Mer fra Dagbladet Meninger:
Feminister burde ha klappet. Solveig Horne har tapt.
Flere buet da Solveig Horne møtte på en nordisk kvinnekonferanse i helga. Det var misforstått, sier Marie Simonsen.
Når kunsten er i boks
Er det opera hvis det er playback? Artistene strides.
Tvinges til samarbeid
Det er ikke usannsynlig at tjenestemenn fra Iran og USA nå sitter i hemmelige forhandlinger for å diskutere et mulig samarbeid i Irak.
- Det er sannsynlig at nordmenn er blant dem som nå kriger for terroristene i Irak
Lars Akerhaug skriver om ISIL.
«Du er statsråd i en regjering som angriper store grupper på rekke og rad.»
LO-lederen svarer Robert Eriksson.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Nordisk Forum samlet bortimot 15 000 feminister i Malmø sist uke. Den omfangsrike konferansen var en oppfølging av FNs kvinnekonferanse i Beijing for 20 år sida.
Selv om initiativet kom fra kvinnebevegelsen i de nordiske landene, tiltrakk konferansen seg et bredt spekter av feminister, både fra Norden og andre land. Her var politikere, forskere, likestillingsombud, radikale feminister og forklefeminister, gamle og unge fra ulike bølger og ståsted.
Hele poenget var igjen å nå fram til en felles plattform, tross forskjellene, og holde myndighetene ansvarlig for å følge opp. Det hele endte opp i et sluttdokument som skulle overrekkes de nordiske likestillingsministrene søndag ettermiddag.
Det var da det var tilløp til buing. Solveig Horne hevdet det skyldtes at hun erklærte seg som motstander av kvotering, men så banalt var det ikke. Det viser den opphetete diskusjonen på Nordisk Forums hjemmeside i etterkant. Særlig svenske feminister er opprørt over at en Frp-politiker var invitert. Enkelte holder fast på at Frp er et rasistisk og kvinnefiendtlig parti som ikke har noe på en kvinnekonferanse å gjøre, slik vi kjenner kritikken fra Sverige etter valget i fjor.
Nordisk Forum svarer rolig at hensikten er å stille myndighetene ansvarlig, uavhengig av hvem som sitter i regjering, og at man må være åpen for å snakke med alle for å nå fram. Selvsagt. Om det fins ekstreme unntak, så i det minste demokratisk valgte politikere i nabolandet. Solveig Horne representerer den norske regjeringen og er sjef for likestillingspolitikken. Hvis man ikke skal snakke med henne, hvem skal man snakke med da? Menigheten?
Buingen er misforstått. Ikke fordi det ikke er grunn til å kritisere Frp?s likestillingspolitikk generelt og enkelte av Hornes uttalelser spesielt, men fordi den bryter med selve grunnideen i den nordiske likestillingsmodellen.
Den har nettopp vært en suksess, fordi kvinnebevegelsen og myndighetene har samarbeidet, fordi lovgiverne har tatt saken og gjort likestilling til en bærebjelke i norsk politikk, både hjemme og utenlands. I andre land, hvor kvinnebevegelsen forble på barrikadene, rene og ranke, men uten den samme innflytelsen, har man de seinere åra prøvd å kopiere statsfeminismen. Hadde enkelte konservative regimer hørt hva Horne driver med der borte i departementet, ville de riktignok stemplet henne som en rødglødende feminist, men i Europa misunner de oss statsfeminismen.
Resultatet av den nordiske modellen er jo at selv en likestillingsminister fra Frp, som er mot det statlige likestillingsapparatet, ser nytten av det og tar det i bruk. Ja, Horne har til og med sagt hun vil forsterke apparatet gjennom økte sanksjoner. Hennes pragmatiske tilnærming er; skal vi først ha et likestillingsapparat, bør det i hvert fall virke.
Det gjenstår å se hva hun faktisk går inn for og ikke minst får gjennomslag for, men det viser at hun er en feministene i Malmø bør og må snakke med, selv om hun ikke en gang vil kalle seg feminist annet enn til hverdags.
Mediedekningen av den gigantiske konferansen har vært begredelig, tross støtte fra myndigheter og besøk av både statsråder og akademiske superstjerner som amerikanske Michael Kimmel. Det var dessverre ikke overraskende at en gruppes misforståtte buing fikk størst oppmerksomhet. Det var en lettvint stereotypi å slå opp.
Det hører med til historien at de samme som kritiserte invitasjonen til Horne, mente hele konferansen var en hvit, selvtilfreds middelklassefest. Etter min mening er det alltid bra at noen er utålmodige og beinharde. De driver politikken fremover og røsker liv i den tilfredse majoritet. De unge skal begå fadermord og modermord, skal stå opp mot kompromissviljens usigelige tretthet.
Det trengs på alle områder hvor den politiske pragmatismen råder; ikke minst ser vi behovet når det gjelder klima. Men når det gjelder likestilling, har feminismen langt på vei vunnet fram.
Det er Solveig Horne som har tapt; om ikke personlig siden hun selv er blitt toppolitiker på grunn av kvotering. Hun vil nå kjempe for at yngre kvinner ikke skal lide en slik miserabel skjebne.
Horne må likevel stå der på scenen i Malmø og vite at hennes regjering kommer til å jobbe for det som står i sluttdokumentet hun ble overrakt. Det meste av det er allerede forpliktende norsk politikk.
Det var derfor ingen grunn til å bue i Malmø. Applaus hadde vært på sin plass. Og applaus ble det fra størstedelen av forsamlingen, men det var jo ingen nyhet. Buing slår applaus hver dag og dermed vant Horne en kort stund.
Det var en misforståelse.