bilindustrien

Jeg husker litt av det som skjedde før og rett etter vi fant «Lille» død. Det var siste gang vi så ham.

Vi har i etterkant fått mye kritikk på grunn av at vi dro fra «Lille» hjemme alene.

Værforholdene var årsaken til at vi tok det valget. Han ville ha det mye bedre hjemme i en varm seng enn å være med på kjøreturen.

Etter seks måneder med kolikk hadde han endelig fått en fast god soverytme. Og de dagene han ikke var i barnehagen sov han vanligvis på den tiden allikevel.

Vi var nødt til å reise til psykologen i Rissa på grunn av barnevernet som kom på uanmeldt besøk dagen før. Årsaken var at helsesøster dagen før hadde oppfattet faren til «Lille» som ustabil.

Helsesøster hadde forstått det slik at vi ville skrive gutten ut av helsesystemet. Men vi ville bare bytte helsesøster.

Da barnevernet kom ble vi rimelig sjokkerte og forbanna begge to. Men vi forholdt oss rolige og konstruktive i samtalen. De fant ingen kritikkverdige forhold, men han var nødt til å gå til sin vanlige psykolog dagen etter for oppfølging.

Vi finner «Lille» død i sengen dagen derpå.

Vi var tidlig oppe. «Lille» sitt rom var like ved stua. Jeg listet meg stille inn på rommet hans før vi dro for å hente undertøy. Det var helt stille og jeg var redd for at han skulle våkne.

Så dro vi.

Vi kom hjem fra psykologtimen. Alt var klarert og greit, og vi lo litt av hele situasjonen på vei hjem.

Da vi kom hjem var det fortsatt helt stille i huset, og jeg gikk rett på kjøkkenet for å smøre på brødskive til «Lille» og blande en flaske. Jeg skrudde på lyset og gikk bort til senga.

 Så begynner ting å bli litt uklart. Jeg hylte, sprang ut av rommet og ropte på «Lilles» pappa som kom springende.

«Lille» var død.

Det var ikke vanskelig å se at han ikke var i live. Han var helt hvit og han hadde noe som kom ut av munnen. Det liknet oppkast.

Stiv av skrekk stod vi der å så på ham. Jeg kan huske jeg tok på munnen hans. «Lilles» pappa forsøkte å løfte han opp, men han var fortsatt like livløs

Ambulansen kom. Så husket jeg at politiet kom og skilte oss. De var bevæpnet, og de var mange.

Jeg har aldri følt meg så liten og hjelpeløs.

Vi hadde mistet barnet vårt og plutselig var vi mistenkt for å ha noe med dødsfallet å gjøre.
Min fine «Lille» som var alt jeg noen gang hadde ønsket meg.

Vi tilbrakte det første døgnet på psykiatrisk. Det var jævlig. Så ble vi puttet på glattcelle, det var tortur. Fengslingsmøtet kom og vi fikk full isolasjon med brev- og besøksforbud.

Etter at vi slapp ut var det ingen som ville ta så mye ansvar. Vi gikk til myndighetene. Vi forklarte situasjonen og hvem vi var, men ingen ville hjelpe.

I Trondheim ble vi henvist til Leksvik da vi fortsatt hadde adresse der, og i Leksvik henviste de til Trondheim.

Vi kontaktet også kriseteamet. De kunne tilby rom på et krisesenter for kvinner til meg. «Lilles» pappa hadde de ingen tilbud til.

Så flyttet vi inn i bilen med så å si alt vi hadde igjen av eiendeler. For å kunne overleve i bilen i over tre uker måtte vi bruke pengene som skulle gå til å dekke begravelsen på mat og drivstoff. Vi måtte også selge gifteringene våre på billigsalg til en gullforhandler. Vi fikk 2000 kroner for de spesialdesignede ringene som vi hadde betalt 16000 for.

Etter fire uker i bilen fikk vi bo hjemme hos mamma. Vi kunne ikke være der så lenge pappa var der. Pappa fikk opphold på hjem. Han er 55 år, og ble dement like før han fylte 50 år.
Resten av min familie er også borte. Jeg har også mistet alle mine venner. Jeg har ingen igjen. Kanskje ei venninne.

 Jeg er utrolig skuffet og ganske sjokkert. Når vi trengte dem som mest, forsvant de bare.
Det er ikke greit å bli beskyldt for å ha noe med dødsfallet til ditt barn å gjøre. Det er sjokkerende å lese det feilaktige og jævlige som står skrevet i media. Folk tror på det de leser, og måten vi har blitt fremstilt på har ødelagt ikke bare oss, men en hel familie.

Noen har vært veldig flinke til å sette sammen egne historier. Tro, synse og mene: De burde skjemmes!» 

Brevet er forkortet og publisert med tillatelse fra både brevskiver – mammaen til den 15 måneder gamle gutten som ble funnet død i Vanvikan, hans far og av svigermor Heidi Sivertsen som brevet er skrevet til.