne hjelpe oss. Det tok uker, og IS hadde laget feller rundt husene sånn at vi ikke kunne flykte, forteller den gamle kvinnen.

Drept av alle

Innbyggerne i det som var Iraks nest største by, Mosul, er drept av alle parter i konflikten: Irakiske bakkestyrker, flyangrep og IS, ifølge kurdiske etterretningskilder.

Flere kilder The Independent har vært i kontakt med, frykter også at kampen om Mosul langt fra er over, og at IS-militante fremdeles kan ha kommet seg unna. Det er også en rekke meldinger om utstrakt korrupsjon i Mosul, og kilder frykter at IS-folk kan betale seg ut av fengsel, for så å gjemme seg i byen. De kan være i skjul som såkalte «sovende celler», for å angripe mål ved en seinere anledning.

SISTE: Yann-Erik de Lanlay scoret for Rosenborg. 1-1 til pause.