Reise bøker er svært mangfoldig. Noen er knapt identifiserbare som reiser skriftlig. Gerald Durrell er tenkt som en eksentrisk naturalist, men faktisk bøkene hans er engasjerende bøker om reise med spesiell fokus på dyrelivet. Den slags reiselitteratur, eller faktisk reise forfattere, kan være grovt kategoriseres. Øverst på listen er travel forfattere som er reisende med okkupasjon og forfattere av yrke. Tre slike forfattere er Paul Theroux, William Least Heat-Moon og Bill Bryson. Det er trolig ingen overraskelse at forfattere i denne sub-sjangeren er ofte kort lunte om reise og faktisk handling av reiser skriftlig. Flere forfattere i denne kategorien er Jan Morris og Eric Newby. Igjen er det en cross-over, fordi Morris er kjent som historiker og Newby som romanforfatter. Det virker så snart du skriver noe annet enn reiseskildringer du har mistet din renhet! Så er det reise verk som er mer i retning av essays, som VS Naipaul er India: En Wounded Civilization, hvor en reise blir pinnen som skal henge reflekser og betydelig filosofering om nasjoner, mennesker, politikk og kultur. Et annet slikt arbeid er Rebecca West arbeid med Jugoslavia rett Svart Lamb and Grey Falcon. Vi har allerede jobbet med naturalist-as-reisende i Gerald Durrell. Det er mange flere slike eksempler. Hva med Sally Carrighar, Ivan T. Sanderson som også skriver for å støtte sine vitenskapelige ambisjoner. Kanskje dette sub-genre startet da Charles Darwin foretok reisen på HMS Beagle og returnerte til å skrive sin berømte beretning om reisen, som omfattet vitenskap, naturhistorie og travel.Finally det er hva jeg kaller reiser forfattere som reverseres inn i sjangeren. Her forfattere som har etablert sitt navn i andre sjangere reise og prøve seg på reiser skriftlig. Mer kjente forfattere enn du tror har prøvd dette. Eksempler inkluderer Samuel Johnson, Charles Dickens, Robert Louis Stevenson, den essayist Hillaire Bellocs, de romanforfattere Lawrence Durrell, DH Lawrence, Rebekka West, John Steinbeck og Evelyn Waugh.Some kritikere og analytikere sier at fiktive reiseskildringer (beretninger om reiser som er innbilt og ofte til imaginære destinasjoner) utgjør en stor andel av reiselitteratur. Jeg vil si det er en lang skudd. De hevder at ingen egentlig vet hvor de reiser beretninger om Marco Polo og John Mandeville sluttet å være faktum og ble fiksjon. Vel, det gjør ikke noe oppdiktet reise reise skriving, i min bok. Mer akseptabelt er tilfeller der skjønnlitterære verk er basert på faktiske reiser - for eksempel Joseph Conrads Heat of Darkness og Paul Theroux er The Mosquito Coast. Det må sies at det tar fullbyrde dyktighet å innlemme en beretning om en reell reise inn i en oppdiktet historie. Conrad klarte dette superbly.Finally er det de helt imaginære reiser som utgjør en del av den litterære arv, men som etter mitt syn ikke kan tolkes som reiselitteratur av noe slag. Homers Odysseen, Dantes guddommelige komedie, Jonathan Swifts Gullivers Travels, Voltaires Candide .... Listen fortsetter og fortsetter ..... En felles tråd kjører gjennom alle reiselitteratur, though. Det er den reisende er - og leserens - grenseløse fascinasjon for hva som ligger over neste bakketopp, bare ute av syne og klar til å bli oppdaget
By: Kirby Foley
. .from:https://www.bilindustrien.com/bil/travel/33698.html