bilindustrien

Det 25 år gamle franskkanadisk vidunderbarnet Xavier Dolan har lenge markert seg som en interessant og original regissør, og under årets filmfestival i Cannes beviste han én gang for alle at han er en av vår tids store filmskapere. Med sin manisk-depressive fortellerstruktur og sin utradisjonelle bruk av billedformater er «Mamma» en vakker, klaustrofobisk, og følelsesmessig utmattende historie om en mor og en sønn hvis kjærlighet til hverandre er like sterk som den er dysfunksjonell. Det er en historie som aldri kunne vært fortalt ved hjelp av et annet medium enn film – og enda viktigere: en film som aldri kunne vært laget av en annen regissør enn Xavier Dolan.

«Mamma» har kinopremiere 1. juledag.

2. «Ida»
(Pol. drama. Regi: Pawel Pawlikowski)

Det er både en doven jazzkulhet og et diamanthardt alvor over «Ida», historien om den unge nonnen som i sekstitallets Polen oppdager at hun er nærmere forbundet med jødeforfølgelsene tjue år tidligere enn hun har trodd. Samspillet mellom den erfaringsløse Ida og den desillusjonerte, whiskymarinerte tanten hennes gnistrer. Og visuelt er det gispende vakkert. Hvert eneste bilde ville sett bra ut i glass og ramme på veggen din.

3. «Turist»
(Sv. drama. Regi: Ruben Östlund)

Så var den der, situasjonen som bringer fram et hittil usett, sjokkerende instinkt i personen du tror du kjenner best. Familien på skiferie får et sjokk når snøskredet nærmer seg, mor redder barna og far redder seg selv og telefonen. Det er duket for en infam og emosjonelt skarpsynt observasjonskomedie om menn og kvinner, forventninger og skuffelser.

4. «Her»
(Am. drama. Regi: Spike Jonze) I «Her» presenterer den evig undervurderte Spike Jonze en utsøkt designet og høyst troverdig visjon av ei nær framtid hvor samfunnet har outsourcet menneskelig varme og kontakt til forbrukertilpassede operativsystemer. Joaquin Phoenix er som alltid god der han i rollen som Theodore Twombly baner seg vei gjennom en verden Jonze aldri presiserer hvorvidt er en snikende dystopi eller en gryende utopi.

5. «Boyhood»
(Am. drama. Regi: Richard Linklater) Oppvekstdramaet «Boyhood» er innspilt episodevis over en periode på elleve år. Det er lett å oppfatte dette grepet som en gimmick, men man kan også snu på det og si at Richard Linklater har skapt den beste gimmickfilmen som noensinne er laget. Både regi og skuespill er utpreget løst og ledig, men opplevelsen av å se den menneskelige organismen avsløre sine mysterier via aldringsprosessen er intet annet enn sublim.

6. «12 Years A Slave»
(Am./br. drama. Regi: Steve McQueen) Oscar-filmen er en av de mest traurige filmsjangerne som finnes, og sjelden har man sett en film som planter sitt flagg i denne kategorien med samme bombastiske utvetydighet som Steve McQueens «12 Years a Slave». Dermed er det bare så altfor lett å glemme hvilken velskrevet, velregissert og velspilt skildring av slaveriets meningsløse, avstumpende barbari McQueens tredje spillefilm i realiteten er.

7. «Gone Girl»
(Am. thriller. Regi: David Fincher)

Gillian Flynchs suksessroman «Gone Girl» var et studium i upålitelige fortellerstemmer, ekteskapelig mistenksomhet og stigende paranoia, og hvem er vel bedre til å forvalte slikt ubehag enn David Fincher? Legg til særs god anvendelse av Ben Afflecks vaghet og Rosamund Pikes billedskjønne kulde, og årets mest strømlinjeformede thriller er skapt.

8. «The Trip to Italy»
(Br. komedie. Regi: Michael Winterbottom)

For virkelig å kunne sette pris på «The Trip to Italy» bør man være i besittelse av visse forkunnskaper om hovedrolleinnehaverne Steve Coogan og Rob Brydon, for ikke å si de mange britiske kjendisene de to komikerne parodierer. Gjør man imidlertid det, åpenbarer filmen seg som en vakker og dypt, dypt vemodig komedie om to menn som stirrer alderdommen i hvitøyet og lærer seg å smile tilbake.

9. «Nebraska»
(Am. dramakomedie. Regi: Alexander Payne)

«Nebraska» bjeffer, men er myk innerst. Denne lille, ruglete perla av en dramakomedie følger en sønn (Will Forte) og hans stadig mer forvirrede far (Bruce Dern, uforglemmelig) på veien gjennom det amerikanske bondelandet, der møter med fortida vekker spørsmålene om de store valgene som ble gjort var riktige eller gale.

10. «The Grand Budapest Hotel»
(Am. dramakomedie. Regi: Wes Anderson)

«The Grand Budapest Hotel» er, på beste Wes Anderson-manér, en nennsomt innredet utforsking av forholdet til fortiden, utført med genuin lengsel og ironisk distanse. Anderson gjør noen snublende valg, men følsomheten hans for den fløyelstunge, østeuropeiske overdådigheten er upåklagelig, og Ralph Fiennes lyser som hotelldirektøren som fåfengt forsøker å bevare et snev av forfinelse.