Mer fra Dagbladet Meninger:
En historisk tabbe
Erna Solberg feilvurderte sprengkraften i abortsaken. Det er en uforståelig politisk bommert, skriver Marie Simonsen.
Privat is i magen
De borgerlige bør innse at private penger ikke er en quick fix for å erstatte offentlige midler til kulturlivet.
Hensiktsløst med OL-boikott
De homofile kan selv bli skadelidende ved en eventuell boikott av OL i Sotji, skriver Dagbladets kommentator.
Visste du at DnBs Bjørvika-bygg ble modellert i Lego?
Endelig er det laget et arkitektursett der fantasien får løpe løpsk.
Ingen krig mot lærerne
Den karikaturen av KS’ standpunkter som mange forsøker å tegne, ligner lite på virkeligheten.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
ALLE SKJØNTE AT KRF måtte få en synlig belønning for å støtte en regjering med Frp. Et særinteresseparti kan ikke selge seg på helhet, men må vinne fram i hjertesaker, helst på et område hvor det står alene og kan demonstrere politisk gjennomslag.
Det kan ha blitt for fristende for Erna Solberg å gi noe som virkelig sved for å vise KrF velvilje. Dermed havnet verdier i potten. Abort fortonet seg kanskje som billig i bytte mot skattelette og blå politikk.
Men Erna Solberg burde ha visst at hun trampet inn i et minefelt.
Reservasjonsretten er ikke et praktisk spørsmål som omhandler noen få legers samvittighet, slik regjeringen har prøvd å framstille det. Det er ikke lenger et venstre/høyre-spørsmål.
HELT SIDEN KAMPEN om selvbestemt abort ble vunnet på 1970-tallet, har omkampen handlet om reservasjonsrett og forsøk på innskrenking av adgangen til abort.
Motstandere har med ulike midler oppfordret leger og helsepersonell til å reservere seg. Ikke bare i Norge, men i alle land hvor kvinner har rett til abort. De har gått hardt til verks, ikke minst i USA, men også i Norge
aksjoneres det fortsatt, tross mindre oppmerksomhet enn på Børre Knudsens tid.
Assisterende klinikkoverlege Heidi Thornhill ved Haukeland universitetssykehus skrev i VG i høst at hun flere ganger i nyere tid har måttet kaste ut abortdemonstranter fra en av landets største gynekologisk poliklinikker.
DEBATTEN PÅ STORTINGET synes ikke å ha beveget seg vesentlig fra 70-tallet, da KrFs ønske om utvidet reservasjonsrett ble tilbakevist med at kvinner ikke skulle måtte løpe fra lege til lege for å få en helsetjeneste de har krav på.
KrF ble beskyldt for å drive politisk taktikkeri under dekke av omsorg for legene. Abortstriden var så betent at den hindret en borgerlig koalisjonsregjering i 1981.
Den historien kjenner selvfølgelig Erna Solberg, og det er meningsløst å hevde at dette ikke handler om abortkamp, slik hun
først gjorde.
DET ER LEGITIMT å være mot abort og bruke demokratiske virkemidler for å fremme sitt syn. Men som Bent Høie mente før han ble helseminister, den kampen må tas offentlig, ikke på legekontoret.
De fleste ønsker å begrense antall aborter, men ser ingen alternativ til at kvinnen tar avgjørelsen. Slik er loven; en grunnleggende rettighet, som et stort flertall ikke bare støtter opp om, men vil forsvare innbitt. Det viser de sterke reaksjonene fra både menn og kvinner og langt inn i Høyre.
Ikke rør abortloven, ikke gi lillefingeren til abortmotstanderne, er beskjeden. Det er en sak hvor et stort flertall av velgerne mener det ikke er rom for pragmatisme og hestehandel utenfor Stortinget.
Den uforståelige politiske tabben er at Solberg undervurderte hvor sterke følelser hun rørte i. Hun og regjeringen mistet troverdighet og skapte opprør, fordi de forsøkte å ufarliggjøre en sak som engasjerer folk dypt. Solberg tråkker fortsatt rundt i salaten når hun sier at kritikerne ikke vet hva de snakker om, og at debatten er umoden. Hun tar nytale til nye høyder når hun sier at regjeringens forslag «verken er for eller mot. Det vi har lagt fram er ingen av delene».
Selv ikke regjeringen kan være litt gravid.
DET ER HELLER IKKE tillitvekkende å gi KrF en seier, for så å ta så mange forbehold at den er spiselig for kritikere. Det virker som lureri. Enkelte har hevdet at det er smart politisk håndverk, men KrF føler seg forståelig nok sveket.
Solberg har dermed klart det mesterstykket å legge seg ut både med sine egne og KrF. Det siste setter hele samarbeidsavtalen under press. I de store byene, flere av dem Høyrestyrte, varsles det allerede at man vil si nei til å la fastleger reservere seg.
Det er et overraskende nederlag for Solberg, men ett hun kan takke seg selv for. Da hun først begikk tabben å omskrive historien for å tekkes KrF, tok hun verken regi eller så reaksjonene som måtte komme. Det er for seint nå å bruke partipisk til annet enn skadekontroll etter at lokale partitopper kontant har avvist forslaget.
I Oslo begrunnet med at, vi er tross alt en moderne by. Når selv Trygve Hegnar slakter forslaget for å være kvinnefiendtlig, burde Høyre snarest avskrive tapet og gå videre.
AT REGJERINGEN LIKEVEL synes fast bestemt på å forsvare en umulig posisjon, forklarer hvorfor de havnet i den.