bilindustrien

(Dagbladet): Da Arno Michaelis besøkte Utøya på lørdag, fikk han se hvor Bjørn Ihler løp for livet, hvor han gjemte seg og hvor vennene hans ble skutt og drept av en gjerningsmann som rant over av et velkjent hat — et hat Michaelis selv har vært fanget av.

På 90-tallet var han en alkoholisert, voldelig nynazist. En sentral skikkelse i det ekstreme skinhead-miljøet i Milwaukee, USA, og en av de grunnleggende medlemmene av en skinhead-organisasjon som siden ble verdensomspennende.

- Alt det Breivik sier i manifestet sitt, har jeg selv ment og aktivt brukt til å rekruttere folk til hvit ekstremisme. Bare bytt ut «kulturmarxister» med jøder eller svarte, så er det nøyaktig det samme. Jeg har besøkt flere åsteder for voldelig ekstremisme, og jeg tenker alltid: Dette var veien jeg var på. Jeg kunne ha vært gjerningsmannen, sier Michhaelis til Dagbladet.

Var avhengig av vold

I dag er Michaelis en annen. Mannen som så seg selv som en soldat i «en hellig rasekrig», har blitt en dedikert aktivist i kampen mot voldelig ekstremisme. Bare enkelte, nesten utviskede blå blekkrester på fingrene gjenstår av gamle svastika-tatoveringer.

- Det var en sterk opplevelse for meg å vise ham Utøya. Dersom han kan endre seg og bli et så bra menneske som han er i dag, kan alle det. Det bekreftet på en måte for meg at det finnes håp: Folk kan forandre seg, sier Ihler til Dagbladet.

Michaelis er aktiv i flere organisasjoner som på ulikt vis bekjemper hat. Han og Ihler møttes gjennom stiftelsen Against Violent Extremism, som lar tidligere ekstremister møte ofre for voldelig ekstremisme.

Du kan lese mer om organisasjonene Michaelis jobber i, her, her og her.

Nå jobber de sammen om flere prosjekter, blant annet en filmdokumentar om folkemord, «Rough Cut — Folkemord og forbrytelser mot menneskeheten», regissert av Karoline Frogner.

- Jeg har bestemt meg for å gjøre det jeg kan for å forhindre at det som skjedde med meg, noensinne kan skje igjen. Om vi bare får endret retningen i ett menneskes liv til det bedre, vil det være verdt det, sier Ihler.

Slik ble han nazist

Voldelig ekstremisme bekjempes best gjennom Ã¥ trosse hat med kjærlighet, mener de to. For Michaelis’ del bunner dette i hans egen historie, om hvordan han selv klarte Ã¥ legge nazismen bak seg.

– Det finnes ingen gode unnskyldninger for Ã¥ hate eller skade folk. Men mange av mine med-skinheads kom fra ekstremt ødelagte hjem. De ble slÃ¥tt, levde i fattigdom med narkomane, kriminelle foreldre. Jeg gikk aldri sulten, jeg ble aldri slÃ¥tt, forteller han.

– Men faren min var en alkoholiker. Og som resultat av det, hadde han et forferdelig forhold til min mor. Han gjorde henne miserabel. Det førte til at jeg ikke ville være hjemme, fordi der var det miserabelt. Jeg taklet det dÃ¥rlig, og begynte allerede som barn Ã¥ ta ut min frustrasjon pÃ¥ andre gjennom vold. Og nÃ¥r jeg skadet andre barn, opplevde jeg at lærere og rektorer rev seg i hÃ¥ret. Jeg fikk en slags mestringsfølelse av det. Jeg opplevde at jeg hadde kontroll.

Ble avhengig av vold

Han ble hekta på denne følelsen. Han beskriver det som om han ble fanget i spiral der han ble avhengig av å overgå seg selv. Volden ble derfor stadig styggere, fram til han som 17-åring fant veien til nynazismen gjennom ekstrem, rasistisk punkrock.

– Jeg vil bare gjøre folk forbannet. Dette var den beste mÃ¥ten, sier han.

Det tok sju år før han kom seg ut av nazi-helvetet. At han unnslapp, forklarer han delvis med at han ble alenefar og delvis med flere, tilfeldige episoder der mennesker trosset hatet hans og viste ham godhet.

РDette var svarte og homofile, som jeg hatet. De nektet ̴ speile hatet mitt og behandlet meg som et menneske da jeg fortjente det som minst.

Takker McDonalds-ansatt

Den utløsende hendelsen ble da han pÃ¥ midten av nittitallet for andre gang opplevde Ã¥ miste en nær til vold. Han innsÃ¥ da at dersom han ikke foretok seg noe, var risikoen stor for at dattera hans ville bli foreldreløs. Men pÃ¥ dette tidspunktet lette han etter grunner til Ã¥ forlate nynazistene. Han legger større vekt pÃ¥ en episode der en eldre, svart McDonalds-ansatt la merke til svastika-tatoveringen hans. Hun sÃ¥ pÃ¥ ham med blikket til en skuffet, men kjærlig bestemor og sa til ham: «Du er et bedre menneske enn det».Â

– Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg gikk fra det møtet som en ny mann. Sannheten er at jeg gikk hjem, drakk meg full og oppsøkte den første slÃ¥sskampen jeg kunne finne. NÃ¥r du praktiserer hat og vold, blir du komfortabel med det. Og du kan nÃ¥ et punkt der du blir sÃ¥ vant med det, at du avskyr godhet og kjærlighet. Men det sÃ¥dde noe i meg. Denne episoden og flere andre endret meg, og bidro til et voksende ubehag med den jeg hadde blitt, sier han.

- Det er utrolig hvilke konsekvenser en liten, tilfeldig god handling kan ha.