bilindustrien

(PressFire.no): Mediebildet er fullt av sex.

Annenhver avisforside lover oppskrifter på sterkere orgasmer, på fjernsynet vises både forspillet, akten og de pinlige sykdommene man kan ende opp med i etterkant. I spill er det forbausende lite.

Nakenhet, derimot, finner du i mengder.

Det er som om spillet har endt opp som den pubertale kikkeren. Han som myser gjennom de frostede vinduene i jentedusjen i håp om et glimt av en pupp.

Et sexløst nakenshow

Som sensurerte (!) utgaver av amerikanske college-komedier dyrker det jevne spillet, i den grad det i det hele tatt anerkjenner noen form for kjønnslig omgang, staffasjen og overflaten. Men det stopper alltid i god tid før det blir snakk om kroppsvæsker uten innebygget blodtype.

Dette fenomenet omtales i filmteorien som fetisjering, at de kvinnelige rollene gir det mannlige blikket visuell glede, en glede som er bundet til det å kikke. Uten å trenge spesielt mye dypere ned i den psykoanalytiske delen av spillopplevelsen, må det sies at det vanlige mainstreamspillet langt på vei haker av alle boksene i teoriboka.

Så hva er det som foregår?

Det umiddelbare svaret er at sex kanskje ikke funker i spill. De av oss som begynner å dra på åra, husker med skrekk og/eller retro-farget glede titler som «Custer’s Revenge», «Samantha Fox Strip Poker» og salige «Stroker» for C64.

Disse kan i tur beskrives som et rasistisk voldtektsspill, et sexløst nakenshow og et enmannsspill om å ha sex — med seg selv. 

For komplisert for spill?

Selv det som i ettertid huskes som sexspillet over alle, «Leisure Suit Larry», tar deg knapt nok lenger enn til en badstue og en prematur død forårsaket av en slem kjønnssykdom eller fremskreden jomfrunalskhet.

Plottet er i praksis det samme som filmkomedien «40 Year Old Virgin», hvor oppgaven din er å styre den 40 år gamle Larry rundt i byen slik at han får seg noe, men aller viktigst: at han finner kjærligheten.

Bygget på et tidligere tekstbasert eventyrspill, «Sidebar: Softporn Adventure» (med det kanskje mest interessante omslaget noensinne, hvor Sierras Roberta Williams og to kvinnelige kollegaer sitter halvnakne i en stamp i et desperat forsøk på å selge spill), gjør det første «Larry»-spillet det de fleste spill med et element av sex i seg har gjort siden: det spøker og tuller.

Både besøk hos prostituerte og nussing behandles med et sarkastisk sinnelag av Python-ske proporsjoner. Men gapskratten til tross, man begynner etterhvert å lure på om det ikke er mulig å gjøre dette på noen annen måte.

For, er det kanskje slik at sex er så vanskelig og komplisert at det rett og slett ikke går an å gjøre spill av det på annet enn flåsevis?

Kort vei fra interessant til tåpelig

Et kjerneproblem med mediesex er at avstanden mellom interessant og tåpelig er bitte, bitte liten. Det skal lite til før man pælmes rett ut av fiksjonen og står igjen flau eller flirfull. Å treffe planken er vanskelig, og krever en nennsom hånd på regien.

«The Witcher»-serien er av de som har prøvd hardest, og som derfor også illustrerer hvor vrangt det kan være. Sex er et innbakt element i rollespillserien, og da som et mål for hovedrollen.

Når dette skal illustreres, presenteres vi for en regi og et «skuespilleri» man ellers ikke ser utenfor dagsåper eller VHS-pornografi.

Triss Merigold vagger som en pole dancer på ecstacy når hun skal lokke/belønne Geralt, eller så stemmeskuespilles det over aktivitet utenfor skjermen. Presentasjonen skjærer mot det fremsatte ønsket om å bli tatt alvorlig, og man ender i praksis enda en gang i parodien.

Men det er ikke sexens største fiende, det er den selv.

Vil vi egentlig ha spillsex?

For det blir enda mer pinlig når det spilles i stua. Med mindre man spiller alene eller ihvertfall sammen med likesinnede er det påtagelig urvent å bli presentert for to (eller flere) som har sex på skjermen.

Ekstra vanskelig er det når man selv skal bidra i akten, ved riste på kontrolleren eller vagge på knappene. Da er det kanskje enklere å spøke det bort? Hø hø hø?

Eller er det slik at spillpublikummet rett og slett ikke vil ha sex? Er det nok med litt naken hud her og der? Er vi så grunne? Man kan av og til lure.

Når presumptivt hormonelle spillere hacker «Beyond: Two Souls» eller «Tomb Raider» for å «kle av» den kvinnelige hovedrollen, er dette på linje med gamle dagers nakentegninger av engelsklærerinnen. Eller nåtidens photoshop-liming av pornokropper på kjendis-/ekskjæreste-/hatobjekt-hoder.

Rytme med tommeljoysticken

Blir det for vanskelig med alt dette følelser og kropp-styret?

Noen spill omgår dette ved å brutalisere sexen. Kratos fra «God of War»-serien forsyner seg av de haremer han måtte komme over, selv om det kan ta noen runder med tommeljoysticken å få rytmen på plass.

I «GTA V» betaler rollene for sex, mens det kommende «Metal Gear Solid V» ryktes å være det andre spillet i historien som merkes med «sexual violence».

Så forskjellige spill som «The Darkness 2» og «The Saboteur» føyer seg inn i rekken av å vise en kommersialisert tvangsaktig sex, som for å slippe unna det å skulle forholde seg til kjønnslig omgang mellom to mennesker som bryr seg om hverandre.

Det nærmeste man kommer det man opplever i andre medier finner man, nærmest selvsagt, i titler som «Heavy Rain», men selv disse understreker problemene ved å knapt nok være spill.

En trigger for mediesensur

De fleste av oss over en viss alder har sex, mens de aller færreste har tatt livet av noen. Når vi spiller er det stikk motsatt. Figurene vi styrer slakter ned for fote, mens vi rykker til ved synet av en trusekant.

Med fare for å nok en gang svømme ut i det akademiske havet, kan vi se mot det som ofte trekkes frem som problematisk ved andre medieuttrykk, koblingen mellom sex og vold.

Spillet er per definisjon et kinetisk medium, og de innebyggede bevegelsene settes igang ved at spilleren agerer. Med unntak av enkelttitler som «Nintendogs», fordrer de aller fleste spill at spilleraksjonen skal være rask, presis og direkte.

Når dette kobles til seksuelle handlinger blir det for mange ubehagelig. Psykologien i reaksjonene er komplisert, men den overliggende oppfatningen av mediet som en formidler av vold(-somme) opplevelser gjør en behandling av sex vanskelig.

Dette har i sin tur ledet til noen interessant politiske utslag, bare sånn for å gjøre det hele enda mer komplisert. Sex+vold er nemlig en umiddelbar trigger for mediesensur.

Skapte bråk

At «Saint’s Row» skulle få problemer i Australia burde ikke forbause noen, gitt landets noe fremoverlente forhold til sensur av medier. Men at et spill skulle nå Europaparlamentet er muligens litt mer spesielt.

Nå ble «Rule of Rose» utsatt for påstander om sadomasochistisk sex koblet med barn, tvang og vold, og en oppskriftsmessig mediepanikk oppstod. Spillet ble trukket tilbake fra markedet før det i det hele tatt kom i salg.

Til tross for at det i tilfellet «Rule of Rose» ikke finnes noe av det som fra konservativt italiensk hold ble påstått, illustrerer et ekstra aspekt ved det å inkludere sex i spill: hvis det går galt er fallhøyden stor. Med mindre man kan skjule seg bak et parodiens glis er det rett og slett en stor sjanse å ta, rent kommersielt.

Ellers i mediemarkedet står omkvedet «sex selger» som en påle, men i spillverdenen er det annerledes.

Spill som faktisk handler om sex og følelsene som uvegerlig er knyttet til det, som den lille perlen «Catherine», er det ingen som kjøper. De titlene som prøver seg på en B-film-variant hvor man i bytte mot rølpehumor får både puppevifting og dildokanoner, ligger og vaker uten at de heller suser mot salgets tinder.

Topptitlene inneholder våpen og bilhjul men fint lite av to (eller flere) nakne kropper som sammen og samtidig forlyster seg med hverandre. Unntak finnes, «Mass Effect» er et selvsagt eksempel, men også der er det hele inneklemt og oppstyltet.

Det har blitt vanlig å se mot indiespillene når man skal ønske seg spesiell materie behandlet på spillets premisser. Når det gjelder sex er jeg mer usikker. Det spørs om det skal til er en skikkelig blockbuster med fornuftig inkludering uten flauhet og fjas — eller om det kanskje ikke går an.

Artikkelforfatteren Jørgen Kirksæther beskriver seg selv som en «spillforsker med en spesiell interesse for sensur og ytringsfrihet som jobber med en doktoravhandling om sex i spill. Har jobbet som frilans spilljournalist i en årrekke, i print og kringkasting. Liker «Pac-Man» bedre enn de fleste andre spill.»