Jeg nesten ønske at motorveier, biler og ferier aldri ble oppfunnet. Hver gang juni ruller rundt, jeg må pakke opp min miserable familie, kjøre dem over helvetes halv acre, og stoppe på hver stinkende veikanten "verdens største Wad av Who-the-Hell-Cares" underveis. Jeg mener, ville det ikke være så ille hvis jeg faktisk likte de jeg bor sammen med, men jeg kan bare tkae dem i små doser. Det er derfor jeg jobber så mange timer nede på bad Emporium. Det holder meg fra å måtte sette opp med sin uopphørlig skravle om hvordan deres dag har vært, hvor dårlig Kevin gjør i geometri, og hvordan Luanne mors sosiale sikkerhetskontrollen ikke kommer til å dekke kostnadene av hennes blod-trykk medisin ned på golden Slumbers Retirement Jamboree. Yak. Yak Yak.During fjor sommer root-canal av en biltur opp kysten av California, jeg nesten knakk. Fordi mine hjerneløse sønner ikke kan gå femten minutter uten å tenke på sin Xbox, insisterte de på å bringe den videre til kroken i uplander underholdning system. Nå, før disse målene presset i sin elektronikk, min minivan allerede pakket til gjellene med en Sanford-sized forråd av junk-alt fra min kones fem kofferter med klær hun aldri bruker til guttenes matchende Spongebob soveposer. Legg til at en stor kjøler fylt med høy fruktose snacks, et par landeveissykler, og nok kamera og video utstyr for å dokumentere den koreanske krigen. Det var jævla trangt. Men kan du gjette hvor mange vesker jeg brakte sammen? One. Bare en eneste, enslig Samsonite duffle med fire par sokker, tre nystrøkne BVDs, et par shorts og t-skjorter, og masse antacids.Not bare følte jeg meg klaustrofobisk, men de utakknemlige i bakre var hooting og hollering som aper i varmen, og Luanne hadde henne gneldre flagrende på hundre ord i minuttet om noen urett gjort mot henne pinkie toe av en vaklende-handed laotiske pedicurist. Jeg var fanget, og vår rasteplass i San Simeon var fortsatt en kjedelig 100 miles away. Deretter begynte de små monstrene bak meg slåss over sitt spill, og deres flagrende lemmer banket brus over min single, ensomme del av bagasjen, som var så porøs som en matzo cracker. Så mye for min hvite undies! Hadde jeg ikke kastet tilbake en håndfull valium før turen, jeg sverger jeg ville ha kjørt rett gjennom rekkverket. Frykter jeg ikke døden ved vann anymore.This år, får jeg gjøre alt om igjen. Men, jeg trenger mye mer plass i van å avverge min stadig levende familie dødsfall fantasier. Så jeg ser på takstativet. Med et tak toppen last carrier riding langs, kan jeg stappe det meste av min families ting utenfor cockpit. Og du bedre tror at min fortsatt klissete Samsonite duffle kommer til å være gjemt trygt bort fra mitt bratty stamfisk som de swill ned kan etter kan av pop på veien til tidlig debut diabetes
By:. David S. Brooks
.from:https://www.bilindustrien.com/bil/cars/15730.html