bilindustrien

(Dagbladet): Hun var eksotisk danser, kurtisane, hevdet at hun var javanesisk prinsesse, og forførte den ene offiseren etter den andre.

Og hun alene fikk skylden for over 50 000 soldaters død.

Få kvinner er mer myteomspunnet enn Mata Hari, eller Margaretha Geertruida «Margreet» Zelle MacLeod, som var hennes egentlige navn.

Kunstnernavnet Mata Hari tok hun da hun begynte å danse, og betyr noe sånt som «dagens øyne» på indonesisk. Men det var først og fremst hennes kropp, munn og ører som fikk henne fengslet, dømt og skutt som spion under Den første verdenskrig.

Hemmelige dokumenter

Det er den britiske etterretningstjenesten MI5 som denne måneden har frigitt flere dokumenter om den legendariske nederlandske spionen.

Den viser at britiske etterretningsagenter fulgte henne gjennom flere europeiske land før hun ble arrestert av franske myndigheter på hotell Elysée Palace i Champs Elysées i Paris 13. februar 1917. Og at det fremdeles er hemmeligheter å avsløre, snart 100 år etter hennes dramatiske død.

Men først en kort biografi, for de som ikke kjenner historien:

Hun ble født 7. august 1876 i Leeuwarden i Nederland. Faren Adam var hattemaker og gjorde brukbare investeringer i oljeindustrien. Derfor manglet hun ingenting som barn, og gikk på gode skoler. Hun giftet seg i 1895 med kaptein Campbell MacLeod, en nederlender med skotske aner. De flyttet til til Java i 1887, men det ble ikke et hyggelig ekteskap. Like etter hjemkomsten i 1902 skilte de lag, og Mata Hari flyttet til Paris der hun sluttet seg til et sirkus.

Hun red hester og stod aktmodell. Men så ble hun stadig mer berømt som en attraktiv og mystisk eksotisk danser som våget mer enn sine medsøstre på scenen, med en fargerik og temmelig oppdiktet livshistorie som danseprinsesse fra den fjerne østen.

Elsket offiserer

Dansen og berømmelsen ga henne nærkontakt med kjente og mektige menn i Europa. Spesielt offiserer. Mens karrieren som danser etterhvert dalte, steg hennes popularitet som kurtisane i maktens sirkler. Og da Den første verdenskrig brøt ut, hadde hun en rekke uniformerte elskere fra begge sider av skyttergraven.

Dette er faktisk et av momentene de nye frigitte dokumentene belyser. Papirene, som har vært hemmelige siden 1917, beskriver et av de siste avhørene av Mata Hari, der hennes franske voktere konfronterer henne med den uanstendige lange listen over navngitte uniformerte elskere.

- Du har elskere av alle offisersgrader og fra alle nasjoner, skal avhørerne ha spurt.

- Jeg elsker alle offiserer, og ville heller ha en fattig offiser som min elsker enn en rik bankeier, skal hun ha svart.

Innrømmet spionasje

Men kanskje mest oppsiktsvekkende er avsløringen om at hun innrømmet spionasje i de siste avhørene. Den franske etterretningstjenesten har aldri avgradert sin etterforskning av Mata Hari. Derfor har man aldri visst hva hun selv forklarte om anklagene som førte henne til eksekusjonspelotongen 15. oktober 1917.

Ikke bare skal hun ha innrømmet å ha spionert for den tyske etterretningstjenesten, hun skal også ha oppgitt summen hun fikk for dette – omlag 20 000 franske francs. Hun skal også ha forklart at hennes kodenavn i den tyske etterretningstjenesten var «H21», og at hun brukte usynlig blekk som ble funnet på hennes hotellrom til å skrive hemmelige rapporter til tyskerne.

MI5-agentene den gangen understreket imidlertid at hun aldri kom med en «full tilståelse». Hun oppga heller aldri noen medsammensvorne, som fikk den britiske etterretningstjenesten til å konkludere med at hun jobbet alene.

MI5 avslører at hun i avhørene sa å ha snakket med tyskerne om helt dagligdagse ting, og ikke troppeforflytninger.

Hun hadde diskutert livet folk levde i Paris, som matforsyninger og slikt. Hun sa at engelske offiserer i Paris behandlet sine franske allierte dårlig, selv om franskmennene gjorde alt de kunne for å behandle dem som konger. Og at den franske nasjonen kanskje ville angre på å ha sluppet engelskmenn inn på fransk jord, står det i MI5-mappen.

Fulgte henne tett

Hennes nederlandske pass gjorde det mulig for Mata Hari å krysse grenser på tvers av alliansene da den store krigen herjet i Europa. Nederland var nøytralt, og hun var på farten, til og fra sine mektige elskere.

Allerede i 1915 fattet britisk etterretning interesse for den forførende kvinnen, og arresterte henne da hun var på vei om bord et dampskip på vei fra Folkstone i Sør-England til Frankrike. Denne rapporten, som har vært kjent i noen år, beskriver henne som pen, freidig og kledd i en kåpe av vaskebjørnspels, med passende hatt.

«Selv om hun svarte godt på alle spørsmålene, fikk jeg et meget dårlig inntrykk av henne. Men etter å ha søkt nøye gjennom tingene hennes, fant jeg ingenting som ga grunn til å nekte henne videre reise» skrev etterretningsoffiseren kaptein S.S Dillon den gangen.

De lot henne gå – men som det fremkommer i de nye frigitte dokumentene, holdt de henne under oppsikt fra da og utover. Hun bosatte seg i Haag, fikk penger fra den tyske ambassaden, og hadde intim kontakt med mange høyt plasserte franske belgiske og russiske tjenestemenn på sinde mange reiser. For å nevne noen.

Aktiv dame

I MI5-mappen noteres for eksempel at hun den 4. august 1916 skrev til en Don Diego de Leon og senere møtte en kaptein Vladimir de Masloff fra den russiske hæren, stasjonert i Frankrike.

«Han var veldig intim med henne fra denne dagen, og mange brev ble vekslet mellom dem. Han var hennes favorittelsker», står det i rapporten.

Men dagen stoppet ikke der:

«Samme dag traff hun PROFESSOR MARIANI, kaptein i den italienske hæren», står det.

Tatt igjen

I november 1916 slo britene til igjen, og pågrep henne om bord i et dampskip da det gjorde stopp i Falmouth på vei fra Spania til Nederland. Men denne gangen slapp hun unna fordi MI5 tabbet seg ut, ettersom de egentlig trodde de hadde arrestert en annen tysk spion, Clara Benedix. Da misforståelsen ble oppklart, ble hun sendt tilbake til Spania.

Noen måneder senere, etter å ha kommet seg til Paris igjen, slo franske spionjegere til og arresterte henne på hotell Elysée Palace i Champs Elysées.

De hadde da plukket opp en kodet radiomelding fra den tyske militærattacheen i Madrid til Berlin som omtalte den meget hjelpsomme spionen med kodenavnet H21. Trippelententen hadde alt knekket koden, og utfra meldingenes innhold sirklet franskmennene seg inn på den nederlandske konkubinen.

Rettssaken mot henne var verken grundig eller rettferdig. Selv om franskmennene selv ikke skal ha knepet henne i å ha overlevert militære hemmeligheter, konkluderte de med at hun trolig hadde kostet over 50 000 allierte soldater livet.

«Mata Hari har i dag tilstått at hun har jobbet for konsul CREMER i Amsterdam for den tyske etterretningstjenesten. Hun ble betalt 20 000 i forskudd, og hennes nummer var H.21».

15. oktober 1917, på et jorde utenfor Paris, stod hun foran eksekusjonspelotongen i stilig drakt, skreddersydd for anledningen, og hvite hansker. Hun var ikke bundet, og ville ikke ha bind for øynene.

Vitner hevder hun skal ha vinket kjekt like før skuddene ble avført. Enten til advokaten (som hun også skal ha hatt et forhold til), en nonne, som skulle gi åndelig frelse, eller til den staute offiseren og hans menn som utførte henrettelsen av den da 41 år gamle legenden.