bilindustrien

PETTER NORTHUG ønsker fotoforbud i retten i dag, og får det naturligvis som han vil. Slike bilder ville ha klistret ham til fyllekjøringa så lenge han hadde konkurrert på ski, og akkurat det er det ingen saklig grunn til.

Når oppmerksomheten legger seg rundt alle viderverdigheter ved denne dommen mot den største profilen i norsk idrett, har Northug all rett til å få bli ferdig med saken:

•• Det er ingen videre sammenheng mellom Petter som full og tankeløs bilfører, og Petter som langrennsløper.

På samme vis som idrettskjendisen er blitt behandlet som hvilken som helst annen angrende fyllekjører i rettsapparatet, er det heller ikke noe som kan lappes sammen eller strykes over ved hjelp av farten i VM-løypa om fire måneder.

Her betyr en gullmedalje i Falun ingen ting.

EN slik grensedragning mellom samfunnsansvar og skiløping synes kanskje opplagt når vi ser Petter med bøyd hode i tingretten. Det blir verre å holde fast på dette skillet når han til vinteren forhåpentligvis feier inn på Lugnet som verdensmester, og alt rent sportslig er som det skal være i et barneskirenn.

Da kommer fort titlene om “Petters store revansj” , mens vi som formidler sportsnyhetene burde vært mer opptatt av hvordan vi stokker bokstavene. Eller mer presist; tankene.

For sjekker du betydningen av “revansj” i den Store norske ordboka, er den forklart med “oppreisning for nederlag ved at man beseirer dem man ble slått av”.

Det er ikke det som visker ut den gamle historien om fyllekjøringa.

Den mainatta ble Petter bare slått av seg selv.

FYLLEKJØRING er til å lære av, sone for og så tilgi. Forleden var Petters rådgivere glade for at en meningsmåling hos TV2 viste at sju av ti allerede hadde tilgitt langrennsløperen den fuktige kjøreturen. Tallet bør fortest mulig bli ti av ti. Tilgivelse i seg selv gjør ikke selve forbrytelsen mindre alvorlig; den er bare nødvendig for at vi som samfunn skal ha det bra sammen.

Slik er tilgivelsen også mye viktigere enn reportasjene som snart kommer om trening med fotlenker. Hvordan Petter rent praktisk passer på formen i  månedene etter VM-sesongen, er mest en pussighet. Da er han jo sannsynligvis også ferdig som mesterskapsløper, og satser heller med privatlaget på de tradisjonelle langløpene.

MULIGHETEN for revansj i Falun, er bare knyttet til fiaskoen i Sotsji og diskusjonen om privatløpere på landslaget. Her er det rent sportslig ingen tvil:

••  Der det under OL sist februar kunne se ut som om Petter i ruslefart var ferdig som toppløper, vil TV-bildene nå vise noe helt annet.

Både fysisk og psykisk er Northug i stand til å utfordre verdenseliten igjen. Kanskje vil han selv knytte denne forandringen til det vonde som skjedde. Fyllekjøringen, den skadete kameraten i vraket og løgnene om hvem satt ved rattet, var muligens de dramatiske hendelsene som ga ham kraft til å bryte et mønster med for lite trening og for glade netter.

Akkurat det vet han bare selv, og der får han fortelle så mye han vil.

PÅ samme vis kan Petter gå så fort han kan, uten at det bør forandre prinsippene om at skilandslaget må beskytte egen økonomi. Privatlag som vil utkonkurrere landslag, vil over tid også ødelegge norsk toppidrett. Dermed blir det dumt å gi Petter egne avtaler og spesialbehandling bare fordi Skiforbundet ikke tør å utfordre populariteten hans. Eller for den saks skyld; å bruke denne skandaløse ulykken til noe som ikke angår fyllekjøring.

Det har da heller ikke skjedd. Alle Skiforbundets krav som gjelder Petters mulighet til å få være med landslaget til VM som privatløper, kom lenge før han kjørte ut.

SLIK gjelder det både for Petter, hjelperne hans, fansen og alle oss andre å holde orden på hva som bare er et nytt nummer fra Sirkus Northug og hva som en stund ble for vondt til å vises i manesjen.

Det siste går gjerne over.

Men ikke fordi det tenkte bildet fra rettsalen i Trondheim snart blir erstattet med et jubelbilde fra Falun.