Mer fra Dagbladet Meninger:
Lider av Skavlan-syndromet
Norske TV-kanaler undervurderer publikum.
- Fortsetter dette, vil Furuset ha 100 prosent innvandrere i 2030
Som Rosengård.
«Hvilken måned barnet hans sønn er født i har ingen betydning for om moren til barnet har krav på foreldrepenger eller ikke»
Nav svarer Bendik Chr. Brinchmann.
Russlands to tunger
President Putins edderkopp spinner sitt nett i Øst-Ukraina, samtidig som den samme Putin støtter Ukrainas fredsplan.
Stadig flere norske lover gir politiet adgang til å overvåke oss
John O. Egeland kommenterer.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Oslos befolkning endres rekordraskt. En ny rapport fra Human Rights Service avdekker at om 16 år kan Oslo ha åtte områder med en befolkningssammensetning som sosialt, økonomisk og kriminelt belastede Rosengård i Malmö, et nå tapt territorium for den svenske staten.
Stiller politikerne seg bak utviklingen? Ifølge OECD har Norge de siste årene vært det fremste innvandringslandet innenfor OECD-systemet. I eksempelvis 2011 hadde Norge Europas høyest nettoinnvandring med 9,4 personer per 1000 innbyggere (Eurostat), over fem ganger høyere enn snittet i EU på 1,8 personer per innbygger. Byen de fleste nyankomne søker seg til er Oslo. SSB la nettopp fram en ny befolkningsframskrivning.
Det SSB ikke forteller, er hvilken utvikling vi vil se i Oslos bydeler og delbydeler. Dette har derfor HRS tatt for seg i rapporten «Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen». Vi kan konstatere følgende: Fortsetter innvandringsnivået til hovedstaden som de siste årene, har åtte delbydeler en innvandrerbefolkning på 86 prosent eller mer i 2030.
86 prosent var nivået Rosengård lå på i 2008, en bydel som lenge før dette ble pekt ut som et av Sveriges mest belastede områder, der såkalt «utenforskap» råder.
FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK
Konkret snakker vi om følgende delbydeler i Oslo (andel innvandrerbefolkning angitt prosentvis i parentes): Linderud (86), Vestli (88), Trosterud (89), Veitvet (91), Rommen (92), Fossum (94), Haugenstua (94), og Furuset (100). Den store majoriteten vil ha ikke-vestlig bakgrunn.
I tillegg vil Oslo i 2030 ha sju av 15 bydeler med norsk minoritet. Hvorfor forteller ikke SSB om denne dramatiske utviklingen? Må andre fagmiljø utfordre SSBs maktmonopol, som også Kristin Clemet mener (Aftenposten 13. mai)? La meg vise et eksempel til på underkommunikasjon fra SSB: I SSBs høyalternativ i den nye framskrivningen, som er lavere enn observert vekst siste fem år, vil Norges befolkning vokse til fra 5,1 millioner til 14 millioner i 2100. Av disse vil 6,1 millioner ha innvandrerbakgrunn (første eller andre generasjon), og 4,5 millioner av disse igjen (tre av fire) vil ha ikke-vestlig bakgrunn. SSB unnlater å fortelle at de med norsk bakgrunn vil ligge stabilt.Hvorfor kamufleres den mest dramatiske endringen av Oslo og Norge i moderne tid?
Tilbake til Oslo i nær framtid: Våre politikere kan velge å håpe at Norge er annerledeslandet i Europa, at Oslos åtte delbydeler om 16 år vil være preget av et såkalt positivt mangfold. Faktum er dog at det ikke finnes et eneste område som Rosengård i Europas storbyer som ikke lider massivt under samme problem som Rosengård, selve antitesen på integrasjon og et monument over feilslått innvandrings- og integreringspolitikk.
I Rosengård kan man bo hele livet uten å forholde seg til det svenske storsamfunnet, med unntak av kontakt med sosiale myndigheter. Arabisk er det dominerende språket, foreldre plasserer barna i religiøse institusjoner for at de ikke skal påvirkes av grunnleggende svenske verdier. Barna skal få «den ideologiske ‘vaksinen’ som er nødvendig for å holde dem på rett vei», som antropolog Aje Carlbom sier det.
Innbyggerne kommer fra land med store sosiale, økonomiske og demokratiske problemer. Med denne ballasten i ryggsekken når man migrerer og bosetter seg i en enklave som Rosengård, «bringes man inn i en global marginalisering, i ingenmannsland», der ikke minst jenter og kvinner er strippet for grunnleggende menneskerettigheter – sistnevnte er fra HRS’ feministiske ståsted særlig foruroligende.
Tør vi ta sjansen på at dette er tilstanden i større deler av Oslo om bare 16 år? Kanskje vi skal lytte til den venstrevridde liberaleren og professoren i økonomi, Paul Collier, som har viet hele sitt yrkesliv til verdens fattige, omfavnet av blant andre tidligere utviklingsminister Erik Solheim.
I fjor stakk Collier hånden inn i vepsebolet, innvandringspolitikk, med boken «Exodus: Immigration and Multiculturalism in the 21st Century». Her fastslår han at innvandring er en stor sosial risiko for innvandringslandene: «De fattige i verden er på vandring, ivrig etter et liv i rike land. Hva er konsekvensene? Å snakke om konsekvensene kan ikke være tabu», sier Collier, og fortsetter: «Alle har en mening om migrasjon, men svært få kan rettferdiggjøre den.»
Liberale intellektuelle ønsker å kombinere rask innvandring, en multikulturalisme som gir innvandrere mulighet til å holde seg innenfor et distinkt kulturelt fellesskap, og et likestilt samfunn. Dette hevder Collier er en edel visjon, men dessverre politisk umulig, og fører ikke til at samfunnet polariseres, men at det pulveriseres, nettopp skjebnen til Rosengård.
De sosiale aspektene uroer HRS aller mest, men også de økonomiske sidene må nevnes. I rapporten «Oslo kommune gjeldstynges» (2011), viste vi hvordan hovedstaden fra å ha hatt en sunn økonomi, mer og mer tynges av lånegjeld, som vokste fra sju milliarder kroner i 2004 til 30 milliarder i 2014. Gjelden vil fortsatt stige i takt men innvandringen. Dette skyldes ikke minst hva som kom fram i rapporten vår «Sysselsetting Norge og Oslo» (2012), som viser at ikke-vestlige i Oslo i enda mindre grad enn i landet som sådan er sysselsatte (55 mot 57 prosent).
Følelser – ikke fakta – har dominert norsk innvandringspolitikk i et halvt århundre. Den partipolitiske striden, summert opp slik: kampen om å være mest innvandringsvennlig, har danset på scenen. Med tanke på hva som kan bli Oslos skjebne allerede i 2030, mener vi det snarest burde være en partipolitisk samling om å gi Oslo en innvandringsstopp det kommende tiåret.
Å ta sjansen på at Oslo skulle klare det ingen andre større byer i Europa har klart, nemlig å skape velfungerende byer med høy innvandrerdel, der innbyggerne samtidig samhandler bredt på tvers av nasjonal og etnisk bakgrunn, framstår som politisk rulett. Det vi trenger nå er politikere som tar fakta innover seg fakta og handler ansvarlig ut fra ny kunnskap.
Sagt med ordene til den britiske økonomen J.M. Keynes (1883-1946): «When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?»