Bil

Stort potensial for økt bruk av narkotika i Norge

Ina Roll Spinnangr og Dagfinn Hessen Paust fra Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) svarer i Dagbladet 20. juli på min kronikk Narkotikavalget.

Når det gjelder metadebatten de to trekker opp, har jeg selvsagt ikke den ringeste formening om eller interesse av hvem i den delen av befolkningen som agiterer for avkriminalisering av rekreasjonsbruk av narkotika som selv måtte være brukere.

Men det er innlysende at rekreasjonsbrukerne selv er aktive, og gjerne utgjør flertallet – og det er fullstendig legitimt. De har selvsagt samme rett som alle andre til å arbeide for å endre landets lover. Problemet her er at diskursen foregir å ivareta interessene til de to gruppene som er hardest rammet av narkotikaproblemet: de tungt rusavhengige og mennesker som lider under narkotikatrafikkens blodige konsekvenser.

Disse gruppene har ikke nødvendigvis sammenfallende interesser med rekreasjonsbrukerne, og det er derfor viktig også å forstå avsendernes motivasjon i debatten. Hvis ikke vil marginale eller irrelevante tiltak som avkriminalisering eller legalisering av cannabis fortsette å dominere ordskiftet, mens de rusavhengige dør i hopetall som følge av at en massiv satsing på beviselig livreddende ettervern uteblir.

Et annet problem med narkotikadebatten er at den er lite representativ. Ifølge ulike målinger er oppslutningen om et forbud mot cannabis – altså selv et av de mindre skadelige stoffene – på rundt 80% i Norge. Noe en aldri skulle tro ved å se på aktiviteten i debattfora og sosiale medier. Fenomenet omtales i samfunnsvitenskapene som “the spiral of silence”:

En oppfatning kan bli marginalisert og stigmatisert i offentligheten selv om den deles av en majoritet av befolkningen. Færre og færre velger å ta den personlige kostnaden ved å fremme synet på tross av at de har flertallet i ryggen. Mang en potensiell debattant har blitt overasket av den brottsjøen av hat som velter over den som uttrykker et restriktivt syn på narkotika i offentligheten.

Spinnangr og Paust mener altså at avkriminalisering av rekreasjonsbruk ikke vil resultere i økt bruk. I den grad det foreligger erfaringer fra andre land, er problemet at slike lovendringer vanligvis følger av at bruken allerede ligger høyt. Her i Norge er det vel 4% av befolkningen som har brukt cannabis det siste året mens mindre enn 1% har brukt andre illegale rusmidler. Potensialet for økt bruk er altså langt større her ved økende sosial aksept enn i andre land der bruk allerede er utbredt.

Videre krever aktivistene her i Norge såkalt “100% avkriminalisering” og legger i det at bruk og besittelse ikke lenger skal være forbudt. Avkriminaliseringen i andre land har imidlertid gått ut på å flytte forholdet ut av strafferetten, men det fortsetter likevel å være forbudt med reaksjoner som førerkortinndragelse, gebyrer, samfunnstjeneste etc. Også av denne grunn kan erfaringene fra andre land være mindre relevante.

Argumentasjonen for avkriminalisering av rekreasjonsbruk virker altså å hvile på en optimistisk antakelse om at det ikke vil påvirke konsumet. Det er en stor risiko for en liten gevinst. For, som forfatterne hevder, er det kun legalisering som vil kunne komme problemet med organisert narkotikakriminalitet til livs. “[A]vkriminalisering er et skritt i riktig retning, men ikke nok.”

Hvis avkriminalisering av rekreasjonsbruk kun er et skritt på veien mot legalisert narkotika, er det naturlig å forvente at de som agiterer for et slikt skritt, har et noenlunde konkret og gjennomtenkt forslag til hvordan en slik endestasjon er tenkt å fungere. Men i likhet med andre legaliseringsaktivister er FTR svært vage på dette punktet, på sin nettside foreslår de kun at myndigetene må ”utrede ulike reguleringsmodeller”.

Slik uklarhet er nok nødvendig for å kunne fremstille legalisering som en opplagt løsning. For i virkelighetens verden medfører legalisering formidable problemer. Selv om staten for eksempel skulle gjort det utenkelige og solgt kokain i legale utsalg og satt ned prisen med 90% fra dagens nivå (som kompensert for renhet er rundt kr 3500/g), ville det fremdeles vært rikelige marginer til å holde det illegale markedet gående. Prisen per gram i Colombia er 13 kroner.

Colombias andre store svøpe er nemlig et fullstendig legalt produkt: gull. Men 60% av landets gullproduksjon utvinnes illegalt for å unngå kostnadskrevende krav og reguleringer. Derfor skifter Colombias kriminelle bander og lutfattige bønder stadig mellom kokainproduksjon og gullutvinning ettersom etterspørsel og prisnivå fluktuerer. Legalt eller ikke, kokain vil fortsette å ødelegge liv på den underutviklede colombianske landsbygda så lenge livsbetingelsene der er som de er. Derfor er kjernen i landets fredsavtale som nå er under implementering, å gjøre den rurale befolkningen uavhengig av illegale aktiviteter ved en historisk satsing på infrastruktur, næringsutvikling og statlig tilstedeværelse.

Også i USA ser man hvor liten forskjell det kan være på legalt og illegalt. Landet gjennomlever nå historiens verste overdoseepidemi forårsaket av misbruk av opioidbaserte legemidler. To millioner amerikanere er blitt opioidavhengige, og bare i fjor krevde overdoser flere amerikanske liv enn hele Vitnamkrigen. Når myndighetene så fortvilet søker å stramme inn tilgangen på de legale opioidene, vender hundretusener av avhengige, som ikke lenger har råd til stoffene som utløste avhengigheten, seg mot det illegale markedet – som alltid vil kunne utkonkurrere staten siden det ikke trenger å bekymre seg for folkehelsen. De siste 6 årene har dermed også dødsfall forårsaket av illegale opioider som heroin og fentanyl eksplodert.

Skadepotensialet i de narkotiske stoffer for samfunnet er enormt, og grunnen til at enkelte ikke innser dette er nok at bruken fremdeles er forsvinnende liten i Norge. Inntil legevitenskapen en dag eventuelt lykkes med å utvikle effektive metoder for å forebygge og behandle avhengighet og andre narkotikarelaterte skader, er det avgjørende for livskvaliteten i samfunnet at den fortsetter å være det.

Tuesday, July 25th, 2017 Bil No Comments

Henrik Christiansen klar for finale: – Jeg har mer inne

Lillestrømlingen ble klokket inn til tiden 7.47,61. Det var snaue to sekunder bak hans egen norske rekord på distansen og holdt til tredjeplass i heatet.

Christiansens tid var også den tredje beste av samtlige som svømte forsøkene.

- Jeg er utrolig fornøyd. Etter å ha hatt den starten jeg har hatt på mesterskapet, var dette deilig. 800 meter er den øvelsen jeg virkelig er her for å svømme, og det er denne jeg virkelig har jobbet for, sa 20-åringen til NTB.

Han hadde lite å utsette på det han fikk til i VM-bassenget i Budapest.

- Nå traff jeg virkelig godt. Dette er det beste forsøksheatet jeg har gjort, fastslo det norske håpet VM-håpet.

Tror på løft

Den italienske OL-mesteren Gregorio Paltrinieri var raskest av samtlige i forsøkene med tiden 7.45,31. Han blir storfavoritt i onsdagens finale.

Christiansen tror imidlertid han kan senke tiden sin ytterligere til finalen.

- Jeg har mer inne enn dette. Man har alltid mer å gå på i en finale. Nå gjelder det bare å få analysert dette løpet og finne ut hva jeg gjorde bra og mindre bra, sa han.

Landslagssjef Petter Løvberg tror også Christiansen vil løfte seg ytterligere til finalen.

- Henrik har tidligere vist at han har en evne til å heve seg til finaler. Det gjorde han i forrige VM i 2015. Da senket han tiden sin veldig og ble nummer fem på denne distansen, sa han til NTB.

Slo gjennom

Christiansen åpnet litt forsiktig i forsøket tirsdag, men kom meget sterkt etter passering halvveis. Unggutten disponerte godt og hadde krefter også mot slutten.

- Dette gikk akkurat sånn det skulle. Vi visste at Henrik ikke kom til å være med helt i starten. Han kom imidlertid sterkt utover i løpet og traff veldig bra, fastslo landslagssjef Løvberg.

Christiansen slo gjennom internasjonalt nettopp på 800 meter under VM i Kazan for to år siden. Da satte han sin gjeldende personlige og norske rekord på 7.45,66.

Romerikingen ble så nummer seks på øvelsen under EM i London i fjor sommer.

Tirsdagens finaleplass var en opptur for Christiansen etter at lillestrømlingen røk ut i forsøket både på 200 og 400 meter fri i innledningen av verdensmesterskapet i Ungarn. Christiansen at han har måttet jobbe med seg selv de siste dagene.

- Det er ikke alltid bare lett å perse i VM, når du føler du har mer inne. Det har vært en liten snuoperasjon, sa han.

(NTB)

Tuesday, July 25th, 2017 Bil No Comments

Trump: «Hvem i helvete snakker om politikk foran speiderne?»Så begynner tiraden

(Dagbladet): Mandag kveld besøkte den amerikanske presidenten den internasjonale leiren for speidere, Jamboree, i West Virginia.

40 000 gutter sto klare til å høre presidenten tale, en tale som startet med et stikk til amerikanske medier:

- Pressen kommer til å si at det er rundt 200 mennesker her i dag. Det ser ut som 45 000.

Han fortsatte:

- Men vi legger til side de politiske kampene og «fake news» og slikt. For hvem i helvete vil snakke om politikk foran speiderne?

Talen som fulgte var likevel ikke blottet for politikk.

Heller tvert om.

- Husker dere den utrolige natta med kartet? Republikanerne er røde, og demokratene blå. Kartet var så rødt at det var ikke til å tro. De visste ikke hva de skulle si, sa han om valgnatta i 2016.

- Hvis ikke får du sparken

Trump skjulte heller ikke sin misnøye rundt ubesluttsomme republikanere, noe han flere ganger ga uttrykk for.

- Speidernes verdier er amerikanske verdier, og speiderne blir fantastiske amerikanere. En speider er lojal…Vi kunne trengt mer lojalitet, det kan jeg fortelle dere.

  • Se utdrag fra talen i videoen øverst i saken.

I dag skal Senatet stemme over et forslag over hvilken reform som skal erstatte Obamacare, et forslag som ventes å bli nedstemt, til stor fortvilelse for presidenten som hadde dette som en av sine fremste valgløfter.

På scenen mandag hadde Trump med seg USAs helse- og omsorgsminister Tom Price.

- Han gjør en fantastisk jobb, og forhåpentligvis får han stemmene i morgen slik at han kan begynne å drepe den forferdelige tingen kalt Obamacare som virkelig skader oss.

- Forresten, sier han og snur seg til Price.

- Kommer du til å få stemmene? Han bør få dem. Å, han bør. Ellers sier jeg Tom, du er sparket.

- En skam

Ut ifra jubling og koring av «USA! USA! USA!» virket speiderne oppstemte under presidentbesøket.

Men mange er mindre fornøyde med Trumps opptreden, og flere raser mot det de kaller for en upassende arena å drive valgkamp på:

«Donald Trump som bruker speiderne for å drive valgkamp er virkelig forkastelig.»

«Trump kunne brukt speiderne til å inspirere unge mennesker å lage en bedre verden. Men det gjorde han ikke. Fordi han er en skam.»

«Trump er historisk upopulær, så nå snakker han søppel til en hel gruppe ungdommer!»

«Talen til speiderguttene er det mest skamfulle jeg noensinne har sett. Donald Trump er et dritteksempel av et menneske.»

Tuesday, July 25th, 2017 Bil No Comments

Semb svarte på det landslagssjefen tiet om. Dette var det egentlige EM-målet

APELDOORN (Dagbladet): Sommerens store fotballhøydepunkt endte i en gedigen nedtur. De norske fotballkvinnene tapte tre strake kamper og røk ut i gruppespillet uten å score ett eneste mål.

Landslagssjef Martin Sjögren fortalte til pressen dagen derpå at han er skuffet og at EM-innsatsen skal evalueres. Svensken forteller også at landslaget dro til EM uten et spesielt resultatmål.

Men Toppfotballsjef i Norges Fotballforbund (NFF), Nils Johan Semb, er mer klar i sin tale om de norske målsetningene.

- Vi har hatt et resultatkrav innad. Vi ønsket å gå til kvartfinale, men vi har ikke de kvalitetene som skal til for å gå videre, sier Semb til Dagbladet og øvrig norsk presse ved Norges treningsfelt i Apeldoorn.

Krav

Norge sleit i alle de tre gruppespillkampene mot Nederland, Belgia og Danmark. I løpet av de to første kampene ble det knapt skapt en målsjanse.

- Var det dette (spillet) dere ønsket da Sjögren ble ansatt?

- Nei. Landslagsfotball handler om å skape resultater. Det handler om å skape sjanser og å vinne fotballkamper. Vi har ikke fått de resultatene vi ønsket og håpet på, sier Semb.

Sjögren har ledet Norge i et drøyt halvår. Semb fortsetter:

- Vi så vi ville få utfordringer på kort sikt da Martin (Sjögren) ble ansatt. Dette fordi flere spillere har gitt seg og det har vært store utskiftninger i laget, sier Semb, som sikter til Lene Mykjåland, Isabell Herlovsen og Marita Skammelsrud Lund som alle har lagt opp eller sagt nei til landslaget.

Spår endringer

Landslagssjef Martin Sjögren holdt en pressekonferansen der han forsvarte sin ballbesittende spillestil. Semb var derimot klar på at det vil komme endringer i tiden som kommer.

- Vi har tro på det vi gjør, sier Sjögren.

Toppfotballsjef Semb – som møtte pressen noen minutter etter Sjögren – var mer konkret om framtida.

- Det vil overraske meg veldig om en analyse av EM ikke fører til endringer. Det tror jeg Martin også mener. Vi har ikke lykkes i EM og det viktigste er å øke effektiviteten. Det innebærer bedre forsvarsspill og et bedre angrepsspill. Vi må spesielt se på hvordan vi kan bli «tightere» (tettere) i forsvaret. Norge slipper inn for enkle mål, sier Semb.

VM-kvalik

Allerede 15. september starter ny VM-kvalifisering mot Nord-Irland. Norge er i en tøff gruppe der Nederland må kalles favoritt.

- Vi må gjøre en grundig evaluering på det vi har gjort og se på hvordan vi kan gjøre ting bedre. Vi har ikke god tid og starter med treningskamper allerede i september. Da må vi glemme mesterskapet og ta lærdom av det vi har gjort, sier Sjögren.

- Føler du at spillerne har tillitt og tro på din spillestil og taktikk? spør Dagbladet.

- Vi har fått bra respons fra spillerne. Vi tror på det vi gjør, men dette blir noe vi må evaluere etter EM.

- Føler du at du har full tillitt i spillergruppa?

- Ja, absolutt.

Tuesday, July 25th, 2017 Bil No Comments

Splid om Kollen-søndagen: – Det er en stor tradisjon i norsk hoppsport

Det ble spetakkel da internasjonale krefter ønsket å flytte Kollen-rennet fra søndag til torsdag for å redusere reisebelastningen under Raw Air. Sportssjef Clas Brede Bråthen og landslagssjef Alexander Stöckl er begge tydelig på at man må lytte til den internasjonale hoppfamilien.

Samtidig har Erik Røste uttalte at «Kollen-søndagen er urokkelig». Skipresidenten får støtte fra Tande – Norges beste hopper sist sesong.

- Jeg er blant dem som velger å holde fast på Kollen-søndagen på grunn av at det er en stor tradisjon i norsk hoppsport, sier Tande til NTB.

Han har selv uttalt seg kritisk om selve anlegget.

- Om du liker en hoppbakke eller ikke ut ifra hvordan du hopper i den, har ingenting å si opp mot tradisjonene. For min del er det en viktig tradisjon vi bør holde på videre. Jeg er veldig fornøyd med at Kollen-søndagen består, sier lysluggen.

- Og som Kongsberg-hopper er Kollen-søndagen veldig viktig, for mandagen eller tirsdagen etter var det alltid renn i Kongsberg. Da kom de fleste hopperne dit og hoppet, påpeker den historiebevisste Tande.

Publikum bedre ute i Europa

Friskmeldte Kenneth Gangnes derimot ser for seg torsdagsrenn i nasjonalanlegget under framtidige Raw Air-turneringer.

- For meg er det greit å flytte det til torsdag. Jeg har vært med på Kollen-søndagen to ganger. Jeg skal vel ikke si det for høyt, men publikummet på hopp er større i Europa enn hjemme i Norge. Samtidig er det et vanvittig arrangement i hele Kollen, så sånt sett blir det feil å ta det bort fra det.

- Jeg mener at Raw Air har et større potensial om du setter Kollen på en torsdag, fordi store deler av hoppublikummet er ute i Europa og kan se det på TV i beste sendetid. De har ikke et så sinnssykt forhold til Kollen-søndagen foruten de polakkene som kommer opp i Kollen. Samtidig er det vanskelig, fordi Kollen-søndagen er en del av en tradisjon.

Johann André Forfang mener det hele er blitt en «vanskelig sak».

- Jeg ser absolutt den at tradisjonene er viktig. Jeg er veldig nostalgisk av meg. Optimalt sett skulle det fungert med renn på søndagen, men det er utfordringer med logistikken under Raw Air. Jeg håper Raw Air blir en veldig stor greie. Så får man se hvor mye den søndagen har å si for Raw Air og hva som etter hvert vil veie tyngst. Det vil ikke være sånn at en seier i Kollen på en torsdag ikke vil bety noe, sier Tromsø SK-hopperen.

Ordnet egen sjåfør

I første utgave av Raw Air valgte Forfang å ordne privat transport med egen sjåfør fra Lillehammer til Trondheim sammen med Andreas Stjernen og Joakim Aune.

- Jeg tenker at søndag i forhold til torsdag ikke er så farlig verken for oss utøverne eller publikum, sier Aune.

- Jeg skjønner at mange har historisk forhold til Kollen-søndagen, men skal vi utvikle sporten kan vi ikke ta hensyn til historiske dager. Skal vi utvikle idretten og Raw Air, er det kanskje lurt å flytte rennet, fortsetter den kneopererte trønderen.

- Reisebelastningen var så stor at vi valgte å bruke egen bil. Når belastningen er så stor at utøverne finner nye muligheter for å restituere bedre og være i forkant, kan det si noe om at belastningen er for stor.

Selv drømmer han om en superåpning på hjemmebane i Trondheim.

- En superweekend der kunne jeg tenke meg. Trøndere kommer alltid på hopprenn, uansett om det er i helgen eller midt i uka. Se bare på Rosenborg-kamper. Trondheim som åpningsby hadde vært det ideelle for reisebelastningen, sier Aune.

(NTB)

Tuesday, July 25th, 2017 Bil No Comments

Erdogan vil knekke Tyrkias beste penner

President Recep Tayyip Erdogan fortsetter å ensrette samfunnet i Tyrkia etter sin egen, autoritære smak.

Turen hadde i går kommet for å ta et oppgjør i domstolene med landets eldste avis, Cumhuriyet. 17 journalister, redaktører og andre ledere i avisa, noen av landets beste penner, står tiltalt i Istanbul for å ha hjulpet terroristiske organisasjoner.

Cumhuriyet, grunnlagt i 1924 av folk i kretsen rundt «landsfaderen», Mustafa Kemal «Atatürk», er et flaggskip i tyrkisk presse og en standhaftig refser av den stadig mer autoritære statssjefen. Politisk står avisa nær Republikansk Folkeparti (CHP), det største opposisjonspartiet, som nærmest er sosialdemokratisk og ble grunnlagt av «Atatürk».

Tidligere sjefredaktør Can Dündar, en av de tiltalte, som nå lever i landsflukt i Tyskland, vakte raseri fra Erdogan da han i 2014 avslørte hvordan tyrkisk etterretningstjeneste forsynte islamistiske opprørere i Syria med våpen. Nå anklages medarbeiderne i avisa for å ha hjulpet det forbudte Kurdistans Arbeiderparti (PKK), den muslimske predikanten Fetullah Gülen og hans bevegelse, samt den bittelille gruppa på ytre venstre ved navn DHKP-C. Påtalemakta ber om fra sju og et halvt til 43 års fengsel for de tiltalte.

Dette ses av så godt som alle uavhengige iakttakere som enda et ledd i den omfattende heksejakta fra Erdogan på alle meningsmotstandere etter det mislykte forsøket på statskupp 15. juli 2015. I etterkant er 167 journalister arrestert. Tyrkia står nå på 155. plass blant 180 land når det gjelder pressefrihet på ei liste utarbeidet av Reportere Uten Grenser.

Tidligere denne måneden ble ti menneskerettsforkjempere arrestert, deri en svenske og en tysker og landdirektøren for Amnesty i Tyrkia, Idil Eser.

Erdogan har fått fordømmelser fra omtrent alle europeiske land, fra EU og fra Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE). OSSE har sendt sin nye representant for frihet i media Harlem Désir til Tyrkia for å følge rettergangen mot medarbeiderne i Cumhuriyet. Flere utenlandske og internasjonale organisasjoner vil også ha sine observatører til stede.

President Erdogan ser mer og mer ut til å lukke ørene for hva utlandet sier og leder landet i stadig mer eneveldig retning. Men opposisjonen har igjen løftet hodet. Partiet CHP fikk med seg tjue tusen mennesker i en 45 mil lang marsj fra Ankara til Istanbul for rettferdighet tidligere denne måneden. De marsjerte til fengselet hvor deres parlamentsmedlem Enis Berberoglu sitter med en dom på 25 års fengsel. Han er dømt for å ha røpet «statshemmeligheter». Han skal ha overlevert et video-opptak som viser at etterretningstjenesten frakter våpen inn i Syria til Dündar og Cumhuriyet.

Tuesday, July 25th, 2017 Bil No Comments

Jesus, Elvis, Buddha og Mao svinger seg i sommarvijnn

SANGTEKST: Dagbladet samarbeider med Bjørnson-festivalen om å kåre Norges beste sangtekst etter krigen. En jury bestående av sanger Frida Ånnevik, professor Gisle Selnes og kulturredaktør Sigrid Hvidsten har valgt ut 30 låter som leserne oppfordres til å stemme på ved å gå inn på db.no/sangtekst.

Denne spalten vil i sommer minne om de nominerte låtene. Arvid Hanssen (1932-1998) er en av Norges store visetekst-forfattere, foruten å være en sterk lyriker og romanforfatter («Søsken på Guds jord»). Tove Karoline Knutsen satte musikk til tekstene på LP’en «Blå kveill» (1980), blant dem den vakre «Kom sommarvijnn». Plata fikk Prøysen-prisen i 1982.


Dagbladet og Bjørnsonfestivalen kårer Norges beste sangtekst. Stem på din favoritt.
Vis mer

Hanssen hadde en nesten haiku-preget, minimalistisk stringens over sine vers: «Det bæres i bleike daga/ei bønn mot dein kalde sno./La leve det frøe som snart ska gro./Kom sommarvijnn.» I sangen er den milde vinden håpet om varme, troen på livet: «Det lyes av nattstengte døre./En vinter som går og går./La høres ei visa der frosten rår./Kom sommarvijnn

Michael Krohns tekst «Jeg vil bli som Jesus» er en ironisk visjon av berømmelse og heltedyrkelse. Kvartetten Jesus, Elvis, Buddha og Mao representerer veier til suksess; religion, kunst og politikk. «Jeg vil bli som Buddha,/sitte under et tre/og se på alle folka/bøye seg i kne/Jeg vil bli som Mao,/forandre mange ting/Ha bilder av meg sjæl/på alle vegga i Peking.»

  • Bjørnsonfestivalen og Dagbladet kårer den beste norske sangteksten etter 1945. Juryen har nominert 30 låter, som nå skal til folkeavstemning.
  • Du kan stemme ved å klikke deg inn på db.no/sangtekst
  • Vinneren av konkurransen kunngjøres på Bjørnsonfestivalen i Molde, fredag 8. september.
Tuesday, July 25th, 2017 Bil No Comments

Må innvandrere lære seg å ha en annen tålegrense enn flertallet?

Det er en spesiell type avmakt man føler når ens barn er offer for noe man ikke rår over, eller å vite at barnet ditt kan bli utsatt for trakassering, diskriminering eller risikere å bli sosialt ekskludert hvilken dag som helst. Avmaktsfølelsen blir dessuten større når man tenker på at ens barn kommer til å møte på disse tingene hele livet. Og frustrasjonen øker når man tenker på at dette er en realitet for mange foreldre i dagens Norge.


KOMMUNESTYREREPRESENTANT: Farid Shariati, Miljøpartiet De Grønne Vadsø
Vis mer

La oss reflektere litt over mobbing i skolen. Verst må det være for barnet som blir utsatt for den systematiserte trakasseringen. Men forestill deg å være foreldre til det barnet. Når barnet gråter over hvordan det har det i skolen, føler man fort at man ikke strekker til. Det må føles innmari urettferdig å se en uskyldig sjel bli behandlet på en helt ufortjent måte. Når man ikke kan beskytte det mot omverdenen, er det naturlig å tenke at man som foreldre har sviktet sitt barn.

Som storsamfunn er vi heldigvis kommet så langt i dag at vi kollektivt tar mobbing på alvor. Vi reagerer empatisk og med bestyrtelse når vi hører om en vedvart og alvorlig mobbesak. Barn skal trives i skolen og føle seg trygge der. Mobbing skal forebygges til enhver tid, og som storsamfunn godtar vi ikke at våre barn må grue seg til å gå på skolen på grunn av hvordan de ser ut, hvilke klær de har på seg, hvilket idrettsutstyr de har eller hvilken familie de tilhører. Men hvorfor reagerer vi ikke like empatisk i andre tilfeller?

La oss nå forestille oss hvordan det er å være foreldre i Norge når du ikke er hvit i huden. Barn som ikke er hvite i huden og som i tillegg har et navn som ikke er typisk norsk, kan forvente seg ei framtid i Norge der de vil bli møtt annerledes enn hvite barn med typisk norske navn. De vil bli stilt andre spørsmål i sin oppvekst, deres stemmer kommer forbli marginalisert og de vil oftest være den stereotypiske røveren i filmer og spill. De vil merke at deres navn vil påvirke om de blir innkalt til et arbeidsintervju eller om de får leid den leiligheten som de har lyst på. De vil bli stilt til ansvar for andres handlinger når de er negative, men sjelden får de ros for andres handlinger om det er positivt.

Det er foreldrenes hovedansvar, ikke storsamfunnets, å oppdra barn og gi dem den nødvendige veiledningen som de trenger. Noen ting er banale og universelle, som for eksempel «ha på deg en hjelm når du sykler» eller «ha respekt for din lærer og bidra til ro og trivsel i din klasse». Andre ting er mer alvorlige, men ikke alle noe foreldre trenger å forholde seg til. Som for eksempel å forklare for ditt barn i seksårsalderen hvorfor noen kaller hen for neger. Eller å gi din tiåring et kurs i hvordan hen skal snakke og oppføre seg rundt politiet for og ikke bli mistenkeliggjort eller snakket til. Til og med prosessen rundt et så grunnleggende privilegium som å velge navnet til sine barn er forskjellig avhengig av hudfarge. Det er noe trist over at folk velger navnet til sitt barn fordi de også tenker hvordan de strategisk kan unngå at deres barn blir diskriminert og forhåndsdømt som følge av navnet. Det er litt av en tragedie å måtte velge mellom å kunne overføre sin kulturarv til barnet eller å assimilere det for å bedre barnets sjanser til å lykkes i samfunnet.

Jeg er en av dem som skremmer livet av statsråd Sylvi Listhaug når hun tenker på sine barns framtid i Norge. Jeg vet ikke riktig hvorfor, men det har visst noe å gjøre med at jeg også vil være lykkelig, leve i et fredelig samfunn og fordi jeg flyktet fra krig og elende. Kort fortalt er jeg ifølge Listhaug ikke en ressurs for dette landet, men en belastning for velferdsstaten. Og i framtida vil min sønn kunne lese at integrerings- og inkluderingsministeren i Norge, som har hovedansvaret for å forene oss, sier det om hans far – og i forlengelsen om ham selv.

Er det virkelig slik at man selv må være innvandrer, eller ha familie som innvandret, for å kunne relatere til problemene og for at de skal vekke en motreaksjon? Er det naivt å tenke at en empatisk person skal kunne bli indignert når vedkommende opplever at andre blir diskriminert?

Det jeg beskriver er institusjonalisert rasisme, som har dype røtter i våre samfunn. Vi ser den i mange forskjellige sammenhenger, og den påvirker alles selvbilde, hvordan vi ser på andre og hvordan vi reagerer på det som skjer rundt oss. Et aktuelt eksempel er nazistiske og terrorstemplede Nordiska motståndsrörelsen (NMR), som tidligere søkte om å få demonstrere under parolen «knus homolobbyen». Politiet innvilget først søknaden, men trakk den i etterkant. Det interessante var mangelen på reaksjoner fra for eksempel vår regjering innen tillatelsen ble trukket. Ingen uttalelser, ingen fordømmelser. Ingen tok avstand. Situasjonen hadde vært fullstendig motsatt dersom det hadde vært Den islamske staten (IS) som hadde søkt og fått innvilget tillatelse til å demonstrere under den samme parolen. Statsrådene fra Frp og Høyre hadde stått i kø for å fordømme demonstrasjonen. Politimesteren hadde blitt innkalt til justisministerens kontor. Vi hadde hørt om lovforslag som hadde gjort det vanskeligere for slike organisasjoner å demonstrere. Framfor alt hadde vi fått til en debatt!

Eksempelet jeg løfter fram handler ikke om prinsippet bak ytringsfriheten, men om vår kollektive reaksjon avhengig av hvilken organisasjon det er som skal benytte seg av den friheten. Og det er paradoksalt at nazistene vekker mindre oppsikt enn for eksempel IS. Nazistene har en lang og mørk historie her i Norge med okkupasjon og terrorangrep i moderne tider. De er aktive, blir mer organiserte, de samarbeider på tvers av landegrenser og de er flere og utgjør en langt større trussel mot det frie samfunnet enn IS i Norge. Hadde det vært IS som skulle demonstrere, hadde regjeringen sikkert snakket om å helt forby asylsøkere retten til å søke beskyttelse i Norge – på grunn av risikoen ved at noen har sympatisert med terrorister. Da burde også vi svensker forbys å innvandre til Norge med den samme argumentasjonen, siden NMR i all hovedsak er en svensk organisasjon.

Jeg vil forebygge rasisme og diskriminering og bekjempe institusjonalisert rasisme som viser seg i folks hverdager. Men det forutsetter at vi anerkjenner at det er et samfunnsproblem og setter temaet på dagsorden. Framfor alt, og det må ikke undervurderes, vil jeg at vi skal kunne snakke om rasisme og hvordan det setter kjepper i hjulene til folk på en direkte og indirekte måte, uten å la folks krenkede følelser sensurere diskursen. Og la oss unnvike å legitimere rasisme ved å sette det opp imot andre gruppers systematiserte undertrykkelse, som for eksempel kvinner og homofile. Antirasisme forutsetter at du tar et aktivt standpunkt mot diskriminering i alle former, og forstår at et angrep mot andres frihet er et angrep mot din egen.

Tuesday, July 25th, 2017 Bil No Comments

Frogner er ikke så ensrettet som mange antar

Etter snart tre års aktivt arbeid med å etablere et bydelshus i en restaurert Lars Backers festaula Frogner kinematografer av 1926, pågår det som kjent en tvist om Jan Vardøens oppkjøp.

Som lokalhistorisk motiverte utviklere med indre Frogner grasrots forståelse, opplevdes Inger Merete Hobbelstads angrep på vårt arbeide svært surrealistisk. Det er klart at et fiffig utelivstilbud av et visst prisnivå vil øke prisnivået for de rundtomliggende eiendommer. Derom kan ingen benekte. Men at det bidrar noe særlig til nærmiljøet på et ytterligere generasjonsplan er heller tvilsomt!

Se til Frogner, hvor vi bor tre-fire generasjoner om hverandre. «Slå den du, Utelivs-løkka!». Vi er allerede mettet med eiendomsmeklere som i bunn og grunn ikke bare antyder konjunkturoppgang; men som dystert nok også bærer bud om at herfra er det mange som skal flytte. Vi trenger som alle andre grender et tilfang av «ej blott til lyst». Lokalt ansvarlige borgere og for øvrig frisinnede kan bringe kultur og kunnskap videre, ikke minst på og fra Frogner!

Etter to års arbeide med å konseptuere en restaurasjon for drift av en multimediell og kulturfaglig festsal, ble Jan Vardøen for et år siden invitert til det bordet som omhandlet grendehusprosjektet Frogner «synergica»; vårt alternativ til en utelukkende konsumerende markedsretning.

Våre forhåpninger om et mer lokalpotent forretningsliv og aktive kompetanseutviklings tiltak av lokalhistoriske verdier tydeliggjorde forståelsen av den gullskatt Frogner kino framsto som på eiendomskartet. Vi foret ham med ytterligere innsideinformasjon om prosjektarbeidet, for at også han skulle kunne bidra. Her på Frogner savner vi jo dessuten både bokhandlere, skruer og bolter! Og – i bunn og grunn det såkalt aktiviserende sentraltilbudet alle lokalsamfunn er bygget på.

Norges største bydel er ikke, som lett antatt, ensrettet. Den er snarere vidt sammensatt, med mange inkluderende attributter. Følgelig er det mer manesje og mer podium som etterlyses, i dette trygt trivelig og spøkefylte gatebilde hvor alle kjenner nesten alle. Barnebarn og besteforeldres venners venner er her bedre samorienterte enn bare på hils!

Høyst ærede og ellers så historiefaglige Hobbelstad virker forutinntatt når hun så ukritisk unngår blikket bak teppet, i nettopp vår viktige sak. Det oppleves uvirkelig å bli torpedert av forventet allierte, og nødvendigvis tilstrekkelig saksorienterte.

Av en helt åpen prosess med mer enn hundre involverte forretningsaktører, var det bare én som var villig til å kuppe og å skade – for seg og sitt eget ganske mektige holdingselskap. Med garantier fra en fondsmarkedsaktør. Ut av en visshet om at man kan erverve nasjonalklenodiet til sin egen portefølje, ferdig oppusset og restaurert, i konkurranse med fellesskapet som eiere? Hvorfor stoppet dette opp i Byrådet? Hvor ble det av den kommunale viljen til gjenkjøp av et «bankers lukrativt arvesølv»?

Salen er en nasjonal juvel, og unik i nordisk arkitekturhistorie. Elefanten i rommet, og i denne saken, er den seksten musiker store orkestergraven. Og følgelig arkitekt Lars Backers akustiske forståelse for klang. Den tidas chauviner og ensembler og kåsører og talere, var datidas mediale form; hvor stumfilmvisningene framsto som supermedia.

Våre generasjoners høyst minnede Frogner kino var en etterkrigs ombygging av Lars Backers festaula fra 1926. En lydkino krever klangdemping og maskering av lerret. Og gjerne et teppedrag.

Det får en til å lure på hva Hobbelstad mener om at det bare utloves tidsriktige stoler når det finnes lokale snekkerverksteder som hadde vokst på å ha tatt oppdraget med å lage de 374 setene Backer tegnet?

Det merkeligste er at disse panegyrikeres offensiver har et sammenfall i resonnement og argument. Hva er bakenforliggende? At man vil ha et sted å SUV-e barna på tegnefilm og konditori? At man ikke vil ha en offentlig festaula for bydelens hver anledning? Ikke tenke hjertestartere og printe- og ladetjester?

Er gratis skopussemaskin nå blitt en umulighet? Ingen gallerivegg med umerkede historiske bilder? Ikke noe jazzklubb? Eller private jubileer, eller offentlige konferanser? Ikke noe TED eller annen «spisskompetanse»? Ikke noe ansvarlig nærmiljøaktivisering, bare konsum?

At både journalist/anmelder og redaktør av en riksavis utviser slik seindrektighet av en informasjonsunnlatelse; synes på oss uansvarlig forutinntatt Frogner! Her framstår Dagbladet dessverre som en hardtslående motstander av vårt bydelshusarbeid.

Tuesday, July 25th, 2017 Bil No Comments

Fjern konkurranseulempene for norsk næringsliv

Norge har mange naturgitte fortrinn, høy kompetanse, tilgang på teknologi og en effektiv fastlandsindustri i hele landet. Leverandørindustrien er etablert i tilknytning til de store industrilokomotivene over hele Norge. Norsk topografi gjør transport og samferdselsinfrastruktur til en vesentlig utfordring for norsk næringsliv. Norge har som mål å redusere klimagassutslippene, bl.a. fra transportsektoren.

Et virkemiddel for å få til dette er å tillate bruk av modulvogntog. Disse benyttes til transport av ferdigvarer, og øker lastekapasiteten med inntil 50 prosent og reduserer transportkostnadene med inntil 30 prosent. Bruk av modulvogntog reduserer også CO₂-utslippene vesentlig.

Det ble åpnet for bruk av modulvogntog i Norge i 2014, men effekten for norsk næringsliv har dessverre uteblitt. Utfordringen er at norske bedrifter i dag ikke får tillatelse til å kjøre med modulvogntog fra produksjonssted og inn til riksvegnettet og derfra til kunder. Norske myndigheter har kun gitt tillatelse til en type modulvogntog som er mest egnet for vegnettet på kontinentet. Disse har tillatelse til å kjøre over grensen og inn i Norge på riksveinettet, og direkte til markedet og kundene i Norge.

Problemet er at norsk næringsliv stort sett har investert i en annen type vogntog, tilpasset norske forhold. Disse norske vogntogene har fortsatt ikke tillatelse til å kjøre på fylkesveinettet, noe som er helt nødvendig. En av årsakene til den manglende tillatelsen er dimensjoneringen av fylkesveiene.

Men konsekvensen er at vi taper i konkurransen mot utenlandske aktører som kan kjøre fra produksjonssteder i Sverige og resten av Europa og direkte til kunden i Norge. Det er en stor fare for at investeringer i eksisterende produksjonsbedrifter og i nye bedrifter nå vris til utlandet på bekostning av industriell vekst i Norge.

Samferdselsministeren deltok 13. juni på en testkjøring sammen med næringslivet hvor man testet ut ulike typer vogntog. Etter denne testkjøringen er det åpenbart for næringslivet at det finnes en rekke løsninger som ikke krever store investeringer eller langdryge byråkratiske prosesser. Det er fullt mulig å gjøre enkle grep fra politisk hold som løser opp i den alvorlige konkurransevridningen som nå svekker norske produsenter. Det haster å få løst opp i dette, og vi har tiltro til at Samferdselsministeren vil lytte til næringen og raskt finne løsninger.

Næringslivet har ikke tid til å vente på nye utredinger når det så åpenbart kan løses med enkle grep.

Tuesday, July 25th, 2017 Bil No Comments
 
November 2024
M T W T F S S
« Oct    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  

Recent Comments