Stranden har alltid hatt noen mystiske makt over mennesker. Den har klart i århundrer for å lokke folk nærmere, trukket av sin unektelig magnetisk kraft og lokke av sin makt. Hva er det med dette stedet som holder din sjel fanget? Er det pugging lyden av hav farvann rullende inn og ut dysser deg til et sted der det ikke begrep om tid? Det er ingen markører for sesongen eller markører for tiden, og når du står på sandstrendene i 2011 ser en fjern skipet du innser at du kunne like gjerne ha stått her i 1811 ser en fjern lasteskip pass. Kanskje lokke kommer fra måkene som er uvitende om ditt nærvær som de danser og dykke ned luften som grasiøse ballerinaer i grå og hvite Tutus utføre sine båter for alle som tar tid å legge merke til eller se deres show.Maybe magien har noe å gjøre med hvordan sandbankene synes å være mykt skiftende og endring hver dag, men egentlig aldri synes å endre på samme tid. Du egentlig aldri gå på samme land to ganger, du aldri berøre de samme korn av fin hvit sand to ganger, kan det hende du aldri se de samme farvann som havet ser ut til å helle ut av sengen sin og deretter falle tilbake inn igjen. Og som tidevannet kommer brølende inn og brekende ut sakte, landskapet forandrer seg med det, skape en ny og annerledes land å gå på. Er at lokke? Men kanskje den mytiske lokke og den magnetiske kraften kommer fra noe annet. Kanskje kraften av stranden har noe å gjøre med skuddpremie som kommer opp fra dypet av havet med en god storm. Kanskje det er å se skeletonized likene av skip herjet av tid og selve havet, endelig dukker opp hundrevis av år etter at de sank til sitt våt grav, kastet ut på sanden, som bevis på hva som ligger under de mørke dypet som vi aldri kan se inntil kreftene i havet er klar for oss å ha tilbake det de har tatt og brukt up.Maybe lokke er nødvendig påminnelse om at vi er så små og ubetydelige som sanden som utgjør kysten som vi står på stranden, en av syv milliarder svært små mennesker på en stor planet. Det spiller ingen rolle om du er president i USA eller en vaktmester på et varehus når du står der - du skjønner at i det store bildet du er bare en liten del av det all.It kan også skape fred å gå til stranden, følelsen som du er den siste personen igjen på jorden, alene med dine tanker på et sted som føles glemt av tiden. Kanskje det er den sanne lokke av stranden for så mange mennesker som befinner seg dratt dit hvert år, ute av stand til å forstå fullt ut hvorfor de ikke kan motstå fristelsen
By:. Anna Woodward
.from:https://www.bilindustrien.com/bil/travel/20500.html