bilindustrien

KONSERT: «I’ll just get right to it,» sier Car Seat Headrests trommeslager mens Møs middelmådige konsert like ved går inn i sine aller siste sekunder. Men det er ikke trommene han gyver løs på, men synthpad som har forvrengt stemmen til låtskriver og frontfigur Will Toledo.

Når grungegitarene kort etter slår inn, fremstår det som et rimelig subversivt øyeblikk: De erter på seg streitingene som er på festivalen for popmusikkens skyld, men uten å ramle i ironifella som mange samtidige indieband gjør når de spiller live (jeg har sett nok konserter med Mac DeMarco, for å si det sånn).

Eller? Jo lengre Car Seat Headrest spiller, blir jeg bare mer og mer i tvil. Jeg gav gjennombruddsalbumet deres, «Teens of Denial», en helhjertet femmer da den kom i fjor vår, men idet konserten er over undrer jeg over om jeg har latt meg lure trill rundt.

Car Seat Headrest understreker nemlig at det er en forsvinnende kort vei mellom det å være rufsete og skranglete (i indiesfæren er dette gjennomgående positive kvaliteter) og det å være fullstendig apatisk.

Ikke en eneste av låtene kvartetten fremfører kan måle seg med studioversjonene. Riktignok kommer allsangvennlige «Drunk Drivers/Killer Whales» og slående seig (eller var det bare slapp?) tapning av «Destroyed By Hippie Powers» kommer tidvis tett på. Refrenget til førstnevnte – «we’re just trying/to get home/drunk drivers» – er særlig formildende, et mulig hint om at ser sin egen håpløshet som liveband.

Andre aspekter ved konserten trekker imidlertid også dette i tvil. «Wazzup Oslo. Can you hear us alright?» sier Toledo, og truer med være verdensmester i mumling. Gitarsoloen under «Fill in the Blank» låter som et spesielt sjøsykt Thin Lizzy, mens det er umulig å si om den påfølgende dølle bluesrockeren er en spøk eller ei. Dette er jo nettopp den katastrofale konsekvensen ved vår postironiske epoke: Når alt potensielt er kødd, mister også alt sin verdi. Nok nå. «Sincerity now!», for å vri på Frank Costanzas eviggrønne parole.

Car Seat Headrest forsøker å pisse på etablissementet, men er for late – eller bare for lite selvbevisste – til å se at det er deres egne bukser som blir våte. Å gi fullstendig faen er nemlig det minst opprørske man kan gjøre.

LONDON (Dagbladet): Usain Bolt lå på tredjeplass ut på den siste hundremeteren av sprintstafetten i kveld da han fikk en strekk i venstre lår og hinket seg ut av både medalje og karriere.

Lagkamerat Yohan Blake slaktet arrangøren og all ventinga i forkant av stafetten, men de overraskende vinnerne fra Storbritannia mener de hadde vunnet uansett om Bolt hadde fullført eller ikke.

- For å være ærlig sto jeg rett ved siden av ham da det skjedde. Jeg hadde akkurat gitt fra meg staven og sto og skrek mens jeg tenkte at vi kom til å vinne dette. Så begynte han å halte helt ut av det blå. Det var trist å se, men denne sesongen handlet om fansen for hans del, sier Daniel Talbot i pressesonen etter løpet.

Kom for å vinne

Ankermann Nathaneel Mitchell-Blake var ustoppelig i kamp mot sølvmedaljøren fra hundremeteren Christian Coleman, og er også sikker på at han hadde vunnet om også Bolt hadde fullført.

- Vi kom ikke bare hit for å delta, vi kom hit for å vinne, og det var det vi gjorde. Tida var en bonus, det var ikke det vi fokuserte på, men alt falt bare på plass, sier Talbot.

37.47 er ny britisk rekord, og verdens raskeste tid på stafetten i år.

- Da jeg kastet meg fram og krysset målllinja var jeg ikke sikker på om jeg hadde vunnet, men da jeg så klokka på storskjermen skjønte jeg det.Når du ser det er det vanskelig å tro det, men klokka ljuger. Klokka ljuger ikke, sier Mitchell-Blake til Dagbladet med kveldens bredeste smil.

Hyllet mesteren

På pressekonferansen etter 5000-meteren, satte Mo Farah ord på de motstridende følelsene som gikk rundt stadion da britene vant, mens Usain Bolt lå igjen på bakken.

- Jeg så Bolt ligge på bakken der, samtidig som jeg så at Storbritannia vant. Jeg visste ikke om jeg skulle være lei meg fordi Bolt var skadd, eller om jeg skulle være glad for at Storbritannia vant, sa Farah.

De britiske sprintverdensmesterne var ydmyke overfor hvem de slo i siste løp.

- Dette året handlet om fansen, for Bolts del. Hans ettermæle er sikret uansett. Hva han har gjort for denne idretten er det største i historien og han er den største utøveren som noen gang har levd. Skader er fælt uansett, men det ødelegger ingenting for ham. Han har vunnet alt, og er helten til alle oss, sier Adam Gemili.

- Vi er veldig privilegerte som får komme her og løpe i kveld. Mos siste løp, Bolts siste løp.

- Det er en ære bare å være på banen sammen med ham. Vi har alle vokst opp med å se på ham, og Beijing i 2008, du kommer aldri til å se noe liknende igjen. Han slapp armene sine ned med tretti meter igjen, og løp fortsatt fra folk, supplerer Talbot.

- Å få være der, på hans siste kveld, var en ære. Dessverre ble det ikke medalje på ham.

KONSERT: Første gang jeg egentlig skjønte at Jenny Hval kunne være morsom, var da jeg så henne på Øya for to år siden. Hun hadde nettopp sluppet «Apocalypse, Girl» – hennes beste og mest humørfylte album til dags dato – og nå spaserte hun rundt på scenen med rosa parykk og rødmaling i skrittet.

Har man «hvallergi» høres det sikkert like klamt og insisterende ut som alt annet hun gjør, men for meg fremstod det der og da som hun hadde sluttet å ta seg selv så seriøst.

Jeg har sett henne et par ganger siden da, og det har ikke nødvendigvis vært mindre snodig: Under en spesielt teatralsk opptreden på Ultimafestivalen i høst tok hun, band og dansere seg en middagspause på scenen midtveis ut i settet.

Kveldens sett på Øya er også noe utenom det vanlige. Gudskjelov. Etter gårsdagens ekstraordinært tannløse festivaldag (modulærsynthnerden Kaitlyn Aurelia Smith var et hederlig unntak), kjennes det ikke bare godt, men nødvendig å få Hvals eksentrismer kastet etter seg.

«Vi er ikke her for å presentere et perfekt videoshow. Det kan dere få senere i kveld,» melder hun avslutningsvis – etter å ha brukt sirkusscenens storskjerm til å drøfte ordet «kjærlighet», filme seg selv med et mobilkamera, og gjøre et bildesøk på «true norwegian black metal metal girl» (spoiler alert: bildene er nærmest utelukkende av eller for menn).

Sistnevnte peker mot noe av intensjonen ved fjorårets diabolske «Blood Bitch»: Å «ta tilbake» estetikken fra en av de mest homofobe og sexistiske subsjangrene som finnes på denne planeten.

I likhet med eksperimentelle elektroniske musikere som Drew Daniel, DJ Sprinkles og Holly Herndon bedriver Hval musikkritikk når hun utøver musikk. Det er sikkert derfor tomsinger som meg lett lar seg rive med av de konseptuelle aspektene ved kunstnerskapet. Så hva med selve musikken?

Øya-settet baserer seg i stor grad på de urovekkende dronene som driver «Blood Bitch», inkludert en ekstra klubbklar tolkning av «The Great Undressing». Desto mer interessant er to nye låter: En diskolåt, av alle ting, og en meditasjon over tamblatrommer – urmusikk som kontrasteres med den nevnte mobilkamera-øvelsen.

«Is that what we want from festival concerts? Forget who we are?» messer hun under dette kuttet. Jeg tolker det umiddelbart som en betimelig refs av musikkfestivaler – påkostede mikrokosmos vi kan flykte inn i over en håndfull dager – men innser etterhvert at hun egentlig mener det godt.

«Alt vi gjør her oppe er kjærlighet». Etter endt konsert stikker jeg hodet ut i dagslyset, og kjenner sjøsyka atter herje i meg. Tre kvarter i trygge hender holder i massevis.

Å la Lars Vaular avslutte årets Øyafestival var ikke bare et naturlig trekk, men også høyt på overtid etter en rapkarriere som kun kan sies å være trumfet på norsk jord av Karpe Diem.

At han regelrett heiset taket under samme festival for bare to år siden, var selvfølgelig heller ingen dårlig søknad, og la desto større forventninger til lørdagens finale på Amfiet.

Forventninger om noe utenom det vanlig.

Akkurat dette lå da også i kortene med et filmklipp luskende utenfor døra til Vaulars hjem på Oslo Øst, hvor rapperen brått kom stormende ut i en brudekjole som blottla hans omfattende brysttatoveringer.

Som en kombinasjon av den brystvorteklypende tysker-bartenderen fra filmen 8MM og en selvsikker runaway bride, entret han deretter Amfiet anført av hvitkledde undersåtter som kledde scenen i hans enorme brudeslør.

Jeg tør påstå tidenes mest monumentale åpning av en norsk rapkonsert noensinne, og en list som ble lagt riimelig skyhøyt allerede fra første minutt av åpningslåta «Heartbreak Hotel».

Høyere skulle det også ende, da bruden bokstavelig talt svevde opp under «Stilen», og sørget for enda et episk øyeblikk – før Kjetil Møster dukket opp med en saksofonsolo verdig 80-tallets beste mykpornofilmer.

Et stilskifte til barisflørtende khakidress og «Gi meg noe bass» i ny, nærmest grime-aktig drakt, intensiverte så festen ved å introdusere våpenbror Girson på fabelaktige «Stripar».

Fortsatt uten tegn på «hits», var det tydelig at Vaular hadde bestemt seg for å ikke holde det safe, noe kvelden heller ikke led under i sin regelrette bombardering av inntrykk.

En forsikring om at han «elsket Oslo, men…» startet ikke overraskende den ti år gamle og blytunge klassikeren «Eg e fra Bergen», og fortsatte med årets remiks gjestet av Bergens nye gateflamme, Kamelen.

Det var kanskje heller ikke en tilfeldighet at himmelen åpnet seg akkurat da.

Ferdig oppvarmet fra sin egen konsert bare en time tidligere, kjørte Unge Ferrari seg opp på det selvfølgelige Vaular-samarbeidet «Panorama», hvor Tøyenparken regelrett ble skåret i to av laserstråler. Et av mange elementer i et spektakulært sceneshow av lys og video.

Etter et nytt klesskifte, denne gangen til rød og snasen blondedress, hentet Vaular ut Myra, som for anledningen kanaliserte Lil Kim anno 1996 for «Ventet på deg».

«Det ordner seg for pappa» – med sønnen Wilfred på hver side av scenen og enda en nydelig saxsolo fra Møster, ble deretter et rørende startskudd for kveldens obligatoriske rave – inkludert «Tåken», «Fett» (med hjelp fra legendariske Dr. Erik), «Nøklene», «Ninja» og selvsagt «Rett opp og ned» – hvor publikum fulgte teksten og ble levende sprettballer i Oslo-regnet.

«Gary Speed» resulterte i et annet høydepunkt med sine nikkende Leeds-spillere på skjermen og høylytte allsang, mens fetter Sondre Lerche sørget for det motsatte av «jævlig dårlig stemning» med sin energiske innsats på «Øynene lukket».

Til slutt flippet hovedpersonen «eg gjemmer penger vekk for en verre dag»-linja fra «I disse dager» med ærlige «…men eg brenner penger her i dag», før «Champagneting» sprettet korken som kveldens siste markeringen av en Lars Vaular-konsert som ikke vil bli glemt med det første.

LONDON (Dagbladet): Usain Bolt klarte ikke å ta hjem gullet på 100-meteren forrige lørdag, men i kveld fikk han en ny sjanse til å avslutte karrieren med en siste triumf.

Som ankermann på Jamaicas lag i 4×100 meter stafett var det opp til den avtroppende superstjerna å sørge for Jamaicas andre gull i dette mesterskapet.

Men det endte med et sjokk og fadese for Bolt. Han ble skadet i sitt siste løp, og kostet Jamaica en ny VM-medalje.

Friidrettens største stjerne fikk en krampe i det venstre låret, skrek ut i smerte og mistet alt fart.

- Det er en krampe i den venstre hamstringen, og mye smerte fra skuffelsen over å tape løpet. De siste tre ukene har vært tøffe for ham, vet du. Vi ønsker ham det beste nå, sier Jamaicas laglege, Kevin Jones, i en pressemelding.

En karriere i gull avsluttet med at han hinket ut og en rullestol ble kjørt inn for å hente ham. Jamaica kom ut på oppløpet på tredjeplass, men Bolt var absolutt med i gullkampen.

I stedet for å feire en potensiell medalje, ble Bolt fraktet rett inn på legerommet under stadion.

- Jeg har trent med han i mange år, og jeg er i tårer etter den avslutningen. Han sa “Yohan, de holder oss for lenge i venterommet, og det er for kaldt inne her.” Jeg tror det påvirket det hele. Vi varmet opp, hvilte igjen og varmet opp igjen. Han sa at han ikke likte det, sier Blake til NRK.

Mo Farah var også i sjokk etter Bolts avslutning:

- Jeg så Bolt ligge på bakken der, samtidig som jeg så at Storbritannia vant. Jeg visste ikke om jeg skulle være lei meg fordi Bolt var skadd, eller om jeg skulle være glad for at Storbritannia vant.

Han fortsetter:

- Det er en tragedie at en mester og en legende avslutter på den måten.

Storbritannia vant foran USA og Japan.

Fire medaljer fra før

Overraskende nok hadde Jamaica bare tatt fire medaljer før kveldens konkurranser.

Omar McLeods gull på 110 meter hekk var landets eneste gull så langt, mens Bolts bronse fra 100, Ristananna Traceys bronse fra 400 meter hekk og jentenes bronse på 100-meter stafett var de tre andre.

Bolt er likevel mesterskapets desidert største stjerne.

- All energien jeg får fra publikummet her er helt strålende, sa Bolt etter å ha blitt bejublet under forsøkene tidligere i formiddag.

President Barack Obama kan ikke vente en hjertelig velkomst fra sin etterfølger, når han i høst vender tilbake til USAs politiske liv.

Heller en malstrøm av edder og galle.

Som yndet skyteskive for en presset Donald Trump, må han unngå å stikke hodet for langt ut.

- Han vil bli målet som Trump vil rette sitt raseri mot, sier Cal Jillson, professor i statsvitenskap ved Southern Methodist University, til nettstedet The Hill.

«Delikat dans»

Det var The Hill som i går meldte at Barack Obama planlegger et politisk come-back i det demokratiske partiet.

En rådgiver beskriver det som skal skje denne høsten, som en «delikat dans» hvor ekspresidenten må unngå en for framskutt rolle.

Ifølge Obama-rådgiverne The Hill har snakket med, vil han for en stor del jobbe i kulissene, for eksempel med pengeinnsamling.

Målet er å gjenoppbygge det demokratiske partiet, og få fram nye ledere og en sterk presidentkandidat til de viktige valgene i 2020 og 2024. Da må han passe seg for å ta for mye av rampelyset.

Han må også passe seg for Donald Trump.

- En besettelse

USAs nåværende president begynte sin politiske karriere med å påstå at Obama ikke var født i USA.

Han fortsatte med å love å skyte ned «Obamacare», den omstridte reformen som har gitt millioner av amerikanere tilgang til helseforsikring. At han fortsatt ikke har lykkes, har ikke gjort Trump mildere stemt overfor forgjengeren.

Skulle Obama bli for synlig er Trump klar til å hamre løs på mannen som han ser ut til å være helt opphengt i.

- Denne presidenten har en veldig uvanlig besettelse i sin forgjenger, og sammenlikner seg konstant med president Obama, sier Derek Chollet, Obamas assisterende forsvarsminister, til CNN.

President-rivalisering

Denne uka har presidenten re-tweetet en rekke meldinger med kritikk av Obama.

En av dem var en twitter-avstemning om hvem av dem som er den beste presidenten.

I en annen kritiserte en tidligere FN-ambassadør Obama for å ha forsømt USAs nasjonale rakett-forsvar.

Det er heller ikke lenge siden Trump under en tale til et lands-speiderstevne kritiserte Obama for ikke å ha besøkt det samme stevnet mens han var president. Selv benyttet Trump anledningen til å fortelle speiderne om sine politiske suksesser – etter å ha lovet ikke å snakke om politikk.

Obama har derimot vært tilbakeholden, men har kritisert presidenten ved enkelte anledninger, som da han besluttet å melde USA ut av Paris-avtalen for klimaet.

Råd: – Vær forsiktig

The Hill har ikke fått ut presis informasjon om Obamas program denne høsten. Newsweek skriver – i en artikkel med tittelen «Obama returnerer til politikken denne høsten, og Trump kommer ikke til å like det» – at han vil samle inn penger for folk som Ralph Northam, som kjemper for å bli guvernør i delstaten Virginia.

Selv sa Obama til NPR i desember i fjor at han vil hjelpe fram unge talenter, som han allerede har sett mange av.

Men hva han enn gjør, råder historieprofessor Julian Zelizer ved Princeton-universitetet Obama til å gå varlig fram, etter at Trumps popularitetsmålinger har vært nede på stusslige 33 prosent.

Er han for høylytt, kan han vekke en sovende elefant – det republikanske partiet.

- På et tidspunkt da president Trumps popularitet faller så hurtig – også blant hans grunnfjell – er det en risiko for at Obama ved å ta en sentral plass kan utløse den energien som mange republikanere mangler akkurat nå, sier Zelizer til The Hill.

Storfavoritten i herreklassen, Viktor Durasovic, møtte overraskelsen Herman Hagen Høyeraal (15). Etter en nervøs åpning vant Durasovic det første settet 6-4. I andre sett var han overlegen og vant 6-1.

– Det føles bra. Jeg har ikke vunnet NM for seniorer tidligere, så det kjennes bra ut det, sa Durasovic til Tennis-Norge etter kampen.

Norges største stjerne på herresiden, Casper Ruud, droppet NM i tennis i Frognerparken. Talentet prioriterer oppkjøring til US Open.

Melanie Stokke var favoritt på kvinnesiden og innfridde med å vinne sin første NM-tittel i karrieren. Malene Helgø ble slått 6-4, 6-3 lørdag.

– Jeg må si at det er en stor glede å vinne. Jeg er veldig glad for å spille foran kjente, og de som heier på meg eller bare elsker tennis. Da synes jeg bare det er fantastisk. Det er en fin setting, og da er jeg glad for å prestere, sa Stokke til Tennis-Norge.

(NTB)

(Dagbladet): Blå hunder som løper gatelangs i utkanten av Mumbai.

Det viser bilder tatt av Navi Mumbai Animal Protection Cell (NMAPC), ifølge Hindustan Times. Avisa refererer til fortvilte dyrevernere.

- Det er sjokkerende å se hvordan hvite hunder er blitt farget blå. Vi har sett minst fem av disse, sier Arati Chauhan, driveren av NMAPC, til Hindustan Times.

Heller farge rett i elva

Chauhan mener at årsaken til fenomenet flyter rundt i elva Kasadi. Der heller foretak fargestoffer rett ut i vannet av lokal industri, ifølge Chauhan.

Påstandene hans understøttes av Maharashtra Pollution Control Board.

Utvalget har gitt et firma i nærområdet et påbud om å ta fargestoffene opp fra elva innen syv dager, samtidig som de har sperret av selve elveleiet.

Forurensningsnivået gjør vannet skadelig, både for folk og dyr.

- Vi har advart firmaet og bedt dem om å sørge for at hendelsen ikke gjentar seg, sier Jayavant Hajara, en talsperson for Maharashtra Pollution Control Board, til Hindustan Times.

Skyhøyt giftnivå

Ifølge avisa har elva et forurensningsnivå på tretten ganger over nivået som anses som trygt for mennesker. En av årsakene er store mengder klor – et grunnstoff som i større konsentrasjoner er svært giftig.

Giftmengdene har ført til bekymringsmeldinger fra fiskere.

De frykter at giften vil ramme fiskebestanden i området, og at også fugler og reptiler vil dø som følge av forurensningen.

Dette ettersom Kasadi flyter inn i det større elvedraget Panvel.

- Vår daglige fangst har falt med 90 prosent i løpet av det siste året. Vi har klaget flere ganger, men ingenting har skjedd, sa Yogesh Pagade, en lokal fisker, til Hindustan Times i fjor.

• Everton – Stoke 1-0

(Dagbladet): 13 år etter han dro fra Everton til Manchester United – markerte Wayne Rooney comebacket i blå drakt med å bli matchvinner mot Stoke.

Rooney var iskald da han fikk gå alene opp i boksen, og stanget inn kampens eneste mål. Feiringen viste hvor mye dette betydde for 31-åringen.

Rooney, som ble hentet til United i 2004, fikk mindre og mindre tillit under José Mourinho forrige sesong, og etter hvert ble det klart at tida i Manchester United var over.

Mange var usikre på framtida for den engelske spissen, men han endte til slutt i gamleklubben Everton.

Etter kampen var det en lettet Rooney som fortalte om betydningen av målet:

- For meg var dette målet et spesielt øyeblikk. Det blir ikke så mye bedre. Å spille for Everton betyr mye for meg, sa han til BBC.

Everton har et knallhard program framover. City, Arsenal, Tottenham og United står på motsatt banehalvdel de neste fire PL-oppgjørene.

Rooney presiserte viktigheten av å få med seg tre poeng i sesongåpningen.

- Vi har noen tøffe kamper foran oss. Dette var viktig, sa han til BBC.

(Dagbladet): Den amerikanske skuespilleren Bryan Cranston (61) er mest kjent for sine roller som Hal i «Malcom i midten» og Walter White i kultserien «Breaking Bad».

I sistnevnte serie spiller han en kreftsyk kjemilærer som starter med produksjon og salg av metamfetamin for å sikre familiens framtid.

I virkeligheten er han gift med Robin Dearden (63) og lever et mindre dramatisk liv som skuespiller og regissør.

Men da den prisbelønte skuespilleren gjestet talkshowet «Conan» med Conan O’Brien (54) tidligere denne uka, overrasket han med sine gøyale historier.

Hadde sex på toget

Overfor talkshowverten avslørte Cranston at han og kona, som nylig feiret 28 år som mann og kone, tilbrakte bryllupsreisen i 1989 rundt i Europa, ifølge Fox News.

Videre fortalte han at en del av turen var å komme seg fra Sveits til Italia, og i stedet for å kjøre bil over alpene bestemte paret seg for å ta toget.

- Reiselederen vår sa: «Forresten, den tredje tunnelen er 50 minutter lang. Det er en tradisjon at par på bryllupsreise utnytter tiden», sa Bryan til talkshowverten.

Toget de reiste med tok for øvrig ikke bare med seg passasjerer, men også biler. Det kjente paret tilbrakte derfor mesteparten av tiden i bilen.

Han forklarte at det ble helt mørkt da toget kjørte inn i den lange tunnelen, og at de derfor bestemte seg for å ha sex.

- Det var så spennende. Men plutselig begynte jeg å se konturene av det vakre ansiktet til kona mi, og jeg tenkte bare at øynene mine begynte å vende seg til mørket, forklarte han.

Det som imidlertid skjedde var at toget hadde kjørt ut av tunnelen, og det var derfor dagslyset som gjorde at han brått kunne se tydelig igjen.

- Barna foran bilen vår snudde seg og bestemoren deres sa: «Nei, nei, nei, nei», mens hun ga meg et blikk som sa: «Deg! Hvordan? Nei», lo han, ifølge Fox News.

- Min vakre kone sa de tre ordene som du aldri ønsker å høre: «Get off me».

Forlatt av foreldrene

Bryan Cranston gikk i sine fars fotspor, avdøde Joe Cranston. da han valgte å bli skuespiller.

Men det var alt annet enn støtte han fikk fra faren i barndommen, fortalte Cranston under et intervju med The Times i fjor.

Som 11-åring måtte han, sammen med sine to søsken, flytte inn hos besteforeldrene fordi faren valgte å flytte fra dem.

- Hun ble en skygge av seg selv

Moren, Audrey Peggy, slet på sin side med alkoholproblemer og var heller ikke i stand til å ta vare på de tre barna.

- Pappa valgte å dra fra oss. Mamma valgte å bli alkoholiker og drukne sorgene. Hun ble en skygge av seg selv. Og ingen forklarte noensinne hvorfor pappa dro, sa han til avisa.

Han innrømmet at skuffelsen fremdeles preger ham.

- Det er mye smerte jeg må håndtere. Det er verre enn om de hadde dødd i en bilulykke, fordi de fremdeles var der fysisk, et eller annet sted. Fram til jeg fylte ti år, var mamma og pappa fantastiske. Det er det som gjør så vondt. Mamma var støttende og pappa var som læreren min; vi gjorde ting sammen og han kjøpte et esel som vi kunne leke med. Men så ble alt bare borte, sa han.