Første gang jeg møtte Isak var under skolens andre klasse Spelling Bee. Vi var de to finalistene, og Miss Devore, moderator, faktisk gikk tom for ord for oss å stave. Prinsipp Wojciechowski kalt Bee uavgjort, og Isak og jeg har vært venner og rivaler siden den gang. Hele veien gjennom midten og videregående skole, vi stadig manøvrert for posisjon mot hverandre. Hvis han kjørte en mil i 7 minutter, ville jeg presse meg selv til det punktet av spy mine Pop-Tarts til sprint en 6 og 3/4 minutter kilometer. Hvis han tok første-stol for obo i orkesteret, jeg vil blåse hodet av meg å ta første-stolen for fløyte. Når videregående skole kom rundt, hadde vi begge 4,6 gpas, og vi måtte spille rock-papir-saks til å avgjøre hvem som fikk valedictorian og som fikk salutatorian. Jeg er fortsatt sparker meg for å kaste opp papir! Isak og jeg gikk våre egne veier etter videregående skole. Han hardhauser over dammen til Oxford mens jeg straggled bak ved MIT. Men vi har fortsatt holdt kontakt, sende våre rapporten kort, curriculum vitae, og avisutklipp varslet ut prestasjoner og tilbake på slutten av hvert semester. Fem år senere, ferdig vi begge opp våre doktorgrader og ble gjenforent ned i Florida på Kennedy Space Center, hvor vi begge ble hyret på som materielle ingeniører. Med alderen, har vår rivalisering sterkt mildnet ut. Snarere enn å prøve å overgå hverandre, vi faktisk samarbeide og har gjort noen viktige gjennombrudd. Vi har gått sammen om å utvikle en ny romdrakt som stoffet faktisk høster astronautenes chaffed-off hudceller og konverterer dem til en energikilde til å drive drakten interne liv-støtte systems.However, er trangen til å konkurrere fortsatt på baksiden av begge våre sinn. Vi har akkurat lært å lufte dem oppdemmet oppfordrer i sunnere måter. Når kantina serverer opp våt joes, for eksempel, vi vanligvis kjører for å se hvem som kan sluke ned sine manwich først. Eller når vi går for kaffe, vi prøver alltid og ut-caffeinate den andre ved å bestille ekstra espresso skudd og pumper av sjokolade sirup. Og når det gjelder biler, er vår rivalisering fortsatt rødglødende. Vi begge drive Type-S RSXs, og det er ikke en eneste rødt lys på Merritt Island som vi ikke har brent ut at.Even om våre acuras har rikelig med zip, bestemte vi oss for å bolte på et par ytelse tilbehør for å slippe løs alle skjult hestekrefter i disse VTEC motorer. Jeg gikk med en AEM kald luft inntak, og Isak fikk en Injen kald luft inntak. Etter installasjon, kjørte vi over til en av de ubrukte tarmacs for en head-to-head løp. Det var en nær photo finish, men jeg eked ut seieren av en lisens plate lengde. Det var ikke fullt så validering som å ta tittelen på valedictorian ville ha vært, men det fortsatt føltes godt
By:. David S. Brooks
.from:https://www.bilindustrien.com/bil/cars/15387.html