Mer fra Dagbladet Meninger:
I skyggen av Berlin
Jo da, det var i Berlin muren ble revet for 25 år siden. Men det var i Warszawa, Budapest og Moskva bakgrunnen for dramaet lå.
Pelskåpas fall
Kampen mot pels er vunnet på én slagmark. Men det gjenstår flere.
Medlemsrot og kreativ medlemsføring
Bør medlemmene betale for tros-samfunnene selv?
En flytende kirkegård
En voksen mann fløt forbi i middelhavet. Med datteren i hånden.
Det er ikke mange uføretrygdede innvandrere med barn
Overdreven begrunnelse for uførekuttene
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
“Hva skjer?”
“Ulrik Imtiaz Rolfsen sier noe dritt om oss pakistanere!”
“Igjen? Hvem har tildelt han ekspertise?”
“Veit ikke ass, jeg klikker! Fyren er virkelighetsfjern.”
“Word.”
Tenk deg en verden der rusomsorgen heller vil fokusere på de som er avholds og nyktern for å holde fasaden av institusjonen vedlike, der purken blåser i kriminell virksomhet når man har belegg for at flertallet av befolkningen ikke er skurker, eller der mennesker som ikke har vært utsatt for sexpress blir kraftig provosert av voldtektsofre som snakker ut – og overgrepsmennene griner seg til en offerrolle. Urettferdig?
Slik kan debatten som utartet seg etter Rolfsens dokumentar føles for ofre av tvangsekteskap og sosial kontroll når pakistanere som lever godt bevisst unngår de som sliter, kun fordi man ikke ønsker å tape ansikt i en kultur vedrørende en problematikk man personlig ikke kjenner seg igjen i.
Eller enda verre, stjeler rollen som den svake part ved å hevde at det vil være ubehagelig å gå på skole, jobb og aktiviteter i frykt for at de utenfor miljøet kommer til å tro de har en utdatert mentalitet.
For nettopp en konsekvens av dokumentaren «frivillig tvang», er at norsk-pakistanere igjen må utfordre sin kroniske trynefaktorfortyrrelse. Spesielt gjennom innslaget til tvangsutsatte «Fatima», var alle stille. De rappkjefta holdt kjeft. Dette var sterk kost. Dette var utfordrende. Dette var for vanskelig- så la oss ikke snakke om det.
La oss være egosentriske nok til å tenke oss til hvordan denne generaliserende dokumentaren gjør det sosialt ubekvemt for hverdagen vår isteden. La oss heller snakke om det.
Hun gamle dama som glodde på deg på trikken, hun så sikkert på ukas Brennpunkt. Det er derfor hun blikker deg. Dette var ubehagelig. Hadde fornorskede ungdommer som blir mørbanka av fattern sin fått det blikket hadde de nok holdt kjeft og hørt etter.
Han unge ansatte på kiwi spurte ikke deg om pose og kvittering. Han tørr sikkert ikke å snakke med deg fordi du er pakistaner. Den følelsen er helt forferdelig, nesten verre enn den følelsen hun som ble voldtatt på bryllupsnatta kjente sikkert.
Noen unger i nabolaget ringer på døra di, også bare stikker de av liksom. De så nok Brennpunkt de og. Så utrolig vanskelig, nesten like vondt som å bli æresdrept for en bagatell.
Nesten.