The Landscape: Stony Adriatic øyer spredt langs lengden av Kroatias kyst. Grov grønne busker og oliventrær som tynne blader blinke sølv underside til bris. Gjennomsiktig blå: et pust vilden sky at vann av glass.Light har en klarhet det som er som ingen andre steder, og det provoserer en klar tanke. Prioriteringer og behov gli så lett på plass. Du innser hollowness av rotteracet, til forbruket, for å jage noe som helst. Livet er destillert ned, og du forstår tilfredshet: en flaske, en mild bris, en pen jente å kose. Hva trenger for noe annet? Selvforsynt med bil, telt og mat, hoppe deg fra øy til paradis øya. Reis med ferge - den hysje og fjære /svelle av bølgene og salt luktende luft - stående på dekk gripende en nymalt jernbane, ser øyene falle som de kystnære fjell near.Each ny øy bringer en liten landsby eller to med svingete gater og steinhus, kanskje en festning eller en gammel venetiansk handelshus fra de dager da at bystaten styrte bølgene. I hver ny by eller landsby du ta en pause for bitter kaffe myknet av en jordhaug av fløte, og altoppslukende samtale over en runde kafébord i en søvnig plaza.Inevitably, træ du deg nedover grove grusveier til din egen øde strekning av kysten , der du skrelle av svett klær å skli naken inn i silken farvann. Du dykke dypt, forbi termoklinen, i grepet av kulden. Deretter overflaten, flyte på ryggen med øynene lukket, forsiktig rystet av Amphitrite er strømninger. Resten av verden synker ned gjennom ryggen for å smelte bort, mistet i ramsalte deep.On den steinete kysten solen tørker salt til en tynn pulveraktig skorpe på brunfarge. Under oliventrærne spiser du en rustikk lunsj med brød, hard ost og grov lokal vin drukket rett fra flasken. Din bakgrunn er bleket benete ryggraden av fastlandet som tårner over øyene og havet, og i det fjerne den langsomme clonk av sau bells.The poet Derek Walcott skrev at øyene kan bare eksistere hvis vi har elsket i them.Islands symboliserer isolasjon , fjernhet, og noen ganger også skipsvrak: den forlatte sølibat av uverdig. Vi sitte og stirre ut i havet som omgir oss, men det er oss selv at vi ser nærmere på. Hvor fjernt det siste virker. Livet på øya er isolerte, frittliggende, innadvendt. Det er stengt av, som skylapper i første kjærlighet, da ingenting eksisterer bortsett fra to av dere i løpet av den lille runde plass for at kafébord. Omverdenen er hjelpeløs å forstyrre. Kanskje det er derfor øyer symboliserer romantikk bedre enn hvor som helst else.Large øyer legemliggjøre den ettergivenhet og sensualitet av øyene generelt, men de mangler følelsen av isolasjon. Små øyer er bedre. Du føler det mest akutt på kvelden. Sittende på en liten sandspit omgitt av blekkblå blottet for hav og himmel, er du som Vishnu på en lotusblomst, drømmer hele verdener, skape realiteter fordi ingenting annet eksisterer, og ingenting kan
By:. Ryan Murdock
.from:https://www.bilindustrien.com/bil/travel/42753.html