Det er ingen tvil om at Frp er på vei inn i regjering. Solberg-erklæringen bærer synlig preg av å ha med et utålmodig og mer radikalt høyreparti på laget.
Lukkete asylmottak, generell bevæpning av politiet, utvidete åpningstider for Vinmonopolet, nye motorveier, høyere fartsgrenser, avvikling av boplikt, mer statlig styring av eldreomsorgen, kraftig reduksjon av byråkrati og molbolover.
Flere av disse sakene er selvfølgelig Høyre enig i, men da Erna Solberg presenterte sin regjeringsplattform fikk den et umiskjennelig Frp-skjær i sin vektlegging av saker som Frp har profilert seg på.
Siv Jensen var tydelig preget av den historiske begivenheten og spent på vei inn til pressekonferansen, men like åpenbart lettet og stolt over å kunne presentere et kompromiss som Frp kan leve med, og som har partiets klare stempel.
Mer tradisjonelle Høyre-saker som kunnskap, forskning og næringsliv kom nærmest som bisetninger. Klima, kultur og utenrikspolitikk ble knapt nevnt. Det kan skyldes at mange av de store grepene ikke er avklart, mens det man lenge har vært enige om og mindre symbolsaker kan deles ut allerede nå.
Mange av prosjektene er svært kostbare og kan ikke gjennomføres i første periode. De ble dermed mer vage, men retningen, som Solberg ynder å kalle det, er klar.
Det er en ambisiøs og gjenkjennelig plattform, delt i åtte satsingsområder, som skiller seg fra den rødgrønne på lengre sikt. Solberg-regjeringen vil blant annet avvikle helseforetakene, etablere et statlig veiselskap for en storstilt samferdselssatsing, stramme inn asylpolitikken, kutte i skatter og avgifter, liberalisere arbeidsmiljøloven og endre likestillingspolitikken. De har allerede kommet med en garanti når det gjelder rus- og kreftbehandling som virker dristig, og som vil sette gjennomføringsevnen på prøve.
Flere av punktene vil bli utfordret i Stortinget, ikke minst landbrukspolitikken. Alliansepartnerne er også skuffet når det gjelder fraværet av klimapolitikk og kultur. Krf og Venstre sier rett ut at de ikke kunne satt sine navn under politikken på disse områdene.
Regjeringsplattformen viser hvorfor sentrumspartiene til slutt ikke kunne være med. Og den viser samtidig at de to partiene trolig ville fått større innflytelse om de ble med, slik Erna Solberg advarte om.
Erna Solberg ville beskjedent nok ikke sette sitt navn på den kommende regjeringen. Hun kalte den en Høyre/Frp-regjering. Det virket mest treffende.