Den siste dagen Den siste dagen av mitt opphold i Thailand kom til en brå slutt faktisk, ikke bare ble jeg positivt overrasket over å finne meg selv drevet i en luksuriøs limousin til flyplassen, men jeg var også eskortert av rett og slett den vakreste Thai dame jeg noensinne hadde møtt. Jeg håpet at hun kom med meg. For å være ærlig, jeg var ikke helt sikker på hvor jeg var under mitt opphold her i Bangkok, etter å ha blitt lagt opp på sykehuset for en del av ferien min, så våkner på et hotellrom kanskje dager eller kanskje uker senere. Det var ikke før jeg var faktisk på vei hjem at jeg skjønte det fulle alvoret i situasjonen som hadde gått. Tross alt, jeg kunne ha blitt killed.The er folk i Bangkok ikke akkurat kjent for sine trafikkfarlige situasjoner. Tuks Tuks, drosjer, familie-straddled-mopeder og busser veve inn og ut som edderkopper i en tråd av intrikate er at bare lokale Bangkokians selv mener er gode kjøreferdigheter. Så for å være involvert i en ulykke her, spesielt når du hadde regnet med å ansette en bil og kjører for lenge burde egentlig ikke komme som noen overraskelse på noen. Nøyaktig hva som hadde skjedd er ingen som kan gjette. Jeg husker at jeg forlater hotellet mitt den morgenen på hvilken dato det var. Jeg husker at jeg så på hotellet butikker, og jeg husker å få i min leie bil og kjøre langs hotellet og boutique områder av Sukhumvit Road. Men så langt som hva som skjedde etter det, hvem vet. Politiet gjorde ikke, den andre bilen hvis det faktisk var en, hadde flyktet fra åstedet. Ingen vitner, så det vi har det. Mitt opphold i det lokale sykehuset og min påfølgende retur til Tai-Pan hotellet (jeg hadde tidligere vært i stand til å finne og bestille inn), var-som det viste seg-veldig hyggelige retretter fra travelheten-mas de gale Bangkok gatene. Jeg hadde en mest komfortabel seng, deilig mat og flott utsikt over Bangkok og de omkringliggende områder, inkludert parker med frodig grønt og fugler i sang og hele naturen du kunne finne. Og selv om jeg var ganske mye concussed og uføre ​​med en brukket arm og skadede benet jeg var frisk nok til å bli eskortert av fantastiske personalet på hotellet for en spasertur i hagen eller til hotellet butikker og butikker-en virkelig finne. Etter hvert som dagene gikk forbi her, hadde jeg følelsen jeg var på noen merkelige reise til opplysning som hadde blitt trykt i linjene av noen eksotiske romanen langt østlige land. Jeg hadde ingen venner, men føler ikke ensom, jeg hadde ingen trang til å ringe noen og la dem vite hva som hadde skjedd, men følte ingen bekymring. Jeg hadde ikke dødd og var ikke altfor alvorlig skadet. Og selv om bølgen av mine tanker undulated opp og ned som en rolig tsunami, følte jeg en følelse av fred og ro som jeg aldri hadde hatt i hele mitt liv. Så da vi kjørte sakte tilbake til flyplassen, høflighet av Tai-Pan, ledsaget av denne flotte damen jeg sa "Det er en siste ting jeg ønsker å gjøre ... Jeg har ikke sett Grand Palace ennå". Faktisk hadde jeg ikke sett noe av Bangkok, så da vi kjørte utover mot Grand Palace komplekse og omkringliggende Sunamluang Park Gardens Jeg kan ærlig si contently jeg var glad jeg skulle komme hit, var dette en ferie jeg aldri glemme.
Av: Hedin Johan
.from:https://www.bilindustrien.com/bil/travel/49839.html