bilindustrien

KONSERT: Fleetwood Mac er ei sånn gruppe som er kommet og gått gjennom hele livet til mange av oss. Og – få har gjennomgått større forandringer, fra bluesband med Peter Green på gitar i 1968, via låter som «Albatross» og myk pop tidlig på 70-tallet til softrock, eller «voksenpop», som det også kalles, noen år seinere.

Enkelte låter har det vært, men bandet har vel strengt tatt bare gitt ut tre virkelig gode album, gjenfødelsen «Fleetwood Mac» (1975), monstersuksessen «Rumours» (1977) og mer komplekse «Tusk» (1979).

Salig blanding

Det var fra disse brorparten av låtene ble hentet i Oslo Spektrum i kveld – under en konsert som ble en salig blanding av musikalske fortreffeligheter, suverent gitarspill, noe langtekkelig historiefortelling i Stevie Nicks’ regi og et synlig bevis på at gamle sår gror.

Hvis prisen er god nok, kan man kanskje legge til.

Hånd i hånd
For – til første runde med ekstranumre kommer Stevie Nicks og Lidsey Buckingham inn hånd i hånd, etter at hun tidligere på kvelden har gitt ekskjæresten en lang klem.

Hun forlot ham på 70-tallet til fordel for trommis Mick Fleetwood, som sitter på opphøyet – og opplyst – plass midt på scenen og bivåner det hele som en konge.

Lindsey

Men – kongen av Fleetwood Mac er ikke Mick, til tross for at han får herje med en lang trommesolo på tampen (om noen har lov til det, så er det Mick Fleetwood).

Nei, det er Lindsey Buckingham som er motoren i bandet.

Han tar mye plass – og han får det. Hans virtuose og barske gitarspill er aleine verdt billettprisen, sjøl om den er stiv nok når gamle rockehelter skal sikre pensjonen.

Han er den som har energien, han har den beste stemmen og han nyter hvert øyeblikk.

Torsdagens konsert med amerikanske John Mayer samme sted var en gitarfest, men Buckingham går ham en høy gang.

Hippiejenta Stevie

Stevie Nicks er fortsatt hippiejenta, mens bassist John McVie holder seg kledelig i bakgrunnen. To korister, en keyboardist og  en ekstra gitarist kompletterer dagens utgave av bandet. Christine McVie har vært ute i mange år, men dukket faktisk opp i London i forrige måned.

Jeg tror faktisk ikke at mange tenkte så mye over at hun ikke var med i Oslo i kveld.

Den aller første singelen denne anmelder kjøpte var Fleetwood Macs «Oh Well» i 1969. Jeg var 12 år.

Den musikalske fasen fikk sitt da Notodden Blues Festival hadde besøk av The Mick Fleetwood Blues Band i 2008.

Samlivsdrama

Det tok noen år før dagens besetning kom sammen for å lage et av tidenes mestselgende album, «Rumours» – i 1977.

Albumet kom midt i et samlivsdrama internt, som også omfattet John og Christine McVie.

Men at bruddalbumet «Rumours» er solgt i over 45 millioner eksemplarer, og dermed er blant tidenes mestselgende, skyldes kvaliteten – og låter som «Dreams», «Gold Dust Woman», «Go Your Own Way» og «Don’t Stop».

De kunne like godt spilt hele albumet – men kunne forsåvidt droppet en jampreget og altfor lang «Gold Dust Woman».

«Without You»

En annen låt som ikke treffer helt, er eldgamle «Without You», som stammer fra den gangen Buckingham/Nicks var en
duo – før Mick Fleetwood ringte og ville ha dem med i Fleetwood Mac.

Låten er i år utgitt på ep-en «Extended Play». Grunnen til en viss motvilje mot låten, er kanskje det faktum at Nicks brukte veldig lang tid på å fortelle historien om den.

Vellyd

Men utover dette? En konsert full av vellyd, i et Spektrum som nå kan tilby overraskende bra lyd på en god kveld – og herlige låter som «Rhiannon», «Landslide», «Never Going Back Again» (her snakker vi bruddsang!) og «Gypsy».

Og – Lindseys intense «Big Love», solo, er sånne øyeblikk du håper å få på konsert.

Fleetwood Mac avslutter oppskriftsmessig med «Say Goodbye» – etter to timer og 40 minutter på scenen. Det er ikke nødvendigvis noe poeng å holde på lengst mulig, men dette blir aldri kjedelig.

Det er et godt tegn.