bilindustrien

(Dagbladet): Situasjonen i verdens yngste land er prekær. Sør-Sudan herjes av maktkamp og interne stridigheter, og befolkningen i det lutfattige landet lider under mangel på infrastruktur, ansvarlig ledelse, mat, vann og medisiner.

Ifølge FN er 1,5 millioner mennesker drevet på flukt, og mer enn sju millioner mennesker trues av sult og sykdom.

Minst 10 000 mennesker er drept etter at to ledere som skulle stått sammen – president Salva Kiir og tidligere visepresident Riek Machar – røk sammen i en voldsom maktkamp. I juli i fjor ga president Kiir sin visepresident  sparken, og anklaget ham for å planlegge et statskupp. Nye bilder tatt av Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp viser de håpløse forholdene folk lever under.

Tusener kan dø

Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, forteller om lignende forhold – en nødhjelpskortesje brukte 12 timer på 30 mil, og kjørte seg fast tre ganger.

- Situasjonen er krevende. Det er enorme behov for nødhjelp. I regntida kan folk overleve på blader og lignende – men når tørken kommer har de ikke en gang det.

- Finnes det håp om en god framtid for landet?

- Det avhenger av hvem du snakker med. Partene er fryktelig opptatt av å skylde på hverandre, det er alltid «de andres skyld».
Forhandlingene mellom partene som nå pågår i Addis Abeba er ikke i havn, verken om ny avtale for å sikre humanitær tilgang eller om en politisk overgangsløsning. Akkurat nå er det ikke mange som løper rundt med store håp om en løsning, sier Tørres.

Sentralt er motsetningene mellom dinkaene, majoritetsbefolkningen i Sør-Sudan og nuerne.

- Den væpnede konflikten må stoppes, hvis ikke er det fryktelig mange tusen sivile som vil dø. Det er et ansvar som ledere på alle sider har. Vi må også sikres humanitær adgang – en kollega ble drept i Upper Nile i august, da en militsgruppe stoppet en merket Norsk Folkehjelp-bil og henrettet ham fordi han var nuer. Det internasjonale samfunn må bistå med massive pengesummer til humanitær hjelp. Hvis ikke det internasjonale samfunn trår til er det veldig mange tusen som vil dø, sier Tørres.

Regn og gjørme

Kirkens Nødhjelp deler ut nødhjelpspakker, såkorn, brønnboring og mobile sykehus, men melder at nødhjelpsarbeidet er ekstremt vanskelig. Både på grunn av det enorme omfanget katastrofen har og på grunn av regntida, som har ødelagt veinettet og slik hindret transport av nødhjelp.

- Regntiden som varer fram til og med november hindrer all transport av materiell på veier i store områder, opplyser WASH-rådgiver Tor Valla i Kirkens Nødhjelp (WASH = vann, sanitær og hygiene), som er i Sør-Sudan nå.

Før helga måtte Tor Valla gå åtte kilometer med gjørme opp til knærne, for å få til et møte med en representant for lokale myndigheter og diskutere tilgangen på reint vann. Defekte brønner fører til at folk drikker forurenset overflatevann. Dette gjør malaria og parasitter til en økende trussel mot sivilbefolkningen. Leger uten grenser melder om totalt 5868 kolerasmittede fra april og midten av august.

Kritiserte

Sør-Sudan har spesielle bånd til Norge. Norges tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, som for en drøy måned siden gikk av som FNs øverste utsending til Sudan, kritiserte da den rødgrønne regjeringen for ikke å ha sendt soldater til Sør-Sudan.

- Jeg er skuffet over at Norge ikke bidro militært til styrken i Sør-Sudan. Sør-Sudan var jo på mange måter Norges hjertebarn, og ingen FN-operasjoner ville det vært mer naturlig for oss å bidra til. sa Frafjord Johnson.

Frafjord Johnson ble selv en kontroversiell person blant mange mot slutten av sin tid i landet, og Dagbladet fortalte tidligere i år om demonstranter som anklaget FN – under Frafjord Johnsons ledelse – for å delta i våpensmugling.

Våpensmugling

Slike beskyldninger rettes også mot Norsk Folkehjelp. I boka «Norge i Sudan: På bunnen av sola» har NTB-journalist Bibiana Dahle Piene intervjuet en tidligere ansatt i Norsk Folkehjelp – anonymt. «Mike», som mannen kalles, understøtter tidligere påstander om at flere ansatte i organisasjonen hjalp til med å smugle våpen inn til den sørsudanske opprørsgruppen SPLA. «Mike» sier oppdragene noen ganger kom direkte fra SPLAs leder John Garang.

- Garang kunne ringe på satellittelefonen og si at han ville ha det og det, og så ordnet vi det, sier «Mike» i boka.

«Mike» sier fire-fem personer i organisasjonen kjente til smuglingen. Disse samarbeidet med med piloter som fløy til Eritrea, Kongo og andre naboland, som kom tilbake med kalasjnikover, granatkastere, landminer og ammunisjon. Ledelsen ante ingenting.

Uakseptabelt

Liv Tørres i Norsk Folkehjelp sier at det ikke finnes tvil om at de som organisasjon ikke drev med eller kjente til våpensmugling – men at det under en svært kaotisk borgerkrig var umulig å kontrollere hva enkeltansatte hos dem eller underleverandører foretok seg.

- Jeg kan ikke garantere at underleverandørene ikke har holdt på med ting på siden, men vet at vi har vært krystallklare om hva som er uakseptabelt internt i Norsk Folkehjelp Hadde vi funnet ut at noen av våre var involvert i dette ville de fått sparken. Det vet de. Men ingen bedrift kan garantere for alt alle ansatte gjør utenfor arbeidstid, sier Tørres til Dagbladet.

- Det som gjør dette enda vanskeligere er at det var borgerkrig – det var ikke et land og en setting der institusjoner og politi kunne hjelpe oss med etterforskning. Det er også verdt å nevne at det kan ha vært fristende for regimet i Khartoum å nøre opp under denne typen historier, siden Norsk Folkehjelp er en organisasjon som har valgt å stå utenfor FN-apparatet, som har gjort ting annerledes og vært åpne og klare på at dette er en kamp for det sørsudanesiske folk.