Forrige tirsdag var Youngstorget fylt av arbeidere som demonstrerte mot Regjeringas forslag om endringer i arbeidsmiljøloven og den foreslåtte utvidede adgangen til midlertidige ansettelser.
I høringsbrevet fra departementet står skrevet: «Kvinner er i større grad midlertidig ansatt enn menn». Intet mer, intet mindre – det var alt Regjeringa ønsket å si om forslagets kjønnede konsekvenser.
Jeg ser for meg Robert Eriksson si til sin rådgiver: «Huffda, la oss forsøke å nevne det så kort at det får passere i stillhet» – eller enda verre: jeg ser for meg Robert Eriksson som leser setningen uten engang å ense det kjønnsperspektivet som skriker i mot ham.
Det er våre folkevalgte som bør påse at alle forslag til lovendringer kjønnstestes. Det er viktig for demokratiet – velgerne fortjener å få vite konsekvensene den politiske styringa.
I de tunge omsorgsyrkene jobber det stort sett kvinner. Jeg vil trekke fram helsefagarbeiderne som en yrkesgruppe som vil kunne rammes av en utvidet adgang til midlertidige ansettelser. Helsefagarbeiderne i Norge gjør en livsviktig samfunnsoppgave. I gjengjeld gir vi dem dårlig lønn og uordnede arbeidsforhold. Da midlertidige stillinger allerede brukes mye når det ansettes helsefagarbeidere, er det rimelig å anta at dette er en av sektorene hvor muligheten til flere midlertidige ansettelser vil benyttes.
Et særlig problem med å tillate midlertidige ansettelser er at man samtidig tillater en forrykkelse i styrkeforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Vi har alt prøvetid i arbeidsmiljøloven. Ved prøvetid er utgangspunktet at den ansatte skal fortsette i stillingen. Ved midlertidig ansettelse er utgangspunktet at den ansatte skal slutte når den tidsbegrensede kontrakten utløper.
Men det er jo klart – hun som virkelig beviser sin yteevne – som tar alskens ubeleilige vakter og arbeidsoppgaver som egentlig ikke skal omfattes av stillingen – som går på jobb selv om hun er syk – som yter 150 prosent hver eneste dag – og som gjør dette i hele den perioden hun er midlertidig ansatt – hun kan kanskje få en ny midlertidig kontrakt. Og etter noen år – kanskje en fast ansettelse med verdige arbeidsforhold. Lykke!
Men kanskje hun plutselig ikke får forlengelse. Kanskje må hun søke arbeid på et annet pleiehjem. Et par år til med evig overoppfyllelse. Hvor mange midlertidige kontrakter og arbeidsplasser skal hun innom før drømmen om fast ansettelse realiseres? I mellomtiden er de midlertidige kontraktenes forbannelse at man slites ut i arbeidslivet lenge før man når pensjonsalder. Dette er allerede et problem i de tunge omsorgsyrkene. Skal vi virkelig tillate at det blir verre?
Når vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge, og midlertidighet rammer kraftigere i kvinnedominerte sektorer, er det et faktum vi må ta med oss når vi vurderer lovendringen. Dessuten – som fagforeningene påpekte forrige uke – er utstrakt bruk av midlertidige ansettelser selve kremoppskriften på hvordan arbeidsgiver kan fordekke graviditetsdiskriminering av kvinnelige arbeidstakere.
Feminister av alle kjønn – foren dere. Selv om Robert Eriksson ikke vil at vi skal oppdage det, så er kampen mot frislipp av midlertidige stillinger også vår!