The 1963 Buick Wildcat inneholdt en Twin-Turbine Dynaflow automatgir, markedsført som Turbine Drive, som stort sett var skuffende i ytelse. Buick erstattet Dynaflow i 1964 med tre-trinns Super Turbine 400 girkasse. Design

Buick introduserte Twin-Turbine Dynaflow i 1953, selv om konseptet for motoren går tilbake til 1948. Overføringen inneholdt en momentomformer med to turbiner, en impeller og en enkelt statoren. I praksis var det Dynaflow en kontinuerlig variabel transmisjon, mye som moderne CVTS i dagens ytelse biler. Den primære turbin kjørte bilen ved lave hastigheter og den sekundære turbin sakte overtok som hastigheten økt til å skape en flytende bevegelse uten merkbare girskift, ifølge Spiste opp med motor, en auto historie nettside.

Ytelse

Selv om Twin-Turbine Dynaflow var ulik alle andre automatisk på grunn av sin jevn overgang fra ett gir til en annen, var det ineffektivt på grunn av sin mangel på rask akselerasjon. Det fikk snart slagordet om "Dynaslush." Den Dynaflow var holdbar, men outmatched av Wildcat er standard 325-hestekrefter 401-kubikk-tommers V-8.
Legacy

Twin-Turbine hengt på i 15 år, mye lenger enn det fortjente gitt sine ytelsesproblemer. General Motors utviklet Triple-Turbine, men raskt droppet det i 1960 som for dyrt å produsere. Likevel Turbine-Drive konseptet var aldri langt borte fra hodet av ingeniører som søkte å utvikle en ekte, kontinuerlig variabel transmisjon for å gi optimal girutveksling i alle hastigheter.

.from:https://www.bilindustrien.com/biler/car-enthusiasts/collectible-cars/91470.html