bilindustrien

For en tid tilbake leste jeg et intervju med en filmregissør som fortalte om hvor farlig det er å forveksle skuespillere med figurene de spiller. Hvor lett det er å bli skuffet når det viser seg at førsteelskeren fra utallige Hollywood-filmer er fullstendig sjarmløs i virkeligheten. Når den fantastiske karakterskuespillerinnen, berømmet for sin evne til å sette seg inn i andre menneskers liv og vesen, i virkeligheten bare er opptatt av seg sjøl.
Og hvor skuffende det er når du, i møte med et idol, kommer med en naken betroelse om hvor mye vedkommende har betydd for deg personlig, og får et — i beste fall — uinteressert skuldertrekk i retur.

Det eiendommelige er at denne regissøren, til tross for sin profesjonelle holdning, også hadde gått i den samme fella. Hadde opplevd å bli skuffet, eller overrasket, over forskjellen mellom glansbildet og den virkelige personen.

Uansett hvor mye man vet at det ikke er sånn, forveksles likevel den virkelige personen med illusjonen.

Jeg har også opplevd det.

En vårdag i en suite på et luksushotell i New York for snart tjue år siden. Jeg var på jobb, sendt ut fra Dagbladet for å gjøre et filmstjerneintervju.
Jeg hadde intervjuet store stjerner før, men akkurat dette var spesielt for meg. Jeg oppførte meg kanskje proft og så ut som en voksen mann, men på innsida var jeg den samme pubertale jyplingen som hadde sett storøyd på «Star Wars» og tenkt at stort kulere enn dette, nei, dett går det ikke an å bli. Og nå skulle jeg møte ham i virkeligheten. Han Solo. Indiana Jones. Harrison Ford.

Wow!

En assistent skjenket vann i et glass, børstet bort noen usynlige smuler fra stolen på den andre siden av bordet, før hun annonserte høytidelig at nå, ja, nå kommer han snart.
Og det gjorde han.
Men det var ikke den ironiske kjekkasen Han Solo som kom inn i rommet. Heller ikke tøffingen Indiana Jones. Det var en gråhåret, middels høy fyr som så dumt på hånda jeg hadde strukket fram, gryntet noe til assistenten og satte seg.

Han pustet tungt, foldet hendene foran seg på bordet og kikket trøtt opp. Det var helt tydelig hva han mente om hele situasjonen — og ganske snart om meg. Til tross for at jeg hadde forberedt meg godt, og stilte det jeg sjøl mente var både gjennomtenkte og velformulerte spørsmål, var det ikke så mye annet enn sure grynt og enstavelsesord å få ut av ham. Selv de utenatlærte frasene om det høyst forglemmelige dramaet han nå gjorde reklame for, var knappe og uinspirerte.

Vriene intervjuobjekter hører med til jobben. Det som skilte ham fra andre surpomper, var at jeg hadde forventet noe helt annet. Og at dette var et menneske jeg hadde et slags personlig forhold til.

«Last question», sa assistenten. Og det var ikke et øyeblikk for tidlig. Det eneste spørsmålet jeg hadde igjen var: «Er du alltid et like stort rasshøl?» Men selv om det var veldig fristende — og høyst fortjent — holdt jeg kjeft.

Det verste med slike møter er ikke bare at de ødelegger det forutinntatte inntrykket. De ødelegger også forholdet du har til det de har laget. Jeg skal ikke klage, mitt største «tap» er at jeg ikke lenger gleder meg på samme måte over filmer jeg satte veldig høyt da jeg var yngre. Det er nok mye verre for blodfans som møter sitt idol, ber om en autograf og blir bedt om å dra til helvete.

Så da jeg for noen år siden fikk i oppdrag å intervjue en annen gammel helt, var jeg forberedt på det verste. Clint Eastwood har spilt i en hel rekke drittfilmer, men han har også medvirket i — og regissert — noen mesterverk. Filmer jeg har sett mange ganger, ja, nærmest studert bilde for bilde. Det hadde ført til at mitt forhold til Eastwood føltes ganske nært.

Jeg møtte ham i Paris, var godt forberedt og stilte det jeg sjøl mente var både gjennomtenkte og velformulerte spørsmål. Syntes «Clintern» også det? Han svarte i hvert fall villig vekk.

Jeg er ikke dum, for ham var jeg nok bare et nummer i rekka. Nok en journalist som stilte varianter av de samme spørsmålene han hadde svart på i flere tiår. Når du har vært i gamet så lenge som ham, finnes det neppe det spørsmål du ikke er blitt stilt. Men i motsetning til Harrison Ford, er kanskje Eastwood bare rett og slett en høflig og hyggelig fyr, som akkurat denne dagen hadde bestemt seg for å være ekstra hyggelig.

Samma det. Poenget er at det er farlig å forveksle filmfiksjon med virkelighet. Og at noen folk er hyggeligere enn andre. Stjerner eller ei.