Mer fra Dagbladet Meninger:
Denne bydelen ble Dylans springbrett mot stjernene
Og Dave Van Ronk var mannen som guidet ham gjennom den.
- Jeg vil gjøre det lettere å forstå, ikke tiltrekke meg sympati og fordommer
Ønsker åpenhet om psykiske lidelser.
Ikke gjenta våre skoletabber, advarer svensk ekspert
Stein Aabø kommenterer regjeringens skolepolitikk.
Forhenværende forfører
Alle snakker om det som har skjedd med Matthew McConaughey.
- Er man svart og har fin sykkel, er det større sannsynlighet for å bli stoppet av politiet.
Rasisme på norsk.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Psykiske lidelser gjør at du føler deg annerledes. Åpenhet kan endre holdninger, men det kan også lokke fram fordommer.
Å skrive om vanskene mine, er egenterapi. Å dele nederlag behøver ikke være farlig. Noen vil nok mene at om du forteller om «hullene i cv-en» så sloss ikke lenger arbeidsgiverne om deg. På den annen side, skrivingen hjelper meg selv, og kanskje den også kan hjelpe andre til å forstå?
Arbeidsgivere trenger å se potensialet som ligger i oss med psykiske lidelser. Vi er kreative, sterke, kjemper daglig med Nav-systemet, motivasjon og humørsvingninger. Vi har kompetanse andre ikke har. Og psykiske lidelser er «usynlig». Derfor blir åpenheten enda viktigere.
Skillet mellom det personlige og private er kort. Innlegg som er for private kan være umulige å svare på uten å krenke. Da stopper debatten opp. Media verken kan eller skal gi individuell terapi. Men å være passe personlig og eksponert kan ha en terapeutisk virkning, både på en selv og andre. Åpenhet er sentralt i enhver tilfriskningsprosess. Vi kan også fortelle de «friske» hvordan det er å være syk. Slik blir det lettere for lærere, arbeidsgivere og naboen å komme oss i møte. Men vi må forvente at også skolen, arbeidslivet og fellesskapet ellers besvarer vår åpenhet med sin åpenhet. For det er vel ikke bare de som har lidelser som skal være åpne?
Bloggere og andre som skriver digitale flater får kommentarer fra «hatere», bedrevitere (som meg selv) og kikkere, og risikerer at familie, venner og framtidige arbeidsgivere tar avstand. Skriveren må klare å stå oppreist og imøtegå fordømmelsen.
Jeg kan risikere at arbeidsgivere kan se på meg som «den syke». Men jeg vil gjøre det lettere å forstå, ikke tiltrekke meg misforstått sympati og fordommer. Jeg tror og håper at åpenhet er veien å gå. Og at åpenhet kan bety mer enn å bli kjent med enkeltpersonens historie: Det handler om veldig mange flere enn den som skriver.
Det skriveren bør unngå, er å bli for privat. Det gjør det umulig å svare. Å fullstendig svartmale livssituasjonen kan lett vippe over i det patetiske og utstillingsaktige. Det bør være et minimum av håp og lys «i enden av tunnelen» i alle tekster. Her har redaksjoner også et ansvar. Tekster med hemningsløs utlevering og helsvart innhold selger nok aviser, men slike tekster gir meg ikke tillit til skriveren og fremmer neppe saken.
Det er viktig å ha med et minimum av refleksjon om hva en selv kan gjøre. Det kan være lett å skrive privat og svart. Og kanskje det lille avsnittet med håp og muligheter er det vanskeligste å skrive, men kanskje også det viktigste?