Bare de perfeksjonister på Mercedes Benz er i stand til å tenke seg noe sånt som dette, og ingen andre noensinne kunne ha hadde sett dette prosjektet til slutt. Lag en operatør som må inneholde en racing bil og ta det med til forskjellige deler av Europa, og gjøre det slik at det er rask og ekstremt iøynefallende. Men hvordan kunne selskapet ha hadde investert så mye tid og penger i noe som var helt klart ikke av noen kommersiell verdi for dem? Hvorfor kunne ikke de har brukt en transportør som allerede var tilgjengelig? Fortellingen om å gjøre transportøren har fasetter av verdighet, lidenskap, og sunn fornuft. Før ankomsten av den første verdenskrig, var det en ond rivalisering skjer mellom Mercedes Benz og de andre racing team i Tyskland. Men Mercedes har fått i forkant når det V-12 drevet W-154 tok 12 av de 17 arrangementene som holdes før krigen til navnet sitt. Det var først i 1952 at ledelsen på Mercedes bestemte seg for å gå inn igjen Grand Prix racing, og de endelig gjorde det i sesongen som starter i 1954. Lastebilen ble dermed designet av Mercedes å være spesielt bare for sin W-196, en frisk ny racing modell som var å være drevet av en berømt argentinsk racer. Transportøren måtte være annerledes, lette å få øye på veien, og lett identifiseres med selskapet. De har også designet den for å være rask, så rask som noen annen bil på motorveier i den vestlige delen av Europa for tiden. Du fikk mye ekstra tid for prep løper og praksis hvis du klarte å få til racerbaner først. Dette antydet også at hvis en racer måtte repareres, kan den bli sendt til plantene og brakt tilbake til racerbaner i god tid. Mercedes Benz samlet sine beste delene i utformingen av transportør. I chassiset, minnet X-formen på rammen dere av den i 300 S-modellen, og 3,0 liter, 6-sylindret motor, samt fire trinns manuell overføring syntes å være minner om de i 300 SL serien. Bremsene på hvert hjul var power-assistert sammen med de vanlige hydrauliske trommer. Men det som virkelig tok kaka var kroppen arbeidet med transportør. De stålplater på det var tydelig inspirert av andre paneler i tiden. Selskapets 180 S-modellen fungerte som omrisset for dørene, frontruten, samt interiør inventar for transportøren. Det hadde nok plass til en lasterampe, to ekstra dekk, verktøy og annet utstyr som kan være nødvendig for racing bil. Førerhuset var plassert altfor mye i front, langt foran forakselen, og som også ustødige lav, men det så utpreget Mercedes. Den klare, definitiv, fabrikken blå maling på det endelige produktet bare legges til sin umiddelbar suksess. Selv om det hadde en maksimal vektbelastning på 6600 pounds, kunne lastebilen bære den i hastigheter over 100 km /h med letthet noe som er en prestasjon selv etter dagens praksis. Transportøren treffe veiene en gang i midten av 1954 og ble en umiddelbar hit på sporene i Europa og Nord-Amerika. Transportøren på mange ganger trakk mer publikum enn de racerbiler det faktisk transporteres. I etterkant av ulykken på 1955 franske 24-timersløpet på Le Mans utholdenhet rase, hvor en Mercedes Benz 300 SLR, blir privateid inn, krasjet og tok livet av 80 personer, bodde Mercedes Benz borte fra racing helt. Før året var over, ble den komplette racing divisjon pensjonert og dette inkluderte transporter også. Bilen viste seg å være så tung at selskapet selv ga opp tanken på å holde den og dens nyttelast, i museet sitt, fordi gulvene ville ha gitt måte. Til slutt, i 1993, kom Mercedes Benz til en beslutning om å lage en replika da de så det store antall henvendelser som kom til sine pulter etter oppsigelsen sin. Med hjelp av en utenforstående fabricator, og en håndfull skisser og fotografier, ble bilen endelig avduket i 2000. En kort, men strålende side i Mercedes Benz racing historie hadde blitt mirakuløst tilbake til en gang underholde og imponere både nye venner og gamle alike
By:. Frederick hanford
.from:https://www.bilindustrien.com/bil/cars/2774.html