bilindustrien

(Dagbladet): For 25 år siden, 4. juni 1989, var Liu Xiaobo en av fire dissidenter som desperat forhandlet med Folkets frigjøringshær om å la de siste gjenværende studentene forlate Den himmelske freds plass.

I dag sitter fredsprisvinneren bak lås og slå i byen Jinzhou i den nordøstlige Liaoning-provinsen. Der soner han en dom på 11 år for det kinesiske myndigheter mener er undergravende virksomhet. 50 mil unna i Beijing sitter kona Liu Xia i husarrest på fjerde året – ene og alene fordi hun er gift med den kinesiske demokratiforkjemperen.

Liu Xia, som liker å skrive dikt, er verken dømt eller anklaget for noen forbrytelse, men holdes likevel i fullstendig isolasjon av kinesiske myndigheter.

 - At Liu Xiaobo sitter i fengsel, og at Liu Xia sitter i husarrest uten å gjort noe som helst galt viser at den kinesiske stat og Kommunistpartiet er like redd for sitt eget folk som de var i 1989, sier Gerald Folkvord, politisk rådgiver i Amnesty International.

- Hennes eneste forbrytelse er at hun giftet seg med en mann som våget å sette fram ideer om demokratisering, sier Folkvord til Dagbladet.

Den siste kontakten

«Gi beskjeden fra meg så raskt som mulig, jeg er satt i husarrest», skrev en tydelig stresset Liu Xia til Dagbladet inne fra leiligheten sin i Yuyuan Tannan Lu en sein oktoberkveld i 2010.

Det hadde gått drøye 48 timer siden Nobelkomiteen i Oslo hadde kunngjort at ektemannen hennes var årets fredsprisvinner. Beskjeden om at hun var satt i husarrest, var det første, etterlengtede livstegnet fra Liu Xia på to døgn. Egentlig hadde vi avtalt og møtes på et tehus i nabolaget den fredag ettermiddagen da kunngjøringen kom. I stedet ble inngangspartiet til leilighetskomplekset der hun bor sperret av, og telefonen hennes koblet fra.

Søndag kveld var Liu Xia låst inne i leiligheten igjen. Utenfor døra og inngangsporten sto vakter som hindret at hun kunne gå ut eller at noen fikk tak i henne. Mobiltelefonen hennes var ødelagt, og internettkabelen var – som så mange ganger før – blitt kuttet.

- Jeg kan ikke la dem gjøre akkurat som de vil, sa Liu Xia, og prøvde å være spøkefull, mens hun chattet med oss inne fra leiligheten.

Politiet hadde ikke fått med seg Ipaden hun hadde gjemt unna, og ved hjelp av 3G-oppkobling holdt hun kontakten med Dagbladet i noen timer. Hun fortalte hvordan ektemannen hadde begynt å gråte i fengsel, da han fikk høre at han var tildelt Nobels fredspris.
Et par dager seinere tok politiet fra henne Ipaden og 3G-oppkoblingen. Siden har hun vært mer eller mindre avsondret fra omverdenen.

Store helseproblemer

I mars i år ble det kjent at 53-årige Liu Xia hadde hatt et hjerteinfarkt. Det skal ha skjedd i januar, og Liu Xia skal ha fått øyeblikkelig hjelp på et sykehus i Beijing. Legene anbefalte to ukers innleggelse og ytterligere medisinske undersøkelser. I stedet ble hun sendt hjem igjen til husarresten umiddelbart.

I løpet av det siste halvåret har det gått fram av sporadiske telefonsamtaler med familien hennes at hun er sterkt deprimert og at helsetilstanden hennes er raskt nedadgående.

- Det er mareritt for henne, og noe som nærmer seg tortur. Det siste vi vet er at hun nå har hun begynt å få lov til å oppsøke leger. Det er et slags lyspunkt, sier Gerald Folkvord i Amnesty.

- Men på mange måter er husarresten hennes verre enn Liu Xiaobos fengselsstraff. Han er en politisk aktivist med en dom han kan anke. Han er i systemet og han soner sin straff i et fengsel. Hun har ingen dom hun kan anke. Hun holdes bare i isolasjon, sier han.

Regjeringen her hjemme sier de følger situasjonen til Liu Xia nøye, og at de er bekymret over rapporter om hennes helsetilstand.

- Hva gjør dere for å legge press på Kina i denne saken?  

- Norge er for tiden uten politisk kontakt med Kina. Vi har derfor ikke mulighet til å opp Liu Xias situasjon direkte, sier statssekretær Bård Glad Pedersen i Utenriksdepartementet til Dagbladet.

Han understreker at Norge har dialog med andre lands myndigheter, FN og andre organisasjoner som har direkte dialog med kinesiske myndigheter, og at saken til Liu Xia er en av flere viktige saker som det rettes oppmerksomhet mot.

- Ikke engang Kafka

Da fem menneskerettighetsaktivister i desember 2012 klarte å ta seg inn i leiligheten hennes, reagerte Liu Xia spontant med å bryte sammen i gråt.

Skjelvende av bevegelse fortalte hun om sitt og mannens liv som er som tatt ut av en Kafka-fortelling.

- Vi lever på et absurd sted. Det er helt absurd. Jeg trodde jeg var et menneske som var mentalt forberedt til å takle konsekvensene av at Liu Xiaobo vant Nobelprisen. Men etter at han vant prisen…Jeg kunne aldri forestilt meg at etter at han vant, så ville jeg ikke kunne forlate mitt hjem. Dette er for absurd. Jeg tror ikke engang Kafka kunne ha skrevet noe som er mer absurd og utrolig enn dette, sa Liu Xia.

Etter alt å dømme var det en glipp i sikkerheten som gjorde at aktivistene slapp inn til Liu Xia. Vanligvis får hun bare kontakt med andre de gangene hun får lov å gjøre innkjøp eller besøke mannen i fengsel.

På 30 kvadratmeter

Mens Liu Xia sitter isolert i Beijing, tilbringer Liu Xiaobo dagene bak fengselsmurene i Jinzhou.

Hver morgen klokka seks vekkes fangene her til frokost, som består av ris. En time på formiddagen og en time på ettermiddagen får de en time i luftegården.

På 30 kvadratmeter har de innsatte sine køyesenger og plass til å spise og gå på do. Før fredspristildelingen kunne Liu Xiaobo lese bøkene kona Liu Xia brakte ham. Hun fikk vanligvis lov til å ta toget fra Beijing enn gang i måneden for å gi ham en klem og tilbringe deres tilmålte 60 minutter sammen, i et rom bevoktet av fengselsbetjenter og et overvåkningskamera.

Skyldfølelse

Det er først og fremst Liu Xiaobos delaktighet i demokrati-oppropet «Charter 88» som har brakt ham bak murene. Men den nå 58 år gamle litteraturviteren hadde også helt en sentral rolle i demonstrasjonene som fylte Den himmelske freds plass våren 1989.

Han var også blant de siste som forlot plassen da det var klart at myndighetene gikk inn med vold.

- Liu Xiaobo har hatt sterke samvittighetskvaler etter det som skjedde på Den himmelske freds plass. Han følte nok at han hadde et medansvar for det som skjedde, sier Folkvord.

Han sikter til de mange demonstrantene som måtte bøte med livet eller som ble arrestert, da myndighetene bestemte seg for å sette inn stridsvogner og de militære for å knuse de fredelige demonstrasjonene, som hadde pågått siden april.

Ifølge regimets tall ble mellom 200 og 300 mennesker drept i sammenstøtene. Avisa New York Times mener antallet drepte var mellom 400 og 800, mens det ifølge demonstrantene selv var mellom 2000 og 3000 demonstranter som ble drept.

Falmet engasjement

Uansett vakte de dramatiske bildene fra Beijing i de junidagene avsky verden over. Bildet av den mannlige demonstranten som trassig stiller seg opp i veibanen for å stanse stridsvognenes frammarsj har brent seg fast i den kollektive hukommelsen.

Men hvor er det blitt av opprørtheten og fordømmelsen i dag? spør Amnesty. Ifølge deres rapporter er 18 aktivister blitt arrester, ytterligere 20 er satt i husarrest, 10 andre er forsvunnet, mens 10 personer blitt deportert bort fra Beijing i anledning 25-årsdagen.   

- Den gang var beskjeden til det kinesiske regimet soleklar: Slik kan ikke et regime oppføre seg mot sitt eget folk. I dag kan det hende vi hever en moralsk pekefinger, før vi i neste sekund demonstrerer at våre verdier er til salgs. Det er trist og tragisk at de slipper unna med det, sier Folkvord.

Han mener det er bevist at argumentet om at «økt økonomisk samkvem med Kina vil gi et åpnere kinesisk samfunn» er feil.

- Først og fremst ser vi et regime som gjør som det vil. Som velger fritt hvilke lover de vil forholde seg til, og som setter rettsstaten til side når det passer dem. Og siden verdensøkonomien er så avhengig av Kina, er det ingen som tør å legge virkelig press på dem.

Lyden av vold

Et lydopptak fra 4. juni 1989 som sirkulerer på Internett, forteller levende om hvordan Liu Xiaobo den gang 25 år siden forsøkte å overbevise sine kampfeller om at det var over, og at det var livsnødvendig å evakuere.

 Fortsatt var det flere hundre studenter igjen på plassen i sentrum av Beijing, da Liu Xiaobo grep megafonen.

- Jeg heter Liu Xiaobo. Jeg heter Liu Xiaobo. Jeg ber om at vi gjør en ekstra innsats for å beskytte dem. Vær så snill og forlat Den himmelske freds plass via den sørlige inngangsporten.

- Klassekamerater, under denne kampanjen har sivile og arbeidere i Beijing gitt oss sterk støtte. Uten deres støtte kunne ikke vi oppnådd suksess. Nå er det klart at vi må forlate området, maner Liu Xiaobo innstendig gjennom megafonen.

- Kjære klassekamerater, kjære studenter. Jeg håper dere kan ta ansvaret med å beskytte sivile og arbeidere når vi forlater plassen. Jeg håper dere kjære studenter kan beskytte de sivile og arbeiderne i dette avgjørende øyeblikket.

Lius fortvilte appell etterfølges av Gaoxins. Han var en av fire sultestreikere.

- Vær så snill. Vi har ikke mye tid. Hæren må rydde plassen før klokka sju. Vi har ikke mye tid igjen, roper Gaoxin.

Lydopptaket viser med all tydelighet at studentene ikke innså – eller ville innse – alvoret i situasjonen. De fortsatte å synge, selv når stridsvognene og lyden av skudd nærmet seg.

Og selv når følgende advarsel ble kringkastet fortsatte sangen:

- Alle som lytter til denne beskjeden bør forlate plassen umiddelbart. Til de som nekter, hæren vil ta i bruk alle nødvendige midler for å rydde plassen.

En student sier: La oss sitte her. La dem fjerne oss herfra. Faen heller. Flere hundre har allerede dødd.

Etter hvert blir det tydeligere og tydeligere hva som er i ferd med å skje. Studenter begynner å gråte, andre roper av redsel.

Og gradvis blir sangen overdøvet av lyden av folk som blir banket opp.