Han vant det største norske OL-gullet

FOR noen dager siden ble Ole Einar Bjørndalen spurt om å være norsk flaggbærer under åpningsseremonien. Det skulle bare mangle; en 40-åring i sitt siste OL etter en av norsk idretts mest fantastiske karrierer var et opplagt valg.

Nesten alle nasjonale helter i en lignende situasjon, hadde takket ja til å få avslutte all moroa på en så flott måte. Ole Einar takket nei, og begrunnet valget like nøkternt som han har kommentert sitt eget skiskytterliv de siste tjue årene:

-  Jeg skulle ha gjerne ha gjort det, men jeg følte at det ble vanskelig dagen før et renn jeg skal gå i et langt mesterskap, sa han til Nettavisen, og gikk så gjennom detaljene på vanlig systematisk vis:

 - For meg som er utholdenhetsutøver, så er det ikke bra å være for mange timer ute. Det er veldig egoistisk, men det er mitt siste OL. Jeg føler at med litt sykdom, så er det bare å reise hjem og den risikoen vil jeg ikke ta.  Hadde det vært på en time eller to ville jeg ha gjort det, men det tar i hvert fall seks timer, og da turte jeg ikke å gjøre det, forklarte Ole Einar.

Det forklarer litt av det som eventyrlige som skjedde i Sotsji i dag.

DER vant en legende det største OL-gullet som er vunnet i norsk idrett. Ikke på slump; ikke på en heldig dag, men på et totalt oppofrende idrettsliv som ikke har sett sin make siden Grete Waitz ble verdens fremste maratonkvinne på akkurat samme realistiske vis.

Du er i kjernen på hva som skaper toppidrett når du hører slike utøvere fortelle hva som skjedde. TV2 intervjuet med Ole Einar Bjørndalen underveis i rennet mens konkurrent etter konkurrent måtte gi tapt, blir en klassiker. Lenger vekk fra “Hva-føler-du-nå-sjangeren” kommer du ikke. Her var det ikke snakk om følelser, men et olympisk gullreferat foredratt av mesteren selv i en adjektivfri, strippet stil som hadde sklidd rett inn sammen med historien største nasjonale skihelter i den like legendariske Filmavisen; vår lokale forløper til sportsjournalistikkens TV-alder:

- Jeg gjorde alt jeg hadde planlagt i dag, sa Bjørndalen.

Når du har gjort det dag etter dag i 25 år, blir det enda et olympisk gull av sånt. I hvert fall for de aller beste.

DET har Ole Einar vært siden han som junior gikk jevnt med de aller raskeste langrennsløperne. Selv lenge etter at han etablerte seg blant skiskytingens stødigste på standplass, hadde han fart nok til å være selvskreven på det norske OL-laget i fristil  langrenn.

Likevel var det etter hvert tempoet i sporet som ble holdt mot ham. For var det virkelig mulig for en løper som snart skulle bikke 40 å holde følge med de yngste på skiskytingens ganske korte distanser?

Det var visst det. I hvert fall med et strengt planlagt idrettsliv fra time til time, uker og måneder i nøye oppmålte høydemetere og full kontroll inn mot karrierens største øyeblikk.

DU så det kanskje selv på gullløpets siste centimetere akkurat da Ole Einar strakk venstrebeinet ut for å stoppe klokka noen hundredels sekunder før.

Det er sånn skisprinterne gjør når de har gått sine få minutter og har klart å beholde konsentrasjon. Ole Einar Bjørndalen har gått for oss siden Lillehammer-OL i 1994, men trengte garantert ikke å tenke seg om for å få slengt ut det beinet.

Det også var planlagt.

 

Sunday, February 9th, 2014 Bil

No comments yet.

Leave a comment

 
November 2024
M T W T F S S
« Oct    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  

Recent Comments