bilindustrien

Christoph Wernersen kom kjørende over bakketoppen til det som for få dager siden var ferieparadiset Khao Lak. Da bølgen kom satt broren Ketil (35), svigerinna Ann Kristin Wernersen (38) og deres barn Daniel (9) og Sophie (6) og spiste frokost på stranda i Blue Village. Bølgene slo inn over byen med minst ti meters høyde.

- Jeg og min andre bror gikk og lette. Jeg husker stanken av lik, og det var flere ganger jeg holdt på å kaste opp. Men jeg måtte bare bite meg i det, jeg måtte finne ut av hva som hadde skjedd med broren min og familien hans. Jeg gikk inn på en tempelplass der likene lå, tildekt i hvite laken. Vi lette og lette blant hundrevis av døde mennesker i en ubeskrivelig lukt i 40 varmegrader.

- Lenge etterpå fikk jeg vite at broren min lå på akkurat den plassen, sier Christoph Wernersen (47) til Dagbladet.

Lette

I løpet av dagene på jakt etter familien i Thailand hadde han sett hundrevis av lik og hinsides materielle skader.

Jordskjelvet og den påfølgende tsunamien 2. juledag 2004 tok over 230 000 menneskeliv i 13 land. 84 nordmenn, blant dem 26 barn, døde i naturkatastrofen.

Broren Ketil og familien hadde vært på ferie i Thailand siden lille julaften. Da Christoph Wernersen fra Nøtterøy først hørte om katastrofen, skjønte han ikke omfanget av hva som hadde skjedd.

- Jeg visste ikke hva en tsunami var engang, men da jeg ikke fikk tak i broren min, skjønte vi at vi måtte handle. Det tok et helt døgn for jeg nådde gjennom på UDs krisetelefon, og jeg måtte reise ned selv for å lete.

Kunne ikke redde familien

Sammen med broren Espen reiste han til Thailand to døgn etter at bølgen hadde truffet. De første dagene med leting ga han en vond opplevelse han aldri hadde trodd han skulle få. Han hadde aldri sett et dødt menneske før.

Andre juledag er det ti år siden bølgen slo inn, og Christoph Wernersen jobber 

- Jeg har lenge tenkt at det ikke betyr noe at det er ti år siden, men det er spesielt. Jeg skulle ønske jeg var ferdig med det. Det jeg tenker mest på er at broren min må ha følt en enorm fortvilelse han innså at han ikke kunne redde familien sin. Jeg vet han var ekstremt glad i dem, sier han.

Kjempet mot UD

1. januar 2005 går han ut av et intenst møte med norsk UD i Phuket. Han hadde presentert en liste med krav om hjelp til de pårørende. De pårørende var sinte og fortvilede, og de mente UD ikke hadde tatt de dem på alvor. Han var på vei til stille opp på intervju med NRK utenfor møterommet.

TV-kameraene var i ferd med å begynne å rulle. Så kjenner han ei hånd på skuldra, og snur seg.

Det er en helsearbeider – det så han på den røde uniformen. Helsearbeideren sier fra til NRK at de må vente på intervjuet. Han blir med helsearbeideren i en garderobe, de sier ingenting til hverandre før den fremmede mannen plutselig omfavner ham.

- Jeg så at han ville meg godt. Jeg vet ikke hvor lenge vi sto der, men han bare holdt rundt meg. Det var da tårene kom. Alt kom ut, sinnet, fortvilelsen, frustrasjonen. Det var én av to ganger jeg gråt i løpet av det her kjøret. Den andre gangen var da vi gravla mine fire familiemedlemmer i Nøtterøy kirke.

- Vi gjorde en forskjell

Christoph Wernersen ble kort tid etter katastrofen leder for Nasjonal støttegruppe etter flodbølgekatastrofen. I et halvt år sto han i rampelyset  for nær 800 pårørende som hadde mistet sine. De måtte komme til bunns i hva som hadde skjedd, hvor mange norske liv var gått tapt? 18. juni 2005 ble den 84. og siste norske offeret i katastrofen identifisert.

- Etter det fikk jeg meg en skikkelig knekk. Jeg hadde gjort det jeg kunne for å stille opp for andre pårørende, og hadde kanskje ikke fått muligheten til å sørge selv. Jeg kunne ikke gjøre så mye annet enn å jobbe for at de som var savna ble funnet, og å få dem hjem.

I løpet av tida som leder i støttegruppa, ble organisasjon hørt i det offentlige rom. Det kom flere rapporter på at norske myndigheter ikke var godt nok forberedt på en katastrofe av en slik omfang.

- UD ble eksponenten for alt som gikk galt, men det var også mange som jobbet livet at seg og som følte sterkt på kritikken, sier han.

- Vi ønsket å ta kampen fordi det var meningsfylt, og vi måtte finne ut hva som hadde skjedd. Vi fikk endret på mye, og vi ville ikke gjort noe annerledes, selv om noen så oss som grådige og ble forbannet over at vi hadde krav og tok plass. Men jeg tror norske myndigheter hadde reagert raskere og bedre i dag på en sånn katastrofe, og jeg tror vi har bidratt til noe av det.

Kollektivt traume

2. juledag er det tiårsmarkering på Bygdøy i Oslo og i Thailand for naturkatastrofen. Der møter Wernersen igjen mennesker som var i den samme desperate situasjonen som han selv.

- Det var mange overlevende som hadde det vondt etterpå, enda mer enn de pårørende. Personer som hadde løpt slet med skyldfølelse, og eldre mennesker som slet med at så mange barn døde.

- Hele katastrofen var et slags kollektivt traume, og det tar tid for mange å komme over. Mange skulle visst hva og hvordan de siste minuttene var for dem som ble borte, men det får vi aldri svar på.