Mer fra Dagbladet Meninger:
«Et angrep på hjertet av sekulær, antiautoritær europeisk kultur»
En lynaksjon med forferdelig presisjon.
Den bedrete situasjonen for norsk forskning er et resultat av handling bak
Fellesløftet vil heve nivået.
Regjeringen vil at flytoget skal være statlig eid
Men bare dersom staten er Kina.
Mens feminister er opptatt av å knulle Knausgård, risikerer vi å bli slått ned til blods for å i det hele tatt tenke tanken
Feminister trenger en «realitysjekk».
Sanners virkelighet mangler støtte
Kommunal styrkeprøve.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
I skrivende stund er ti journalister og to politimenn massakrert i en ekstremt brutal terroraksjon rettet mot det satiriske ukesmagasinet Charlie Hebdo.
En lynaksjon med forferdelig presisjon, både faktisk og symbolsk. For dette er ikke en hvilken som helst publikasjon, men en helt sentral premissleverandør for utfordrende og grenseoverskridende kritikk. Av typen som du kan være enig eller uenig i, men som hvis du har hodet på rett plass aksepterer som legitim innenfor rammene av ytringsfriheten. Som gjør offentligheten levende og livene våre mer spennende.
En likvidasjon av de skarpeste utøverne i denne bransjen er en tragedie som det er vanskelig å sette ord på. Og bortimot umulig å forstå.
Charlie Hebdo startet opp i 1969 etter forløperen med det fryktinngytende navnet Hara-kiri. Helt fra starten har satireavisa hatt en antiautoritær, sekulær tilnærming til samfunnsdebatten etter klassisk, fransk opplysningstradisjon. Sekstiåtter-radikalt, moderne, populær og uredd i formen. Som tegneserieekspert Morten Harper forteller til undertegnede: mens amerikansk tegneserietradisjon vokste opp i undergrunnen, ble den franske raskt en del av hovedstrømmen – mye takket være Charlie Hebdo. Et historisk sett viktig tidsskrift, med sterk troverdighet og tydelig posisjon i Frankrike både kunstnerisk og politisk.
Avisa gikk inn i 1981, men ble nyetablert i samme ånd i 1992. Det venstreradikale utgangspunktet har aldri hindret Charlie Hebdo i å gått i rette med uvettig religiøs maktutøvelse og ekstremisme av alle avskygninger.
Et godt eksempel på at du som kritisk avis bare har ryggen fri hvis du er beredt til å slåss mot alle. Enten det er paven, Nord-Korea, jødiske ledere eller islamister.
I siste nummer går de rett inn i den mest aktuelle og betente konflikten i Frankrike for tida: Michel Houellebecqs nye roman «Soumission», om et framtidig Frankrike der et islamsk styre overtar. På coveret, publisert i dag, har avisas tegnere karakteristisk tvetydig og uærbødig framstilt Houellebecq i all hans uskjønnhet, med teksten:
«Houllebecqs spådommer: I 2015 mister jeg tennene mine, i 2022 feirer jeg Ramadan».
Charlie Hebdo har naturligvis ikke veket unna for å publisere tegninger av profeten Muhammed. I 2006 trykket de alle Muhammed-karikarturene som var publisert i Jyllands-Posten, til sterke reaksjoner. I november 2011 laget de en spesialutgave med profeten Muhammed som «gjesteredaktør», og på fronten med tittelen: «100 piskeslag hvis du ikke dør av latter». Den kommende forsiden sirkulerte i sosiale medier, og allerede dagen før utgaven kom på gata ble nettsiden hacket og redaksjonslokalene angrepet med brannbomber. Skadene var enorme.
Hvordan skal man reagere på et angrep som det i dag? Rent bortsett fra fortsatt kritikk mot ekstreme miljøer, etterforskning og straffeforfølgelse av forbryterne.
Det beste svaret har Charlie Hebdo kanskje selv allerede gitt. Uka etter brannbomben som ødela redaksjonslokalene i 2011 publiserte de en forside med en tegning av en Charlie Hebdo-tegner som kysser en muslimsk mann, med tittelen: «kjærlighet er sterkere enn hat». Et uslåelig svar.