Mer fra Dagbladet Meninger:
Morna, Carl!
Om to uker går Siv Jensen inn i historiebøkene, skriver Martine Aurdal.
Da Berlusconi fikk
et «nei» rett i fleisen
«Ridderen» Silvio Berlusconi gikk på et så fryktelig nederlag i Senatet i Italia onsdag at han måtte stemme mot sitt eget ønske om å felle landets regjering.
Kristne leger og hijab
I et multireligiøst samfunn er vi avhengige av en nøytralitet og tillit til legestanden som ikke sikrer at alle skal kunne bli lege, men at pasienten får god hjelp når de trenger det.
Mer kristendom er reaksjonært og respektløst
Erna har kastet et kjøttbein til KrF.
Arbeidslivet har etiske forpliktelser
En verdiorientert og sosialt ambisiøs bedrift bør sette opp et etisk regnskap fra tid til annen og reflektere rundt bedriftens vedtatte verdigrunnlag.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Carl I. Hagen gråt bitre tårer da han kom hjem på valgnatta i 2005. De rødgrønne hadde vunnet valget, alle hans ambisjoner var knust. «Jeg skulle jo så gjerne ha vært i regjering, helst som statsminister», skrev han i selvbiografien «Ærlig talt» to år etter. Nå var han på vei ut av politikken.
Neste vår arvet Siv Jensen formannsklubba. Hun arvet også den historiske oppgaven som Hagen måtte gi opp: å bringe Frp inn i regjering. På landsmøtet parafraserte Jens Stoltenberg Carl I. Hagens faste punchline i sin videohilsen: «Morna, Carl!» 9. september i år hørte vi Jensen hilse FrPs valgvake på samme vis. Hennes «Morna, Jens!» materialiserer seg når Frp om drøye to uker danner regjering med Høyre.
Da bestevenninna på Marienlyst skole, Tonje Steinsland, meldte seg inn i Sosialistisk Ungdom, ble Siv Jensen politisk interessert. Hun hadde ingen sans for sosialistene, og satte seg til å lese politiske programmer. Karrieren i Unge Høyre varte bare i noen uker, Frp fant hun først som 18-åring. Mora Monica Kjelsberg hadde meldt seg inn og Siv Jensen skulle hente henne på fest hos Henning Holstad. Han vervet henne straks og talentet rykket raskt oppover i partiet.
Likevel var det aldri noen selvfølge at det skulle bli Siv Jensen som førte det tidligere Anders Langes parti inn i regjeringskontorene. Partistifteren snurrer nok i graven. Han mente at «kvinnfolk på Stortinget» var «det reneste tøv», som han sa til Arbeiderbladet i 1973. Lange nektet å svare på om kvinner burde ha stemmerett. Han var jo partistifter, ikke idiot. På landsmøtet i 2006, da Jensen ble valgt til formann, var det likestillingspolitisk talsmann Ulf Erik Knudsen som sørget for at tittelen ikke ble endret til det kjønnsnøytrale leder. Han syntes forslaget var et eksempel på at likestillingen var gått for langt.
Mandagen etter møtet sendte Erna Solberg et brev til Siv Jensen, Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim, om et mulig framtidig samarbeid foran valget i 2009. Vinteren etter startet politiske samtaler som ble starten på den tilnærmingen som snart kulminerer i en regjeringserklæring.
Slik var umulig under Carl I Hagen. I valgkampen 2005 avsatte han i praksis Kjell Magne Bondevik som statsminister – fordi han ikke ville samarbeide med Frp. Hadde ikke de rødgrønne vunnet flertallet, ville Frp likevel felt den sittende regjeringen. I selvbiografien beskriver han Erna Solberg, Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim som dumme og med manglende respekt for velgerne. Beskrivelsene er typiske for samarbeidstonen den gang. Selv etter at han hadde gått av, beskrev Hagen Høyre-lederen som lite selvstendig, hjulpet på vei av omstendigheter og «så kjedelig, så kjedelig». Det mest positive han har å si om Solberg er at hun tok det «sporty» da Eli Hagen i sin bok karakteriserte henne som ei «grå mus» og kritiserte både utseendet og klesstilen hennes.
Jeg fulgte Siv Jensen tett i hennes første halvår som leder, i arbeidet med boka «Siv. Portrett av en formann». Den gang var hun såret over å bli kalt rasist av Erna Solberg etter et utspill om å kreve statsborgerskap for viktige embetsstillinger, og hun snakket markant mindre om innvandringspolitikk enn både forgjengeren og andre Frp-ere. Hun presiserte likevel at «jeg er ikke mindre enig i politikken», minnet om at hun ledet partiets programarbeid selv og sa at «det er tusen måter å si akkurat det samme på». Hun endret retorikken, men ikke politikken. Jensen valgte politiske talsmenn med større bredde enn før og var bevisst på å tilnærme seg de andre partiene med større vennlighet og mindre fiendtlighet enn Frp hadde gjort tidligere. Det er ikke snakk om keiserens nye klær, men om godt, politisk håndverk.
Siv Jensen står for akkurat den samme politikken som Carl I. Hagen. Det er derfor nestleder Per Sandberg og stortingsgruppas enfant terrible Christian Tybring-Gjedde ei uke før valget fikk slippe sitt innvandringsregnskap og forslag om å si opp FNs flyktningkonvensjon. Det er derfor det var hun og ingen andre som tok til motmæle mot det som ble tolket som en unnskyldning av hennes bruk av ordet snikislamisering uka etter valget. Men det er også hun som har fått fram dyktige, moderate politikere som Ketil Solvik-Olsen og Anders Anundsen. Det er Siv Jensen som har fått grasrota i partiet til å være stolte av deres nye frontfiguerer. Det er hun som har fått flertallet i KrF, Venstre og Høyre til å støtte den første regjeringen med Frp, i partiets førtiende år.
Derfor ble hun den første som kunne si «Morna, Jens!» på ei valgnatt. For Frps tillitsvalgte var det ikke vulgært, det var etterlengtet. Det ble også en hilsen til han som pleide å si det – uten å fylle utsagnet med innhold.