I går skjedde det noe fantastisk på internett. Sosiale medier ble torpedert av en sak jeg lenge har ventet på at skal få den oppmerksomheten den fortjener. Krigen i Syria. Ikke minst barna i Syria. SOS-barnebyer laget en video av en gutt som satt alene på en bussholdeplass i Oslo og hutret og frøs uten jakke. Hvor mange Oslo-folk bryr seg?
Det første som slo meg var at ingen kom til å hjelpe ham. Typisk nordmenn tenker jeg. Han blir sikkert sittende der og fryse vettet av seg, helt til han kan gå bort til kameramannen og få litt varmende kakao og boblejakken sin. Litt ut i videoen skjønner man at det slettes ikke står så dårlig til med Oslo-folket. En etter en viser det seg at de viser oppriktig omsorg og medfølelse for guttungen som er plassert ved siden av dem. Det er rørende og får meg til å tenke at det er håp. Vi bryr oss jo stort!
Eller gjør vi det? SOS-barnebyer prøver bare å skape bevissthet rundt konflikten i Syria. Dette klarte de endelig. Sosiale medier har vært mistenkelig likegyldige til hva som foregår i landet langt langt der borte. Og hva skulle til for at vi gløttet på øynene? Jo, vi måtte kjenne oss igjen. Vi måtte se en av «våre egne» lide. Og hva skjer når vi ser videoen? Vi innser at vi bryr oss. En nøye uttenkt genistrek.
Mer enn 6,5 millioner mennesker er drevet på flukt inne i Syria som følge av borgerkrigen som nå har rast i snart tre år. Over to millioner har flyktet til naboland som Jordan, Libanon og Tyrkia. Over 135 000 mennesker er døde. Millioner av barn lider. Og i disse tider fryser de også. Og trenger jakker. Jeg håper for all del at aksjonen bidrar til at folk donerer penger. Det behøves. Men det er lang vei å gå fra å felle en tåre over hvor rørt man blir av at vi nordmenn faktisk er medmennesker, og det å få en «deling» eller en «like» på Facebook. Det er milevis mellom en «like» og den fysiske hjelpen vi kan bidra med. Nå gjenstår det bare å se hvor mange som faktisk klikket seg videre og donerte en slant.
Jeg mistenker ikke SOS-barnebyer for å være verken sleipe eller kyniske. Poenget er at noen hjalp. Og en sak som lenge har fått for lite spalteplass, måtte det være på grunn av OL eller Joshua French som sliter borti Kongo. Det er alltid slik at de fleste lar være å bidra. Men noen vil alltid strekke ut en hånd og hjelpe andre som trenger litt nestekjærlighet. Spørsmålet om resultatet og effekten av videoen hadde oppnådd det man ønsket seg om det ikke var nabogutten som satt der. Vi må slutte å distansere oss fra «fremmede». Vi må komme til et punkt hvor humanitære kriser og krigs-katastrofer som vi nå ser i Syria får større nyhetsverdi enn sportshelter, avkledte kjendiser og kriminelle. Vi må bry oss før vi kan identifisere oss med problemet.
Videoen traff en nerve. Og den nerven handlet om oss selv. Ikke det at barn fryser i Syria og at vi må hjelpe dem, men at Oslo-folk ikke er så kalde og uomtenksomme som vi lenge har trodd.
Den brutale sannheten er at det sitter en drøss med små gutter og jenter litt lenger ned i sentrumsgryta som også fryser. De er bare litt mer lurvete. Litt mer skitne. Og dessuten snakker de verken engelsk eller norsk, slik at de kan forklare til de tusenvis av mennesker som skamløst går forbi de hver eneste dag at de faktisk trenger en jakke for å holde varmen. Resten av vinteren. Ikke bare for to opptaksdager. Jeg synes for realismens og for ektehetens skyld at det skulle sittet en skabbete liten rom-gutt på holdeplassen. Da hadde vi sett folkets sanne ansikt.
Når det gjelder barn er vi mer oppmerksomme. Det er kanskje sant, men det interessante er vinklingen på saken. Ved første øyekast på tittel og skjermbilde ser du en kvinne som ignorant sitter og ser ned på telefonen sin. Gutten holder rundt seg selv. Så tenker man: Hvor mange ganger har jeg unngått å se at noen trenger hjelpen min fordi jeg har fjeset langt nedi smart-telefonen min? Heldigvis kikker kvinnen opp. Til slutt sitter hun der i bare singleten sin mens den lille gutten får varmet seg i vinterjakken hennes.
Den 11 år gamle gutten (Johannes Lønnestad Flaaten) på videoen var velsignet med varmere klær på opptaksdag to. Og ikke minst en tilstedeværende far som bekymret seg for hvordan sønnen skulle bli tatt i mot.
- Jeg ble med på innspillingen for å passe på at ingen skulle slå ham ned. Og det første jeg ser er at en jente trøster han og stryker han på ryggen. Da ble jeg fuktig i øynene, forteller pappa Hans Flaaten til osloby.no
Den fordelen har nok ikke de andre barna som fryser rundt om i hovedstaden vår. Mamma og pappa har står og fryser et helt annet sted i byen. Om de i det hele tatt er i samme land. All honnør til SOS-barnebyer. Dette er nok helt klart veien å gå for å fange folks oppmerksomhet. Vi trigges av igjenkjennelse. Selv om historien har en tendens til å repetere seg selv og vonde minner viskes fort bort når man har det godt.
Jeg er usikker på hvor mye hjelp og omsorg den lille rom-gutten hadde fått. Hadde du orket du å ta på deg jakken og skjerfet og vantene dine igjen etter at han skitne, lille guttungen har varmet seg i klærne dine?
Du kan jo ikke gå på jobb uten jakken din.