bilindustrien

(Magasinet Reiselyst): Med den ene hånda på rattet og den andre hengende ut av vinduet, styrer bilens sjåfør rett inn i Australias røde sentrum.

I den stekende heten utenfor suser hvite spøkelsestrær, uttørkede elveleier og knoklete fjellkjeder forbi.

Fristende avstikkere. Innbydende rasteplasser. Skal du svinge inn her, nei her? Frihet – ubegrenset frihet.

Det er hva campinglivet handler om. Ingen hotellreservasjoner, ingen avtaler, ikke noe stress. Bare total frihet og avslapning.
Og langt der fremme – det endelige målet.

De grå nomader

- De kaller oss «de grå nomadene» fniser venninnene Ann Garroway og Hanna O’Doherty, dypt plassert i to klappstoler foran campingvogna på G’Day Mate campingplass i utkanten av Alice Springs.

- Dette er livet, dette er den eneste riktige måten å reise på. Jeg elsker friheten. Det er avslappende, og vi kan dra hvor vi vil, når vi vil. Herlig, sprudler de.

I landet på størrelse med Europa og med rasteplasser annenhver kilometer, kan det umulig finnes en bedre måte å reise på.

Campingkultur

Australierne har en egen kultur for uteliv og grilling. Selv den minste lille rasteplass på helt avsidesliggende outback-ruter har en grillplass, og på de større campingplassene er fasilitetene som på fine hotell – vaskemaskin, kjøkken og svømmebasseng inkludert.

- Det beste er bare å svinge inn på en rasteplass. Enten står det noen der allerede, eller så stopper det noen snart. Det var sånn vi traff hverandre, røper de to venninnene.

Det er bare fem dager siden de møttes på en rasteplass, og det ser allerede ut som de har vært bestevenner siden ungdomstida.

De, som oss, er på vei mot det endelige målet: Ayers Rock.

Mannen og myten

Som en glødende kule ligger den der og venter et sted i det fjerne, Australias nasjonalsymbol.

Ayers Rock har vi kalt den, etter Sør-Australias kolonisekretær Sir Henry Ayers. Nå er den hellige steinen i det store og hele kjent med sitt aboriginernavn Uluru.

Det finnes mange myter om hvordan akkurat Uluru ble til, men en av dem forteller at to gutter lekte i gjørma etter regnet. Siden reiste de sørover til Wiputa.

Guttene begynte å slåss på veien, og endte på toppen av et fjell, der kroppene deres i dag ligger som to store klumper.

En annen historie forteller om slangeskapninger som hadde en rekke kriger rundt Uluru, og derfor skapte mange arr i steinen.

Magisk natur

Men godbiten lar vi vente en stund, det er mye annet å se i området rundt Alice Spring først.

Alice, som byen bare kalles, er den eneste byen av størrelse i hjertet av Australia, og er derfor et perfekt utgangspunkt for opplevelser i det røde sentrumet.

Både øst og vest for byen bretter fjellkjeden MacDonnell ut sine urgamle vinger med de vakreste formasjoner og trangeste daler.

En gang i tiden, da det utrolig nok var regnskog i det som i dag er en knusktørr ørken, ble dalene gravd ut av store elver.

Imponerende skatter

Selv om det er tørt og øde i dag, skjuler disse dalene imponerende skatter fra gamle dager.

På bortgjemte, fuktige steder finner du fortsatt majestetiske spøkelsestrær, sjeldne planter, et lokalt pungdyr eller en endemisk slange.

Dyrefantaster kan glede seg over det unike dyrelivet i området, med muligheten til å observere blant annet 167 fuglearter, 85 reptilarter og 23 pattedyrarter, mange av dem sjeldne og unike for dette området.

En god del av dem kan også observeres på reptilsenteret inne i Alice Springs, og i Alice dyrehage på vei østover mot Simpsons Gap.  

Øst og vest for eden

Den minst kjente og besøkte delen av MacDonnell fjellkjeden ligger øst for Alice Springs. Men siden den bare er tilgjengelig med firehjulstrekker, setter vi fart østover denne gang.

- Dette er den vakreste delen av landet, mener australieren Andrew Drake som vi møter på ja, nettopp – en rasteplass.

- Jeg elsker måten fjellet er dyttet opp av jorda på, slik at man kan se hvordan de en gang i tiden ble laget, lag på lag. Jeg har vært i dette området sikkert 20 ganger, og blir aldri lei av det, forteller Melbourne-mannen.

MacDonnell

Hele MacDonnell-kjeden er laget av sandstein, og det er nettopp de oppbrettede og sammenklemte fjellsidene som gjør stedet så spesielt.

Tunge steiner og bratte fjellvegger ser ut som de er laget av rødt kreppapir, pyntet med litt grønt gress her og der.

Innimellom skjuler det seg de vakreste perler, og de fleste er tilgjengelig med bobil rett ved hovedveien. Badevannet i Simpsons Gap er forfriskende herlig etter en lang dag i varmen, og det trange smuget i Standley Chasm har knapt sin make i området.

Den største naturparken i MacDonnell-kjeden, Kings Canyon, er ikke overraskende også den mest populære.

Belønningen med loddrette fjellvegger og utsikt over en gigantisk dal, er verdt bryet med å komme seg de fem timene fra Uluru.

Ayers Rock

Klatre, eller ikke klatre? Det er det store spørsmålet som i bunn og grunn har et enkelt svar: Nei, det skal du ikke.

Det er lov klatre til toppen, men urbefolkningen ber om at besøkende lar være.

Ayers Rock, eller Uluru, er den aller helligste av de hellige landemerkene i Australia. For aboriginene er det som å spytte på kulturen deres om du klatrer på denne steinen.

Dessuten er det farlig – 34 mennesker har faktisk dødd av den relativt enkle klatreturen de siste 20 åra.

De overtroiske hevder selvfølgelig det skyldes steinens iboende kraft. De mindre overtroiske mener det skyldes den glatte, bratte steinveggen opp. Uansett, klatring kommer ikke på tale.

Kata Tjuta

Det er mulig å gå en firetimers spasertur rundt steinen, noe som både er en interessant og lærerik opplevelse. Eller du kan prioritere tid ved nabokjendisen Kata Tjuta.

Denne samlingen med steiner er mindre kjent enn Uluru, men for å være helt ærlig – veldig mye mer spennende.

Inne blant fjellknausene skjuler det seg en fantastisk fottur som tar 3-4 timer med stopp, og som byr på grønne overraskelser og den vakreste utsikt.

Så kan du heller reise tilbake mot Uluru når sola synker i horisonten, for da er det skiftende lyset, stemningen og fargene er helt magiske.

Ulurus mange humørsvingninger er velkjent, og steinen skifter farge mange ganger gjennom dagen: Fra den mørkelilla starten via en blass brunoransje ved høysol, og til slutt den knallrøde fargen som kommer til syne om kvelden når sola går ned.

Hvis du legger til tydelige merker etter ansikt i steinen og en rekke hemmelige tegn, og det er ikke til å undres over at aboriginene synes Uluru er helt spesiell.

Alltid i farta

Livet som bobilturist er å være i konstant bevegelse, alltid på farta fra et sted til et annet.

Tiden er uvesentlig, noen bruker dager og andre bruker måneder. Det grunnleggende er friheten, friheten til å gjøre hva du vil, når du vil.

Og hva er det ikke å like, der bobilen suser bortover veien i 120 kilometer i timen mens barna sitter fastspent ved bordet bak og spiller kort.

Timene flyr, fjellene farges oransje og snart er nok en dag på hell. Da er det bare å gjøre som Ann og Hannah – svinge inn på en rasteplass, dra fram grillpølsene, og nyte de siste strålene med dag før nattas mørke senker seg.

I morgen er det atter en dag. Og ingen vet hva den byr på.

Ingen vet hvor haren hopper, ingen vet hvor bobilen stopper.