Sommer i spøkelsesbyen

Ferien er i gang, salget på Harrod’s skrur ned prisene enda litt, og turistflokkene inntar London for å ta selfies med vaktene på Buckingham Palace og shoppe i Knightsbridge og kikke lengselsfullt på de gamle bygatene med vakre hvite bygårder, der de små trappene fører opp mot blanke, sorte dører med søyler foran. Tenk å bo der, sier de kanskje til hverandre. De som gjør det, har det sikkert fint.

Det kan godt hende de har det fint. Det kan også godt hende de har det fint et helt annet sted enn i leiligheten i Knightsbridge, Kensington eller Chelsea. Sommeren 2017 er nemlig begge de groteske ytterlighetene i Londons boligmarked umulige å ignorere: Det overfylte og det øde. Den første ble synlig med et smell, eller nærmere bestemt med en brann, da minst åtti mennesker mistet livet i det trange og dårlig brannsikrede Grenfell Tower. Den andre har kommet snikende over en periode på mange år, men er også umiskjennelig for enhver som går gjennom de dyrere bydelene i London i det de blir mørkt, og legger merke til at det bare er noen få vinduer som lyser.

Store deler av boligmarkedet i disse nabolagene er overtatt av steinrike investorer i andre land, som slett ikke har kjøpt dem for å bo der. Fenomenet kalles «kjøp og forlat», som er ment å beskrive handlingene til investorer fra Russland, Singapore og Kaukasus-landene, som ikke har lyst til å sette pengene i prosjekter i sine egne, ustabile hjemtrakter, men føler seg komfortable med å sette dem i eiendom i byen alle har lyst til å bo i.

Mange av gatene med søylegangene omtales nå som rene spøkelsesbyer. Allerede for fem år siden opplyste eiendomsfirmaet Savills om at 37 prosent av boligkjøperne i de dyreste strøkene av London ikke planla å bruke dem som primærbolig. En undersøkelse av luksuskomplekset One Hyde Park i Kensington viste at bare 19 av 80 leiligheter var bebodd. Av 28 000 boliger som ble bygget og priset for førstegangskjøpere mellom 2014 og 2016 ble 3 600 kjøpt opp av investorer fra andre land. Det samme gjelder hver tredje nye bolig i Westminster, Chelsea og Kensington. En journalist som krev om tilfellet i 2014 beskrev en fest hos en russisk arving i en av luksusleilighetene i One Hyde Park. Selv hadde hun ikke vært i leiligheten på de to årene den hadde vært i familiens eie, og foretrakk å bo på luksushotellet The Mandarin Oriental når hun var i London. Investorene bidrar ikke til det lokale næringslivet, noe som igjen fører til at restauranter med drømmebeliggenhet, omgitt av leiligheter og museer, må stenge fordi det ikke er nok gjester i området. I mellomtiden må britene som har jobben og hverdagslivet sitt i London, flytte lenger og lenger ut av byen, og belage seg på mer og mer tidkrevende pendlerruter.

Det var særlig etter finanskrisen at denne typen penger flommet over boligmarkedet i London. Mange prosjekter ble avhengige av forhåndssalg til utlandet for å i det hele tatt å kunne bli ferdige. Slik har det fortsatt, og en LSE-rapport bestilt av London-borgermester Sadiq Khan mener de utenlandssalgene fører med seg en nettogevinst, fordi det muliggjør byggingen av leiligheter som også kommer Londons permanente beboere til gode. Rapporten har imidlertid møtt kraftig kritikk for blant annet å basere seg på kilder som har i sin interesse at prisene stiger og at kjøpelystne milliardærer får by så høyt de bare måtte ønske.

Khan, som ble valgt i fjor, har lovet å ta tak i problemet, men tiltakene som har vært lansert i de senere årene har hatt liten effekt. Skatteøkninger har vært forsøkt, uten at dette synes å gjøre investorene som først har bestemt seg, synderlig mer betenkte. De som er på utkikk etter leiligheter til mer enn to hundre millioner kroner, tåler som regel en liten skatteøkning.

Samtidig som problemet blir mer og mer synlig, og murringen vokser i desibelstyrke, kommer også bekymringen for at fenomener som «kjøp og forlat» skal gå inn i den generelle populistiske retorikken, der utlendinger i sin alminnelighet er yndede skyteskiver. Hvilke tiltak som enn settes inn, må uansett ha som grunnlag at det ikke er problematisk at folk som er født utenfor Storbritannia, kjøper leiligheter i London – så lenge det faktisk bor noen i dem, noen som henger på den lokale cafeen og kjøper varer i butikken på hjørnet før de smetter inn den sorte ytterdøren. Kort sagt noen som lever det livet som turistene ser for seg at de gjør, og som gleder seg over å kunne gjøre det.

Friday, July 21st, 2017 Bil No Comments

Polens glideflukt mot det autoritære må stanses

EU-kommisjonens visepresident Frans Timmermans truet onsdag med å utløse artikkel 7 i EUs traktat, dersom den polske regjeringen presser gjennom sitt forslag som vil legge høyesterett direkte under regjeringens kontroll. Artikkel 7 kan frata medlemsland stemmeretten i EU hvis et land bryter unionens grunnleggende regelverk. Polens sterke mann, Jaroslaw Kaczynski, partieier av det regjeringsbærende og reaksjonære Lov og rettferdighetspartiet, var raskt ute med å klage over at kommisjonen «politiserte» konflikten.

Men Kaczynski tar grunnleggende feil. Etter valgseieren i 2015, der Kaczynskis parti fikk flertall i begge kamrene i den polske nasjonalforsamlingen, var det Kaczynski selv som lanserte slagordet for sin anti-elitistiske bevegelse. Hans slagord var at han skulle gjennomføre en «kulturell kontra-revolusjon», altså en slags nasjonal og katolsk renselse av det polske samfunnet. Sentralt i denne renselsen er kampen mot alle rester fra kommunist-tida, selv om det i Polens tilfelle er snart 30 år siden.

Bortsett fra kampen mot de kommunistiske spøkelsene som Kaczynski ser, så handler selvsagt de radikale endringene av domstolene som regjeringen forbereder, om politisk makt. Det er bare det at den makta Kaczynski vil ha strider mot et grunnleggende premiss for en rettsstat, domstolenes uavhengighet. Det er det nærmest hellige maktfordelingsprinsippet, at makta skal balansere mellom lovgivende, utøvende og dømmende organer, som er i spill

EU, er helt klar i sin holdning. Når den polske regjeringen nå vil oppheve alle stillinger i høyesterett, for selv å utnevne nye dommere, så er dette et dramatisk brudd på EUs demokratiske regelverk, som alle medlemsland må følge. Timmermans sier det slik:

- Når disse reformene blir vedtatt så vil dommerne tjene de politiske lederne, og være avhengige av dem, fra de utnevnes, til de går av med pensjon.

Det er prisverdig klar tale. I en tid med Trump, Putin og Erdogan, som på hvert sitt vis prøver å undergrave demokratiske standarder, er det viktig å stå opp for grunnleggende prinsipper. Ikke minst fordi mange i Polen mener at regjeringens forslag fremmes i kjølvannet av Trumps besøk til Warszawa tidligere i måneden, for å understreke at Polen har internasjonal støtte.

Nettopp derfor er det viktig at EU nå setter foten ned, og gjør sitt for å stanse Polens glideflukt mot det autoritære.

Friday, July 21st, 2017 Bil No Comments

Men husk å ha fokus på de svakeste smågrisene

Det er et fint slagord, synes jeg, Venstres «Alt starter i skolen». Det sier både noe om Venstres prioritering og minner om at de en gang var et skoleparti. Mange tidligere velgere nikker gjenkjennende.

Det sier også i korthet hva politikk handler om; å gi folk sjansen til å leve gode liv.

Men straks kom protestene fra alle kanter. Dette var nesten et for godt slagord til at Venstre fikk ha det alene. Nei, alt starter ikke i skolen, det starter i barnehagen, hevder barnepedagog. Ved skolestart er det allerede for sent.

Nei, det starter med familien, mener KrF. Noe jeg stusset over. Skriften har en annen versjon om begynnelsen på det hele.

Men skal vi først starte med familien, lønner det seg å velge riktig allerede ved unnfangelsen, og her må både den hellige ånd og sosialdemokratiet gi tapt for naturens gang. Valg av foreldre er helt avgjørende for kjønn, helse, intelligens, utseende og ikke minst økonomi.

I jakten på sjanselikhet er det mulig å gå enda grundigere til verks for å oppnå ønsket resultat i denne avgjørende fasen av livet. Rent teknologisk er større likhet mulig.

Men det er neppe et sted selv liberale Venstre vil starte. Sannheten er at politikerne har et begrenset handlingsrom, skal de blande seg inn tidlig nok til å gjøre en avgjørende forskjell i menneskers liv.

Det er likevel en så høy ambisjon politikerne har når de gyver løs på ulikhetsdebatten i et av verdens likeste land. Det er derfor Jonas Gahr Støre fnyser av å snakke om frislipp av vannskutere og reptiler. Han har viktigere ting å tenke på, mener han.

Skjønt, hva er viktigere enn frihet? Alt starter med frihet, vil kanskje Frp si. Under ansvar, legger Høyre til i en fotnote.

Det er virkelig en ufattelig tung oppgave å skulle ha ansvaret for der alt starter. Enkelte klarer ikke en gang å ta vare på en kattunge gjennom en sommerferie og her skal noen ta vare på folk gjennom et helt liv.

Kanskje har Trygve Slagsvold Vedum plukket opp noen triks fra Norturas griserådgiver som hevder at «alt starter med råmelk», ifølge nettstedet «Svineportalen»:

Det kreves gode rutiner for å få mange avvente grisunger. Purka må ha rett hold. Smågrisene må få nok råmelk. Og du må ha et spesielt fokus på de svake grisungene. De trenger aller mest varme.

Det hele starter med å ha ei purke i form. Aller verst er det å ha feite purker. Ei normalpurke gir faktisk spedgrisen dobbelt så mye råmelk som ei feit purke.

De første grisungene får nesten alltid nok råmelk. Samle de minste og de svakeste og la dem få den beste bingen.

Det er viktig å ha et optimalt miljø i smågrisavdelingen. Og 14 dager etter avvenning bør taperne flyttes i en egen binge.

Det er i hvert fall noe å tenke på.

Friday, July 21st, 2017 Bil No Comments

Arret mitt

Hver dag gjør arret vondt. Hver dag har jeg vondt i beinet. Hver dag verker det. Det er prisen jeg har betalt for at vi har demokrati. Det er prisen jeg har betalt for å tro på noe større enn meg selv. Prisen jeg har betalt for å ville gjøre en forskjell.

Jeg ble skutt og forsøkt drept av en som hater alt jeg står for. Jeg overlevde, 77 andre gjorde det ikke.

Arrene mine er prisen for demokrati. Men er også ett håp. Det er et merke på at Norge er et fritt land, det er et symbol på demokrati.

Arret gjør vondt hver dag. Men jeg bærer det med verdighet. Verdighet fordi jeg bor i ett land med demokrati. Med frie valg. Ett åpent samfunn.

Når jeg en gang blir en gammel mann skal jeg fortelle mine barnebarn om arret. Om frihet. Om demokrati.

11. september kan vi gå til valgt uten frykt. Før tok jeg det for gitt. I dag vet jeg at en stemme i et fritt valg er en umistelig gave.

Vi som stiller til valg, har hvert vårt brennende ønske: Din stemme.

Men enda viktigere er vårt felles ønske: At du stemmer.

Så stem på et parti du er enig med. Stem på ett parti som har verdier du kan stå for. Stem på ett parti du tror på.

Min oppfordring er enkel. Bruk stemmeretten. Godt valg!

Friday, July 21st, 2017 Bil No Comments

Demokratisk underskudd i barnehagen


Foto: Sturlason/ Oslo kommune
Vis mer

Tror du at barnehagepolitikken du stemmer frem i valg når ut til alle barnehager? Om flere barnehagelærere, om bedre mat – eller om skjerpet oppfølging av barns språk. Det tror nok de fleste.

For de færreste i det norske samfunnet er fristilt når velgere stemmer frem en bestemt politikk, og politikere senere står klare for å gjennomføre den.

Ett unntak er barnehagepolitikken, der Høyres kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen nekter kommunene å innføre den demokratisk vedtatte barnehagepolitikken i halvparten av barnehagene.

Politikken kan kun gjennomføres i offentlige barnehager, og ikke i de private barnehagene, som er fristilt lokalpolitiske prioriteringer.

I Oslo er Arbeiderpartiet og byrådet i ferd med å øke andelen barnehagelærere til 50 prosent, men takket være Røe Isaksen har vi ikke anledning til å stille dette kravet til de private barnehagene.

Videre har Oslo kommune en bemanningsnorm som sikrer høy voksentetthet, vi har rutiner for oppfølging av barns språk og for samarbeid med barnevern og skoler. Men vi kan ikke kreve at de private barnehagene følger våre rutiner eller standarder, selv om de faktisk får akkurat samme driftsstøtte som de offentlige barnehagene.

Arbeiderpartiet mener det er udemokratisk at kommunene har ikke lov til å stille kvalitetskrav til private barnehageaktører, for eksempel om bemanning og voksentetthet.

Vi mener det er feil at barnehagepolitikken bare kan gjennomføres i offentlige barnehager. Barna og foreldrene er jo de samme.

Konsekvensen av at barnehagepolitikken bare når ut til halvparten av barnehagene i Norge, er at foreldre opplever barnehagetilbudet som ulikt fra barnehage til barnehage.

Arbeiderpartiet vil at barnehagepolitikken skal nå ut til alle barnehager, ikke bare de offentlige. Vi vil sette en standard som gjelder alle, et minstenivå på kvalitet og kompetanse som alle foreldre kan forvente, uansett om barnet går i en privat eller offentlig barnehage.

Derfor går vi nå som eneste parti til valg på å stille kvalitetskrav også til private barnehager. Det vil gi et mer likeverdig og forutsigbart barnehagetilbud. Til barnas og demokratiets beste.

Friday, July 21st, 2017 Bil No Comments

Terrorfrykt påvirker nordmenns ferievaner

Friday, July 21st, 2017 Bil No Comments

Hadde Akademikerne bestemt, hadde ikke Frp fått plass på Stortinget

Friday, July 21st, 2017 Bil No Comments

Stor chablis-test: Fem får terningkast seks

Friday, July 21st, 2017 Bil No Comments

Artist Karin Park tok fram en lommelykt og lyste ned i svelget på kjæresten. Synet som møtte henne snudde livene deres på hodet

Friday, July 21st, 2017 Bil No Comments

Hytteeiere skatter minst dobbelt så mye som fastboende: «Juks» og «urimelig», sier kritikerne

Friday, July 21st, 2017 Bil No Comments
 
November 2024
M T W T F S S
« Oct    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  

Recent Comments