Man skulle nesten ikke tro det var mulig. Men Venezuela, et fra naturen rikt land, med verdens største reserver av olje og tidligere et rikt jordbruk, er i full økonomisk, sosial og politisk krise. Landet har ikke tålt femten år med «chavisme». I to måneder har det vært opptøyer i landets byer. Minst 37 personer er drept. Matvarer mangler og rasjoneres, medisiner mangler, strømmen går stadig vekk, vold og utrygghet herjer i gatene, prisene stiger til himmels, økonomien står i stampe.
I forrige uke måtte president Nicolás Maduro gjennomføre ei skjult «giga-devaluering», som økonomen Ángel García Banchs kalte det. I forhold til den offisielle kursen tapte en bolívar 88 prosent av sin verdi. Etter den offisielle kursen koster en dollar fra USA 6,30 bolívar. Mandag solgte nasjonalbanken en dollar for 51,86 bolívar i det som kalles Alternativt Vekslingssystem for Valuta (SICAD II), en slags auksjon hvor man på visse vilkår kan delta. I januar gjorde man noe liknende som kaltes Komplementært System for Administrasjon av Valuta (SICAD I), da man solgte en dollar for 11,36 bolívar, noe som innebar å nedskrive verdien med 44 prosent. I forholdet til kursen i januar er en bolívar denne gang devaluert med 78 prosent.
Dette forvirrende valuta-regimet er bare bildet på økonomiens uorden. Egentlig er det enda verre. På svartebørsen, hvor vanlige folk må skaffe seg hard valuta, kostet en dollar opp i 90 bolívar i forrige måned, men den har nå lagt seg rundt 58 bolívar.
Dollar eller euro er det eneste man kan spare i når prisveksten i fjor lå på over 56 prosent. Utenlandsk valuta er også nødvendig for å få kjøpt en del varer og naturligvis for å reise utenlands.
Hugo Chávez, president fra 1999 til han døde i 2013, klarte i glansdagene å omfordele noen av inntektene til landets fattige, til boliger, helsestell og skoler. Men nå faller oljeproduksjonen. Statens utgifter har vokst voldsomt, og økonomer har anslått underskuddet i 2013 til 18 prosent av landets verdiskaping (BNP). Venezuela skylder utenlandske flyselskap drøyt 3,7 milliarder dollar, men mangler valuta å betale med. Flere flyselskap har derfor lagt ned sine ruter til hovedstaden Caracas. De innfløkte valuta-reglene gjør at de ikke får penger for å selge billetter i Venezuela.
Omtrent 90 prosent av landets inntekter kommer fra oljeindustrien. Men en stor del av olja går til Kina som betaling for gjeld, mens Cuba holdes i live med olje til godt under markedspris. Utenom olje produserer Venezuela mindre og mindre og må kjøpe det meste i utlandet. Tidligere blomstret landbruk og kvegdrift. Nå kommer en tredel av matvarene fra utlandet.
Matminister Félix Osorio har kunngjordt rasjonering (uten å bruke ordet) av viktige matvarer i de statlige supermarkedene, hvor de grunnleggende matvarene er subsidierte og nesten gis bort gratis. Folk får et rasjoneringskort, kalt Kort for Sikker Forsyning, og man skal avgi fingeravtrykk ved innkjøp. Myndighetene vil hindre hamstring. Men fordi mange matvarer ofte mangler i hyllene, kjøper folk inn store mengder når de finnes. Ministeren sier ikke hvor ofte man kan kjøpe, men må gå noen dager mellom hver gang.
Folk står i kø for å få kjøpe mat, og det er ofte tomt når man kommer fram. Det samme gjelder medisiner, som også kommer fra utlandet.
Volden herjer på alle kanter. Med tjuefem tusen mord i året er Venezuela et av de voldeligste landene i verden og Caracas en av verdens farligste hovedsteder. I tillegg kommer bortføringer, ran og tjuverier. Få lovbrudd blir oppklart. Først da tidligere Miss Venezuela ble drept i et landeveisrøveri nylig satte myndighetene inn alle krefter og oppklarte drapet i rekordfart.
Den tidligere bussjåføren Maduro, som vant det omstridte valget i 2013, styrer landet rett i grøfta. Det har ikke hjulpet å utnevne en viseminister for «den høyeste sosiale lykke». Nylig anklaget han tre generaler i luftforsvaret for planer om statskupp, en anklage han har rettet mot andre med jamne mellomrom. Han avsetter de ordførerne som ikke stanser demonstrasjonene i sine byer. En parlamentariker fra opposisjonen er nylig avsatt for å ha deltatt på et møte i utlandet.
Den «bolivarianske» staten som Chávez skapte, er ikke bærekraftig. Det er en slags autoritær velferdsstat, hvor regimet hviler på å omfordele inntekter som ikke finnes.