Phillip Thorpe vokste opp i et lite hus i en liten by i den lille delstaten Rhode Island. Han hadde to brødre, to søstre, to katter, to hunder, to fisk, og en ting i tankene ... For så lenge har han kunne huske, liv for Phillip kunne bare beskrives som liten. Han fikk ikke spille sport. Han gjorde ikke magiske triks. Han definitivt ikke har en kjæreste. Egentlig gjorde Phillip ikke gjøre mye av noe. Han cruiset gjennom livet under radaren-og det er hvordan han foretrakk det. Når det kom til å plukke team for dodge ball, det var altfor overvektig gutt som ble plukket sist og så var det Phillip, ikke engang vare plukke, ikke engang en hakke i det hele tatt. Faktisk, hvis du gikk gjennom familiens fotoalbum du ikke vil finne en eneste klart bilde av ham bare beskjæres hoder, hindrer armer og uskarpe ansikter. På sommeren pauser, ville Phillip gå i flere uker uten å forlate rommet sitt. Og hele tiden alle var alltid for opptatt med sine egne liv å undres: "Hvor er Phillip Thorpe?" Lite visste de ble Phillip flittig arbeider på hans spesielle prosjekt-kostnadene timer på timer i garage.Since Phillip familie ble brutt i par, hadde hver gruppe sin egen plass. Phillip to brødre, Tim og Tom, hadde sitt eget rom med køyer senger og alt fra basketballer til BB våpen. Tara og Tonya hadde en rosa og gul rom, daintily dekorert med dukker og tusenfryd. Selv katter og hunder hadde en del i kjelleren for sine små søppel boksene og valp pads.Life i Thorpe husholdningen var høyt-litt for mye støy for at små hus. Phillip ble vanligvis omgitt av skrikende søsken, bjeffende hunder og roping foreldre så selv om han hadde lyst til å si noe, ingen ville høre ham. Bursdager kom og gikk og Phillip klønete vokste til tenårene. Men hva var han alltid gjør i den garasjen? Bak at maling chipped, delvis knuste forfalne gamle garasjeporten var Phillip verksted. Harold Thorpe, Phillip far, var en mekaniker-og packrat. Han ville hente hjem mangelfulle reservedeler og stykker som ikke var passer for kunder og kaste dem i garasjen. Og disse delene ble Phillip leker. Han ville koble lyddempere til ratt og speil til støtfangere. Mye av hans kreasjoner så ut som noe du ville, og bør, finner i en søppelcontainer. Men en dag Phillip begynte å lage sitt eget skjerf-sette sammen de største rørene han kunne finne fordi Phillip visste en ting fra å ha en mekaniker som en far, jo større lyddemper, desto høyere er lyden. Tiden var endelig kommet. Phillip slått sytten. Han kunne kjøre. Han kunne rømme huset sitt av galninger. Han kunne ha frihet. Men på dagen for hans syttende bursdag, var det ingen kake, ingen lys, ingen gaver-det var ingenting. Hans familie hadde glemt igjen. "Sikkert de vil huske min 17. fødselsdag," Phillip trodde. Men han tok feil, gjorde de ikke. Den kvelden, da alle hadde gått til sengs, tok Phillip nøklene for sin pappas bil og dro til garasjen. Han trakk ut sine verktøy sager og skrutrekkere-og gikk på jobb på å sette sitt lyddemperen på sin intetanende fars bil. Han endelig ferdig er 3am. Dekket i fett og svette, gikk Phillip tilbake og undret seg over hans skaperverk. Han nå visste hva han måtte gjøre. Phillip gled disse nøklene i tenningen og med en håndbevegelse et høyt brøl av motoren ringt gjennom natten. "Wow," mumlet han, det eneste ordet som hadde forlatt sin munn i år. Han ruset motoren, fyller luften med et øredøvende brøl. På dette punktet, tente alle lys i Thorpe hus opp. En etter en, strømmet hele sin familie ut på plenen foran for å se hva alt oppstyret var. Phillip hadde gjort det. Han hadde skapt høyest lyddemper kjent mann. Og jammen gjorde det føles bra. Dette var første gang familien så Phillip smil, snudde ever.Phillip hodet mot sine foreldre, blunket hans venstre øye, og skrellet av i natt, forlater den lille byen uten å kaste et blikk i bakspeilet
By:. Mike Rosania
.from:https://www.bilindustrien.com/bil/cars/13730.html