Mer fra Dagbladet Meninger:
Bølge av romaner om bøkenes magiske verden
Når slapp du deg sist løs i et antikvariat?
Hodet kaldt
Fortjener Milosevic?-apologeten Peter Handke Ibsenprisen? La oss ta en isbøtte-utfordring og se, skriver Geir Ramnefjell.
Morfars nekrolog over Adolf Hitler
Ida Jackson er barnebarnet til frontkjemper og SS-redaktør Per Pedersen.Hun har skrevet boka «Morfar, Hitler og jeg» om bestefarens forfatterskap.
Han svartbeisa seg inn i eit hjørne, men populariteten stig kvar gong han blir tatt med buksene nede
Andreas Homplands Sideblikk
Kan Skottland,
kan Catalonia!
I Spania ser både statsminister Mariano Rajoy og de katalanske nasjonalistene i spenning mot Skottland.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
ULLEVAAL STADION, tirsdag. Norge-Italia 0-2. Vi klamrer oss til håpet i 16 minutter. Så er følelsen tilbake. Underlegenheten. Gjestene er sterke, raske, presise og effektive. Våre gutter ligner mer på filosofene i Monty Pytons fotballsketsj. «Der fikk jeg ballen. Skal vi se. Hva gjør jeg nå?»
Samtidig, på en forblåst øy i Atlanteren: Island moser Tyrkia med 3-0. Målene er vakre og dødelige. Island har 300 000 innbyggere. De slo oss i VM-kvalik og har tre ganger så mange utenlandsproffer. Et resultat av systematisk satsing på talentutvikling.
ALLE VET AT nivået på fysikk, teknikk og taktikk i internasjonal fotball i dag er så høyt at ferdigheter må tilegnes tidlig. Motorisk er du mest mottakelig for læring i 6-12 årsalderen. Det er da du må trene flere timer hver dag, med høy kvalitet. Hvis ikke, kan du glemme å bli toppspiller.
Det låter barskt. Vi snakker om barn. Men nå er det lov å si det. Skal Norge gjenreises som fotballnasjon, må vi reformere barnefotballen, en bastion for norske likhetsverdier. Eller hva sier Norges Fotballforbund?
NFF-SJEFENE Alf Hansen og Stig Inge Bjørnebye hadde mandag en kronikk på Aftenpostens nettsider, med tittelen «Å legge til rette for flere vinnere». Teksten var bortimot uleselig: «God fotball handler om flest mulige riktige valg og utførelser av flest mulig spillere. For å utvikle dette bør det tilsvarende treffes flest mulig riktige valg av spillerne ellers i livet også. Autonomi, eller selvbestemmelse som ferdighet er avgjørende for et sterkt eierforhold til egen utvikling.»
Eller: «Som trener (…) kan det i utgangspunktet holde med sunn fornuft (eller for den som må finne trygghet i litteraturen for å kunne omsette noe i praksis kan det vises til Kant Kategoriske Imperativ, der man alltid handler slik at andre mennesker er et mål og ikke et middel).»
Folk som skriver slik, har høye tanker om seg selv, men ingen klare tanker om emnet. De kan også ha noe å skjule. Something is rotten in the state of norsk barnefotball.
BJØRNEBYE er eks-profil på landslaget og Liverpool. Han kommer stadig tilbake til sitt eget eksempel som «late bloomer». Vi kan ikke prioritere de beste 8-åringene, når vi ikke vet hvem som er best som 18-åring. Som om skolelæreren ikke kan gi ekstra stimuli til et ivrig mattetalent, fordi andre elever kanskje er like flinke om ti år.
Enhetsskolen driver med tilpasset læring. Også NFF sier at tilbudet skal tilpasses barnets «behov, modning og ferdigheter». Det de ikke sier, men bør vite, er at barnefotballens organisering legger to store hindringer i veien: Klasselaget og foreldretreneren.
FOTBALL ER SOSIALT VIKTIG, og alle som vil, skal med. Dermed havner fotballgale Ola og Per som mer med for oroa og vennenes skyld, på samme lag fordi de går i samme skoleklasse. Det er en oppskrift på frustrasjon. NFF vil ha jevnbyrdighet. Lag som ligger under med fire mål kan sette inn en ekstra spiller. Men elefanten på banen er skjevheten innad i lagene. At driblefantene har ballen 80 prosent av tiden, mens «blomsterplukkerne» fungerer som rundingsbøyer. Hvem tror at så ulike fotballbarn vil få en bra utvikling ved å trene og spille sammen i seks år?
ALTERNATIVET er like opplagt som kontroversielt: Å dele barna i grupper, etter ferdighet og treningsiver. Å gi alle utfordringer på sitt eget nivå. Det vil ikke hindre, men lette breddesatsingen. Det er ikke elitesortering, som uskyldige små bør beskyttes mot. Barn lever i og med et hierarki i skolegården, og vet hvem som er god og dårlig med ball. Det er heller ikke topping, ensidig prioritering av de beste. Det er differensiering, et ord NFF bare tør å bruke om hospitering (spilleren får tidvis trene/spille på eldre lag), og ulike øvelser til ulike barn på trening. Det første er bare for supertalenter. De andre er ren teori, knyttet til foreldreproblemet.
FORELDRENE er ryggraden i frivillighetssystemet – som oppmenn, støttekontakter, sjåfører og vaffelstekere. I mangel på klubbressurser må de også fungere som trenere, selv om ferdighetsspriket er like stort som blant barna. Noen er tidligere elitespillere. Andre tror en overstegsfinte er noe du blir skadet av, og at en møkkakamp bør premieres med skryt. Johan Cruyff har sagt at de beste trenerne bør trene de yngste spillerne. Her hjemme får naboen jobben.
DENNE MODELLEN er som skapt for talentavvikling. Den legger til rette for færre vinnere. I den viktigste læringsfasen fra 6 til 12 år er norske fotballspillere henvist til en tilfeldig gruppe, trent av en tilfeldig person. Som kanskje har lest Kant. Laget blir heiet på – og kontrollert av – samfunnsbevisste foreldre med allergi mot forskjellsbehandling. Ambisiøse trenere med fokus på ferdighet, risikerer stempel som fotballidiot, kynisk prestasjonsjeger, egoist som prioriterer eget barn, kort sagt en dårlig nordmann uten respekt for felleskapsverdier.
ET SLIKT REGIME skaper sin egen undergrunnsbevegelse. Foreldre – fedre, selvsagt! – av unge talenter søker seg til private fotballakademier. De danner i det stille egne lag som får spille mot eldre (like gode) barn, og utvikle seg raskere. Forbundet lar det skje, og kan høste fruktene etterpå. Men hvorfor må morgendagens vinnere dyrkes fram nærmest på tross av, eller på siden av, breddesystemet? Hvor mange Dæhlier, Ødegaarder og Caroline Graham Hansener kunne vi fått med et tilpasset tilbud til alle fra starten av?
Differensiert barnefotball ville minsket frafallet i 13-årsalderen, ved å dempe sjokket når alvoret og toppingen begynner. Det vil også motvirket sosialt skjev rekruttering. Undergrunnsbevegelsen har nettverk og betalingsevne. Det koster 2500 å ha poden på privat fotballskole i fire dager. Fire slike i året, pluss trening to ganger i uka, pluss treningsleir i utlandet. Og med flere barn? Uaktuelt for lavinntektsfamilier. De som trodde framtidens norske landslagspillere ville ha eksotiske navn, må kanskje tro om igjen. De vil i stedet komme fra den hvite, øvre middelklassen.