bilindustrien

MARSEILLE (procycling.no): Vegard Stake Laengen er en dag fra å fullføre sin Tour de France-debut. Men før nordmannen ruller inn på Champs-Élysées søndag, venter en 22.5 kilometer lang tempo i Marseille og disiplinen han hadde bestemt seg for å satse på.

Stake Laengen starter (klokken 14:30) imidlertid den 20. etappen med avmålte forventinger til et godt resultat lørdag. Ikke bare fordi UAE Team Emirates-rytteren har slitt med et vondt kne (veltet på etappe ni) og bronkitt i det som har vært en skikkelig ilddåp sykkelsportens tøffeste etapperitt. 28-åringen vet også at forberedelsene denne sesongen ikke har vært gode nok til å prestere i kampen mot klokka.

– Jeg har en del å gå på med tanke på riktig utstyr og posisjon. Det har jeg ikke jobbet på med laget i år, sier Stake Laengen til procycling.no.

– På WorldTour-nivå er det i mine øyne høyst nødvendig. Spesielt for meg som er stor og høy. Da skal det ikke mye til før man tar mye vind. Jeg vet at styrken min har tatt mange steg. Jeg er sterkere enn tidligere år, men kjører saktere på tempo. Da tenker jeg at det er noen som ikke stemmer med aerodynamikken, sier Asker-rytteren.t

– Slike ting må jeg finne ut av, før jeg kan satse 100 prosent på tempo. Skulle jeg satset på tempo i år, hadde det bare endt i skuffelse. Derfor satser jeg bare på fellesstart.

Det tok mange måneder før den 195 cm høye Stake Laengen fikk en temposykkel som passet hans fysiske parametere. Colnagos K.Zero-modell ble først testet ut under Critérium du Dauphiné og nordmannen har ikke fått kultivert tempoposisjonen nevneverdig.

– Laget startet ganske sent med sponsorer og sånne ting. Det har tatt litt mer tid å stable ting på plass og man må prioritere, sier Stake Laengen og viser til at lagets sponsorer ble stablet på plass like før lisensfristen til UCI gikk ut.

– Siden påske har jeg ikke vært mye hjemme heller. Det har vært mye fokus på høydetrening og tilbringe tid med laget. Derfor har jeg ikke fått mye tid til å gjøre alt.

Usikker på VM

Stake Laengen hadde fokus på å forberede tempoegenskapene da han syklet for IAM Cycling i 2016. Norges nest beste temposyklist tok en imponerende 3.plass på den 40 kilometer lange tempoetappen i Giro d’Italia. Senere på sommeren tok han NM-sølvet bak Edvald Boasson Hagen.

I år derimot har omstendighetene sørget for at tempodisiplinen er blitt nedprioritert. Stake Laengen har dermed heller ingen store ønsker om å sykle tempoøvelsen i VM i Bergen (16-24. september).

– Akkurat nå er jeg nokså usikker. Med tanke på fjoråret, følte jeg ting gikk veldig bra på tempo. Alt gikk i riktig vei, mens i år har det stått mer stille, sier Stake Laengen.

Norges beste temporytter Edvald Boasson Hagen har bekreftet sitt ønske å sykle VM-tempoen i Bergen, trass i at han fant finalen opp til Fløyen (3.4 kilometer à 9.1 prosent, maks 17 prosent) litt i overkant tøff. Stake Laengen ser imidlertid ikke poenget ved å stille til start uten realistiske håp om et godt resultat.

– Det er ikke sånn at jeg har lyst til å stille opp, bare for å stille opp. Jeg har gjerne lyst til å prestere også. Jeg ser ikke for meg at jeg kan klare en topp ti slik det ser ut nå. Derfor har jeg ikke tenkt så mye mer på det. I stedet sikter jeg meg mer inn på fellesstarten.

Stake Laengen avslører at han er tiltenkt en plass på laget når UAE Team Emirates stiller til start i lagtempoøvelsen i VM. Etter Tour de France håper han at de får gjort noen skikkelige forberedelser.

– Jeg håper at vi kan få litt tid etter touren til å gjøre testing. Det har blitt snakket om vi skulle gjøre innendørstesting på velodrom og i vindtunnel tidligere. Det er de to viktigste metodene. En del mener man må gjøre begge deler, siden man kan få litt forskjellige resultater. Men uansett så er det bedre å gjøre en av to, enn ingen ting. I fjor var jeg på bane (med IAM) og det hjalp en del, sier den temposterke nordmannen.

Norges VM-taktikk

Selv om han skulle velge bort tempoen og gi sjansen til noen andre, er Stake Laengen klar på at han ønsker å bidra på herrenes fellesstart. Den solide og allsidige UAE-rytteren vil være en viktig brikke i Bergen, der Norge vil starte med to ledere i form av Boasson Hagen og den tidligere Flandern rundt- og Milano-Sanremo-vinneren Alexander Kristoff.

– Den sterkeste til slutt (i rittet) blir kaptein. Det er bare et luksusproblem. Det er egentlig ikke så ille heller, siden det bare er snakk om to stykker. Det er mye verre hos andre nasjoner, som også har mange flere proffer å ta av. Mange er like gode og uttaket er ofte basert på hvem som kjenner hvem. For Norge sin del bør det ikke være noe problem slik jeg ser det, sier Stake Laengen – som håper tydelig lederskap vil sørge for at de norske tumultene i Doha-VM ikke skjer igjen.

– Laglederne må ha et tydelig taktikkmøte. Slik har vi hver dag før et proffritt også. Lederne bestemmer taktikken og da følger man den. Så enkelt er det. Hvis ikke blir det oppvask igjen, slik det ble etter Qatar.

– Klart det kan være utfordrende også. Spesielt med to vinnertyper som dem. Overfor meg har ledelsen vært tydelig. Så er det vanlig at sportsdirektørene har egne møter med kapteinene før viktige løp. Jeg går ut ifra at (landslagssjef) Stig (Kristiansen) snakket ekstra med Edvald og Alex før løpet i Qatar. Kanskje om mulige scenarioer dem i mellom, som jeg ikke var 100 prosent informert om, men som jeg heller ikke trenger å vite heller. Med Stig i spissen tror jeg det kommer til å fungere bra.

De amerikanske VM-svømmerne kommer til å sitte klistret til TV-skjermene når Michael Phelps’ kappsvømming med en hvithai blir vist søndag.

Phelps er tidenes mestvinnende olympier med smått utrolige 23 OL-gull. Nylig utfordret han en hvithai på åpent hav like utenfor Cape Town i Sør-Afrika. 100-meteren ble filmet, og søndag skal den sendes på Discovery Channel.

Utfallet av kappsvømmingen er en strengt bevart hemmelighet. Katie Ledecky innrømmer at hun og resten det amerikanske VM-laget venter spent på å få se hvordan Phelps klarte seg mot en hai.

Ledecky må selv se innslaget «Phelps Vs. Shark» i opptak. Søndag kveld skal hun prøve å forsvare VM-gullet på 400 meter fri i Budapest, men ifølge 20-åringen kommer alle som ikke er opptatt i svømmehallen til å sette seg ned foran TV-skjermen og få med seg programmet direkte.

- Vi prøver alle å sjekke ut om vi får inn Discovery Channel på hotellet, forteller Ledecky.

Den amerikanske ungjenta skal svømme seks fridistanser i VM. Hun hadde elsket å få svømme mot butterflyeksperten Phelps, som la opp for annen gang etter fjorårets OL i Rio.

- Vi har kanskje svømt sammen en eller to ganger på trening, så sånn sett har vi allerede på en måte konkurrert sammen, sier Ledecky og legger til:

- Vi savner Michael og hans tilstedeværelse i laget. Samtidig er vi alle glade for å se han ta det neste steget med familien og gjør andre ting.

(NTB)

- For oss er 22. juli en dato som for alltid vil være forbundet med frykt, fortvilelse og sorg, sa Solberg da hun talte under minnemarkeringen utenfor Høyblokka in regjeringskvartalet lørdag formiddag.

Bomben tok åtte liv. Noen timer senere hadde Anders Behring Breivik tatt ytterligere 69 menneskeliv – flesteparten av dem unge, engasjere politikerspirer på Utøya. I anledning seksårsmarkeringen advarte Solberg mot å glemme grusomhetene som fant sted.

- Om noen år vil oppvoksende generasjoner ikke ha egne minner om det som skjedde. De vil måtte lære om terrorangrepene slik vi lærer om andre historiske hendelser. Derfor vil det fremover bli enda viktigere å formidle kunnskap om det som skjedde, sa Solberg.

Viktig med minnesteder

Hun poengterte dessuten viktigheten av at det blir etablert verdige minnesteder og takket blant annet AUF for «deres konstruktive innspill». Utøya-naboene på landssiden har ført en langvarig og innbitt kamp mot planene om opprettelse av minnestedet Memory Wound på Sørbråten og er også negative til kompromissvedtaket om å flytte minnestedet til Utøya-kaia.

- Det er nødvendig med minnesteder for oss alle. 22. juli og alle ofrene skal ikke gå i glemmeboken, sa Solberg.

AUF-leder Mani Hussaini vektla også kampen mot glemselen og bevissthet rundt Breiviks hatefulle tankegods. Skolene må ta 22. juli-hendelsene og bakgrunnen for terrorhandlingene inn i undervisningen, mener han.

Leste ofrenes navn

- Jeg håper elevene også lærer om gjerningsmannens tankegods, ideologi og hat. Vi kan ikke tillate oss å glemme. 22. juli var ikke en tragedie, det var terror – rettet mot demokratiet vårt og AUF. Historien må fortelles gang på gang, sa han.

Lars Bremnes framførte to musikalske innslag. Senere lørdag skal Utøya-ofrenes minnes, blant annet med kransenedleggelse på Utøya-kaia.

Ofrerne for 22. juli-angrepene ble minnet også ved at navnene deres ble lest opp idet minnemarkeringen tok til. Markeringen i regjeringskvartalet ble avsluttet med kransenedleggelse.

(NTB)

(Dagbladet): I starten av juli dukket det opp et privat brev som den nå avdøde rapperen Tupac Shakur hadde sendt til popstjerna Madonna (58) på midten av 1990-tallet.

De to hadde en periode et forhold, og i et brev skrevet av Shakur fra fengselscella i 1995, forteller han blant annet om grunnen til at han måtte avslutte forholdet deres.

Onsdag skulle brevene fra Shakur auksjoneres bort, sammen med flere andre av Madonnas personlige ting. Det ville ikke popstjerna ha noe av, og i siste liten fikk hun stoppet salget av 22 eiendeler, skriver Page Six.

I rettsdokumentene Madonna leverte til høyesterett i New York for å stanse auksjonen, går hun til angrep på sin tidligere venn Darlene Lutz, som skaffet auksjonshuset Gotta Have It Collectibles eiendelene. Og dét faller ikke i god jord hos Lutz.

«Like a Virgin»-sangeren anklager nemlig Lutz for å ha gått bak ryggen hennes og for å ha fått tak i eiendelene uten tillatelse.

Hevder hun ikke har bestjålet Madonna

Dagen etter at Madonna leverte inn sine rettsdokumenter, var det derfor Lutz sin tur til å gjøre det samme. New York Daily News har fått tilgang på rettsdokumentene fra sistnevnte, som ble levert onsdag.

Avisa siterer fra rettspapirene, der Lutz blant annet avviser at hun har anskaffet seg Madonnas eiendeler på uredelig vis.

- Som et resultat av mitt nære forhold til klageren, mottok jeg visse ting direkte fra henne. Jeg hadde også et nært vennskap med flere av klagers familiemedlemmer, på den tida, og jeg fikk diverse ting direkte fra dem, hevder Lutz.

Når det gjelder Madonnas brukte truser, som også skulle auksjoneres bort, påpeker Lutz at de kom fra popstjernas ekskjæreste. Artisten skal ha sendt undertøyet til ham ved en tidligere anledning.

- Hvis Madonna virkelig ønsket privatliv, da er ikke det å sende undertøyet sitt i posten det man gjør, poengterer Lutz i rettspapirene.

Darlene Lutz, som både har vært venninne med og kunstkonsulent for Madonna, hevder videre at 58-åringen har gått rettens vei for å hevne seg på Lutz personlig. I rettspapirene ber Lutz om at dommerens stansing av salget opphører, og om at Madonna betaler saksomkostninger.

Vil møte sangstjerna i retten

Da popstjerna valgte å gå til søksmål mot auksjonshuset tidligere denne uka, argumenterte hun for at auksjonen kunne føre til at hennes DNA ble offentlig tilgjengelig.

I tillegg til det nevnte undertøyet, skulle blant annet en hårbørste med Madonnas hår på, private fotografer, ikke-offentliggjorte musikkopptak og usendte, men intime kjærlighetsbrev auksjoneres bort.

- Jeg forstår det slik at mitt DNA kan bli hentet ut fra noe av håret mitt. Det er skandaløst og svært opprørende at DNA’et mitt kunne bli auksjonert bort til offentligheten, uttaler popstjerna i rettspapirene, ifølge Page Six.

Madonna framholder at hun har rett til privatlivets fred til tross for at hun er verdensberømt. Imidlertid har ikke auksjonshuset latt seg skremme av søksmålet hennes.

- Madonna og hennes juridiske team har i våre øyne gått til et fullstendig grunnløst og ufortjent skritt for å midlertidig stanse salget av det som er frøken Lutz’ rettmessige eiendom, uttaler en talsperson for auksjonshuset og Lutz, og legger til:

- Madonnas påstander vil bli kraftig utfordret og motbevist i en rettssal når den tid kommer. Vi er sikre på at de minneverdige Madonna-gjenstandene vil komme tilbake, sier talsperson Pete Siegel, ifølge Page Six.

En rettslig høring i saken er planlagt i september.

af(Dagbladet): Den fem år gamle jenta sto og solgte hjemmelaget lemonade til forbipasserende på gata i bydelen Tower Hamlets i London.

Men da en tjenestemann fra bydelen kom forbi, ville han ikke kjøpe lemonade – men idømte i stedet jenta en bot på 150 britiske pund for å stå og selge saft uten tillatelse.

Jenta var fullstendig oppløst i tårer da hun fikk bota, forteller faren Andre Spicer til The Guardian.

Han forteller at han er sjokkert over hendelsen, som han selv kaller «Lemongate», og mener at forskjellen mellom hans datter og en gateselger uten handelslisens burde være åpenbar for alle og enhver.

- Fikk folk til å smile

Det var forrige søndag at en tjenestemann anklaget jenta for å selge lemonade uten å ha søkt tillatelse for å drive kjøp og salg.

Jentas familie fikk valget mellom å betale 90 pund med en gang, eller ta den sure regningen på totalt 150 pund dersom de ventet. Det tilsvarer litt over 1500 norske kroner.

Ideen om å selge lemonade hadde hun fått etter at å ha deltatt på basar på skolen. Boden satt hun opp i bydelen Tower Hamlets i Øst-London.

- Hun ville selge enten leker eller mat eller klær, men bestemte seg til slutt for å selge lemonade. Det var en måte vi kunne underholde henne på en varm sommerdag. Vi satt opp boden og folk begynte å kjøpe lemonade. De var på vei til en konsert, og hun fikk dem til å smile, sier faren til The Guardian.

150 pund i bot

Men gleden tok raskt slutt. Da de hadde stått der omtrent en halv time, dukket tjenestemannen opp, og begynte å spørre seg om dette utsalget kunne være lovlig, opplyser Spicer til avisa.

Det konkluderte han altså med at det ikke var. Sammen med bota på 150 pund, fikk de trusler om enda høyere avgifter dersom de ventet lenger enn 14 dager med å betale, skriver The Guardian.

Boten trukket

Faren klaget til bydelsrådet på Twitter og skrev en kommentar i The Guardian, der han fortalte om hendelsen og uttrykte sin frustrasjon over hvor restriktive han mener folk er blitt mot barna sine.

- Hvis andre er blitt bøtelagt på samme måte er dette bekymringsfullt. Vi ødelegger barnas sjanse til å lære, sier han.

I etterkant er boten trukket tilbake av bydelsrådet i Tower Hamlets, og en talsmann beklaget hendelsen.

- Vi forventer at våre tjenestemenn viser sunn fornuft, og bruker hodet når de utøver makten sin. Det skjedde åpenbart ikke her, sier bydelsrådet.

(Dagbladet): Sean Spicer (45) har tålt massiv kritikk ved flere anledninger som pressetalsperson for Det hvite hus.

Likevel har han fortsatt i jobben – fram til nå. Ifølge New York Times skal Spicer ha reagert på ansettelsen av Anthony Scaramucci (53).

- En stor feil

Hva den angivelige uenigheten går ut på, kommer ikke fram i artikkelen.

Ifølge kilder nær Det hvite hus har Spicer omtalt Anthony Scaramuccis inntreden i rollen som kommunikasjonsdirektør i Det hvite hus som en «stor feil».

Det kommenterte ikke Scaramucci da han i går ble presentert i sin nye rolle. Han avviste imidlertid en personlig konflikt de to imellom.

- Jeg hadde elsket å ha Sean her, men han mente at det var bedre å forlate posisjonen sin, og for meg sier det mye om ham som person, sa Scaramucci til den frammøtte pressen.

Finansstjerne

53-åringen er en rutinert pengeinnsamler innen politikken, men har siden mai i fjor figurert som en nær rådgiver til Donald Trump. Før den tid gjorde mannen med kallenavnet «The Mooch» (snylteren) det stort som finansmann, ifølge BBC.

I 2005 startet han SkyBridge Capital – et investeringsfirma som oppgir å administrere verdier tilsvarende over 90 milliarder kroner.

Trump-forsvarer

Han har også figurert som vert for talkshowet Wall Street Week, og har vært tydelig på republikansk side politisk.

Dette som pengeinnsamler for Mitt Romney i 2012, samt som en tydelig forsvarer av Donald Trump – i hvert fall i løpet av den siste tiden.

- Russerne har ingen som helst makt over Donald Trump, understreket Scaramucci overfor Dagbladet tilbake i januar.

Spådde Obama-vennskap

Da var han en nær rådgiver for presidenten, og avfeide kritikernes bekymringer knyttet til Trumps valgseier:

- Det er ingen som trenger å sette fyr på seg selv i protest. Trump vil bli en fenomenal president som til og med vil få et fenomenalt forhold til Barack Obama. Om to år spiller de to golf sammen, hevdet Scaramucci til Dagbladet.

I løpet av de drøyt sju månedene etter Scaramuccis påstand, har både Obama og Trump refset hverandre jevnlig.

Dette samtidig som Donald Trump har slitt på meningsmålingene.

- Føler oss som en piñata

Nå håper presidenten trolig at Scaramucci skal bidra til å snu trenden, noe kilder innen hans administrasjon har troen på, ifølge Washington Post.

De beskriver en mann med stor entusiasme. Den utviste han blant annet i møte med Barack Obama tilbake i 2010. Da karakteriserte han den daværende presidentens håndtering av USAs finanssektor med disse ordene:

- Vi føler oss som en piñata. Du føler kanskje ikke at du slår oss med en stokk, men vi føler det sånn.

Vitset med Trump

Samtidig har ikke Scaramucci alltid brukt pene ord om Obamas etterfølger.

I 2015 gikk han, ifølge Washington Post, langt i å kalle Trump en politiker uten noen reell politisk overbevisning.

- Kanskje utnevner han Elizabeth Warren (senator for Demokratene og en av Trumps argeste motstandere) som visepresidentkandidat, vitset Anthony Scaramucci på bekostning av mannen han nå skal være kommunikasjonssjef for.

I etterkant av uttalelsen har 53-åringen gjentatte ganger beklaget seg. Det gjorde han også på en pressekonferanse i dag, der han skrøt av sin sjef.

- Han er et genuint herlig menneske, uttalte Anthony Scaramucci.

I 1929 ga George Orwell ut romanen 1984 som handler om den fiktive totalitære staten Oceania. Big Brother er en allestedsnærværende mytisk skikkelse som følger med inn i livets mest intime sfærer. Under slagordet Big Brother is watching you lever folk under et usynlig teppe av frykt.

Han bommet på årstallet, men Orwell fikk rett til slutt. Ikke bare har Big Brother kommet, men fyren viste seg å være overaskende hyggelig. Ikke et vondt ord om storebror, han er snill som et lam og truer ingen. Hvorfor skulle han det? Det eneste han vil vite er Hva tenker du på? og det er neppe for mye å spørre om. Tankene mine får du aldri, skrev Sverre Asmervik, ha ha, for en dust.

I 1984 beskriver Orwell et samfunn der borgerne gjør minst mulig for å skille seg ut. Skulle du finne på det samme i 2017 ville du gått på en smell. Rollene har blitt byttet. De som ikke kontinuerlig rører på seg er enten døde eller tanketomme. Dermed må du levere, men selv om presset er høyt, er lista lav. Det holder med bilder av middagen. Viktig at folk får med seg at du har råd til føde med garnityr, og se her, dette er min hund etter nok en topptur. Bombe i London, sier du? Ikkeno problem. Her er bilde av Union Jack, som jeg la ut mens jeg sjekket inn på Gardemoen, syden venter folkens, og hvem fan er Lothepus.

Glem dystopiske romaner. Hvorfor lese bøker når vårt herlige informasjonssamfunn serverer stadig nye kaskader av underholdning? Sitter noen på bussen med en bok i fanget er det fordi de ikke har råd til smarttelefon, det er noe alle vet. Har du lest en bok har du lest dem alle. Hvem gidder bry seg om utdatert kjærlighet mellom Benoni og Rosa når det kan veksles mot real time professor som vil slikke studenter i rumpa. Uønsket seksualitet er noe svineri, men å knulle klikkhorer må da være innafor.

Jerry Seinfeld fortalte om å halvsove foran tv. Den eneste kroppsdelen som fremdeles er i vigør var pekefingeren på fjernkontrollen, still searching for more entertainement. Et nydelig bilde på et samfunn der beviset på suksess er å kunne legge seg drita full og stapp mett. Vi drikker bytes, spiser nonsens og gulper svada mens vi teller Likes og måtehold finner du arkivert under folklore. Sånn går no dagan i Disneyland mens vi drømmer om å bli rike nok til å spise alle måltider på Deli Luca.

Og apropos dårlig mat:

De fleste forbinder Kelloggs med usunne frokostblandinger, men lenger ned på familiestammen finnes det en vissen gren som har unngått lyset. Winthrop Niles Kellogg var en tvilsom forsker som utførte komparative undersøkelser mellom menneske og diverse dyrearter. I 1931 opplevde Kellogg herostratisk berømmelse da han tok seg bryderiet å bruke sin ti måneder gamle sønn Donald (merk) og en 7 måneder gammel sjimpanse han kalte Noa (sic) i et eksperiment. Kellogg mente å kunne bevise at ”to treat both as equally as possible, being dressed, bathed, fed, and taught in a similar manner”, ville føre til at aper kunne lære seg å oppføre seg som folk. Etter ni måneder, – fire år og tre måneder før planlagt tid, måtte imidlertid forsøket stoppes fordi Donald hadde begynt å slå seg på brystet og spise banan med skallet på. Stikk i strid med Kelloggs putrende teorier var det ikke mennesket som var dominanten, men apen.

Skillet mellom oss og våre nærmeste slektninger er basert på en hårfin balanse. Vi har ikke fått vår plass øverst i næringskjeden, vi har tatt den. For hjernen er som en muskel, om den ikke får næring slutter den å virke.

Problemet er at tilbudene står i kø. Og her snakker vi ikke sukrede frokostblandinger, men mentale skyggeloft konstruert av folk som legger seg stappmett og våkner forbanna. Carpe diem har liten verdi når timeplanen står tom etter siste oppdatering på twitter. For å kanalisere sinne er det greit med en fiende, og om motstanderen ikke eksisterer finner man den opp.

Googler du conspiracy theories fra år 2000 til 2007 duver treffene årlig på rundt 1,3 millioner. Inntil 2008 da tallet plutselig hopper til 10,6. Året etter, i 2009, viser søket over 24 millioner treff. Ganske synkront med Barack Obamas inntreden i politikken. En økning på nesten tusen prosent i

løpet av sju år, og bare 7 måneder ut i 2017 er Obamas all time high allerede passert. I løpet av samme tidsperiode det tar å sluse et barn gjennom grunnskole har millioner av voksne begynt å tro på hva som helst.

CNN, APP, BBC, NRK, det er bløff alt sammen, men når Kurt Oddekalv snakker chemtrails skal du lytte. Ni prosent av velgerne i USA mente at Bill og Hillary drev en pedofil klubb under en pizzarestaurant. Mengder av presumptivt oppegående mennesker tror NASA kidnapper barn til et kosmisk utvekslingsprogram med planeten Serpo. Kari Jaquesson avslører FN på pakketur, men media nekter å skrive om det fordi de er diktert av CIA.

Hva er det som foregår? For å forstå dette må vi tilbake til sønnen til Winthrop Niles Kellogg. For Donald er tilbake og han spiser bananer med skallet på. Som George Orwell fikk rett med Big Brother, fikk Kellogg det samme med Noa: Apen har blitt dominanten.

Enda et år er gått. Vi har markert 22. juli fem år på rad, igjen skal vi samles. Det er seks år siden vi var offer for det største terrorangrepet på norsk jord etter andre verdenskrig. For meg og for oss berørte er det i tankene våre hver dag. Vi kjenner det fortsatt i kroppen i hverdagen. Det er blitt en del av hvordan vi lever livene våre. For mange andre er i dag en dag man igjen gir det en ekstra tanke, samles og minnes de vi mistet i regjeringskvartalet og på Utøya.

Som overlevende etter 22. Juli og en av mange som mistet noen vi var glade i så er dagen ekstra vond fordi det vonde føles nærmere enn andre dager. Bilder kommer tilbake, redselen og frykten er nærmere. Savnet blir sterkere og dagen føles lang. Seks år blir plutselig ikke så lenge. Minnene fra dagen sitter sterkere i, men også tanker om alt vi har vært gjennom etterpå.

Ettersom tida går blir jeg mer klar over og redd for at historien hviskes ut. Ordene om mer åpenhet, mer demokrati og mer humanitet er blitt glemt. Vi står ribbet igjen med en fordreid idé om hva aldri mer naivitet betydde og betyr. For selv om ingen andre enn terroristen står ansvarlig for massemordene i regjeringskvartalet og på Utøya så deles tankene bak angrepet av mange. Og hvordan har vi håndtert det som nasjon og enkeltmennesker?

I løpet av de siste ti årene har beskrivelser og utsagn som tidligere ville blitt kategorisert som rasistiske eller ekstreme ytringer blitt normen i sosiale medier hos enkeltpersoner, men også hos høytstående politikere. Vi ser kommentarfelt flomme over av hat, og vi ser at det får lov til å stå. Verre enn det, det får stå uimotsagt.

I politikken handler det om hvem som tar vare på norsk kultur best, snakke om hvem som truer den. Det legges opp til at de som tidligere har sittet i mørke kroker og publisert i egne kanaler skal få komme fram – ikke for at de skal sprekke – men for å bygge opp under en frykt om at vi er truet. Denne utviklingen skjer selv om vi opplevde den høyreekstreme terroren 22. juli 2011 i samme tidsperiode.

Dette oppleves for mange som ganske bisart. Spesielt når vi ser veksten av høyreekstreme enkeltpersoner og grupper ute i Europa i fullt dagslys. I Ungarn tar grensevakter bilder av seg selv sammen med flyktninger de har banket opp, uniformerte nazister marsjerer gatene i vårt naboland og høyreekstreme fra hele Europa reiser til Middelhavet for å blokkere mennesker som kjemper seg over havet på flukt fra krig, forfølgelse og sult. Hvordan kan vi i dag seks år etter si at historien har lært oss noe? Hvordan kan vi si at vi har bekjempet ekstreme holdninger med mer åpenhet, mer demokrati, humanitet og aldri naivitet? Vi navngir de ikke ved sitt rette navn.

Det å kalle rasisme ved sitt rette navn har blitt tabu, slik har man litt etter litt gjort rasistiske utsagn til ytringer som er akseptert. I Dagbladet 28.05.2015 kunne man lese om «islamkritikeren» som mente muslimer skulle avlives med nakkeskudd. Berøringsangsten er til tider så stor at vi slutter å påpeke at folk og utsagn er langt unna islamkritiske, men rett og slett tydelig rasistiske. Vi må kunne være like flinke til å synliggjøre ekstremisme av ulik art. For uansett hvilket utgangspunkt eller mening som kan resultere i terrorhandlinger er det like ekstremt uansett hvor det kommer fra.

I en artikkel som var publisert i Bergens Tidende, Adressa og Aftenposten 24. mai i år kunne man lese «at Norge skulle være åsted for terror var inntil forrige måned et lite sannsynlig scenario». Hvordan kan man forvente av befolkningen at de skal huske det største terrorangrepet på norsk jord etter andre verdenskrig, når journalistene selv har glemt det bare seks år etter?

Denne uvissheten og uviljen til å ta innover oss bakgrunnen for hva som skjedde den dagen jeg og mine venner sto ansikt til ansikt med en høyreekstremist, samtidig som vår toleranse for ekstreme ytringer blir stadig høyere, gjør meg usikker på hva vi har lært av terrorangrepet. Vi snakker om trusler utenfra, og jeg vet at trusselen kan finnes i leiligheten over meg. Min største frykt er at vi ikke ønsker å fortelle historien riktig.

For jeg leser om hendelsen og tragedien, jeg leser ingenting om det politiske angrepet og terroren. Jeg ble angrepet fordi jeg tror på noe som flere enn han som gjennomførte angrepet er uenig med. Fordi jeg tror på fellesskapet, på solidaritet mellom mennesker og et samfunn som består av flere, ulike personer. Hvis dette ikke skal skje igjen, må vi være ærlig om hva som skjedde, og hvilke krefter som var i gang.

I dag sitter det elever rundt hele landet og leser om tankesettet som rådet under andre verdenskrig, men de lærer ikke om 22. juli. Det sitter lærere som ønsker å fortelle, men ikke vet hvordan. De må gis muligheten til å lære og lære videre, det må gjøres nå. For seks år er lenge, de som ikke var født da det skjedde starter nå på skolen. Aldri glemme betyr å alltid fortelle.

Vi må minne oss selv på hvilke krefter som var i gang den dagen, den ærlige versjonen. Og vi må sørge for at unge som vokser opp i dag ikke får fortellingen om en isolert hendelse som ikke kunne avverges. De som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta den. Den ærlige versjonen fortjener vi berørte, men framtidige generasjoner fortjener den aller mest. Det er vårt viktigste våpen for å forhindre at det skjer igjen.

Etter seks år er den offisielle markeringen av terroranslaget 22. Juli 2011 blitt tonet ned. Statsminister Erna Solberg skal delta på arrangementer i regjeringskvartalet og på Utøya, i likhet med hennes forgjenger Jens Stoltenberg, men i form og innhold bærer markeringene preg av at hendelsen har kommet mer på avstand. Slik må det være. Ikke minst oppfordret mange kloke ledere i de sjokkladete julidagene at vi ikke måtte la anslaget forbli et nasjonalt traume.

Det har ikke vært lett. I åra som har gått har vi sett tegn til at det sterke ønsket om å stå sammen mot ekstremisme, har hatt en pris. Det skandaløse fraværet av et offisielt minnesmerke er på ett vis resultat av at den politiske ledelsen har vært redde for å støte noen i prosessen. Alle stemmer skulle være like mye verd, alle hensyn like gyldige. Det har grenset til historieomskriving. Terroranslaget rammet Norge som nasjon gjennom angrepet på regjeringskvartalet, men målet var i første rekke Arbeiderpartiet og partiets ungdom. Det var et politisk angrep.

Mangelen på oppgjør med terroristens politiske tankegods, er en mulig forklaring på at konspirative og høyreekstreme ideer som ledet til et av tidenes massemord i fredstid, har blitt bortimot vanlig i norske sosiale medier. Holdninger som sjokkerte oss i manifestet for seks år sida, forfektes stadig oftere i åpne fora under dekke av innvandringskritikk.

Politisk ekstremisme, om den kler seg i brunt eller svart, har vist seg å ha en særlig tiltrekning på ungdom som av ulike grunner faller utenfor. Den hatske og splittende retorikken som nå er blitt gjengs tone i mange kommentarfelt, er det bare ekstremister på begge sider som tjener på. I de seinere par åra har vi sett fremgangsrike populister i USA og Europa som skamløst fyrer opp under reelle og innbilte motsetninger. Det er grunn til å frykte at det også vil skje i høstens stortingsvalg.

Det mangler ikke på advarsler og sterke ord på en dag som denne. Det er i det daglige jobben må gjøres, og politiske ledere har et særlig ansvar for å si fra, enten det er til politiske venner eller konkurrenter. Selv om 22. juli beklageligvis ennå ikke har fått sitt minnesmerke, kan dagen minnes hele året ved høyt og tydelig å stå opp for de verdier som var under angrep.

Avisen siterer anonyme amerikanske tjenestemenn som beskriver å ha hørt utkast av ambassadør Sergej Kisljaks beskrivelser av møtet med Sessions.

Sessions var i 2016 Donald Trumps rådgiver for utenrikspolitikk. I juni måtte han forsvare seg i en høring i Senatets etterretningskomité etter påstander om at han hadde diskutert det amerikanske presidentvalget med den russiske ambassadøren. Sessions kalte anklagene «en forferdelig og avskyelig løgn».

Justisdepartementets talskvinne Sarah Isgur Flores sier Sessions står ved sin forklaring om at han ikke hadde noen samtale med russiske tjenestemenn om det amerikanske valget.

Ifølge kildene skal Kisljak ha fortalt sine russiske overordnede at dette temaet ble diskutert. Ifølge avisen skal to av møtene Kisljak hadde med Sessions i 2016 ha blitt avlyttet av amerikansk etterretning.

Trump gikk hardt ut mot Sessions denne uken og sa at han aldri ville ha utnevnt Sessions hvis han hadde visst at han ville erklære seg inhabil og ikke lede Russland-granskingen.

(NTB)