Mer fra Dagbladet Meninger:
Ble kalt bulldoser, ørkenens løve og slakteren i Beirut
Sharon var elitesoldaten som ble statsminister.
Undergrunnsgrammatikk
Hvor mange rettskrivningsnormaler er det normalt å ha i et lite språk? Samtidig? Og hvorfor står hovedspråket i Norge i skammekroken?
Keiser og kjuagutt
Hilmar Reksten var Norges rikeste mann. En gigant som skipsreder. Han var like storslått som skattesvindler.
«Når man blir voldtatt, mister man en del av seg selv»
Setningen som kan ta bort alt håp, skriver voldtektsoverlever.
Thor Gjermund Eriksen (NRK) 2013: “Værmelding har vært vårt oppdrag siden tidenes morgen.” Thor Gjermund Eriksen (Amedia), 2010: «Det er grunn til å advare mot konsekvensene av at en virksomhet som er helfinansiert gjennom offentlige bevilgninger bidrar til å utvikle NRK som forretningsbærer»
OK, Eriksen: Kjør debatt.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
DENNE NEKROLOGEN begynte jeg å skrive på i januar 2006. Den israelske regjeringssjefen Ariel Sharon lå i koma på sykehus i Jerusalem etter slag og en livstruende hjerneblødning. Han lå i respirator, og legene anmodet familien om å la den da 77 år gamle generalen og politikeren få dø i fred, basert på svært dårlige prognoser. Sønnene hans insisterte imidlertid på at alt skulle gjøres for å holde faren i live. Etter åtte år i koma, med en jernhelse, dyktige leger og det mest moderne medisinske utstyr, ville ikke kroppen mer.
Etterhvert ble Sharons uendrede medisinske tilstand en vane — slått opp i israelske, og noen utenlandske, medier i begynnelsen av januar hvert år, for å markere det som skjedde i 2006. Men mange ganger stilte folk seg spørsmålet: «Ariel Sharon, ja, er han fremdeles i live?»
I ISRAEL er det mange som sørger over hans død, selv om den har vært ventet lenge. Palestinerne feller ikke en tåre over mannen som hadde gjort det til en av sine viktigste livsoppgaver å ta livet av PLO-leder Yassir Arafat, noe han aldri klarte. I verden for øvrig er meningene delte, men svært mange har liten sympati for denne mannen, som var en kompromissløs politisk og militær slugger og brumlebasse på 115 kilo. I år 2000 tok han sin berømte spasertur på Tempelplassen (av araberne kalt Haram al-Sharif) i Jerusalem, der de muslimske hellige stedene Klippedomen og Al-Aqsa-moskeen ligger. Det førte til starten på den andre palestinske intifadaen, med over fire tusen palestinske og 1100 israelske drepte.
Sharon var også mannen som startet arbeidet med å etablere den internasjonalt fordømte separasjonsmuren langs og innenfor grensa til det palestinske sjølstyreområdet på Vestbredden. Han kunne både bygge og rive murer. Det siste var han ekspert på når det gjaldt å legge palestinske hus i ruiner på israelsk-okkupert område, men også i Libanon, ikke minst under den israelske invasjonen i 1982. Denne harde framferden gjorde at noen ga ham tilnavnet «bulldoseren».
ARIEL SHARON, som egentlig het Sheinerman, ble født landsbyen Kfar Malal i det daværende Palestina i 1928. Allerede som 14-åring vervet han seg som soldat til den jødiske undergrunnsbevegelsen Haganah. Han deltok i alle de israelske krigene og utmerket seg som en modig, men også brutal og egenrådig, soldat og offiser. Det fortelles at han flere ganger ledet sine soldater i slag fra en panserbil full av vodka og kaviar. Soldater som forgudet ham, kalte ham «Ørkenens løve» og «Kongen av Israel». I 1953 ledet han den nyopprettede spesialkommandoen Styrke 101, som hadde for vane å skyte først og spørre etterpå. Natt til 15. oktober angrep styrken den palestinske landsbyen Qibiya på Vestbredden som hevn for palestinske geriljaangrep mot Israel. Da soldatene kom fram, sprengte de hus for hus. I alt ble 69 av landsbyens innbyggere drept, tre firedeler av dem kvinner og barn. 45 hus, en skole og en moské ble ødelagt i angrepet.
SHARON VAR en særdeles dyktig og hensynsløs offiser som ikke alltid gjorde som sjefene hans sa. Under Suez-krigen i 1956 nektet han å adlyde ordre og angrep det strategisk viktige Mitla-passet, noe som kostet 38 israelere livet. Under Oktober-krigen i 1973 kom han i konflikt med en general-kollega om hvordan en manøver skulle gjennomføres. En militærkommisjon fant seinere ut at Sharon hadde gjort det riktige, og mange mente hans handlinger førte til Israels seier på bakken i Sinai, etter at israelerne først var blitt tatt på senga av egypterne. Nå var han blitt nasjonalhelt.
I 1973 gikk Sharon inn i politikken, og året etter ble han innvalgt i nasjonalforsamlingen Knesset for den konservative og nasjonalistiske valgalliansen Likud. To år etter ble han sikkerhetsrådgiver for statsminister og seinere fredsprisvinner Yitzhak Rabin, selv om disse ikke var partifeller. Da Likud overraskende vant parlamentsvalget i 1977, ble Sharon landbruksminister. Han hadde liten politisk erfaring, men jobbet på spreng for å få israelske nybyggere til å bosette seg på okkupert palestinsk område. I løpet fire år som landbruksminister fikk han bygd over 200 internasjonalt ulovlige bosettinger, de fleste på Vestbredden.
I 1981 BLE Sharon forsvarsminister og nektet fremdeles av og til å ta imot ordrer fra sine sjefer. Da Israel invaderte Libanon i 1982, lot han sine soldater gå helt til Beirut, i strid med statsminister Menachem Begins vilje. I september samme år gikk en gruppe libanesiske falangistsoldater inn i den palestinske flyktningleiren Shatila og det nærliggende Sabra-området og drepte mellom ett og to tusen palestinere. Israelske soldater befant seg utenfor uten å gripe inn. Etter massakren, som førte til voldsomme protester i Israel, ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon som holdt Sharon indirekte ansvarlig for det som hadde skjedd. Han måtte forlate sin post, og mange trodde han var ferdig som politiker. Han hadde også fått et nytt kallenavn, «Slakteren i Beirut».
Men Sharon kom igjen. Etter noen år med mindre viktige statsrådsposter, ble han i 1998 utenriksminister og i 2001 statsminister. Fire år seinere dannet han partiet Kadima som kalte seg sentrumsorientert. Hvordan superhauken Sharon kunne være sentrumspolitiker var det få som skjønte.
HAN SA STADIG at han var for fred med palestinerne, men oppførte seg ikke akkurat som noen fredsfyrste. Han var mot Oslo-avtalen og uttalte en gang at «araberne har oljen, vi har fyrstikkene». Han tvang israelske bosettere ut av Gaza i 2005, men mange tvilte på at det ble gjort som et forsøk på å skape fred med palestinerne, men heller for å prøve å overbevise utenverdenen om at han hadde fredsplaner. Uansett kalte mange israelere ham en forræder, og en gruppe konservative rabbinere lyste en forbannelse over ham, der de ba «Dødsengelen» ta livet av statsministeren. Samtidig fortsatte den faktiske okkupasjonen av Gaza. Selv om palestinerne nå fikk styre sitt eget område, var de omringet av israelerne til lands og vanns og i lufta.
SHARON VAR BARE 170 cm høy — og med en vekt på 115 kilo og glad i god mat levde han ikke noe sunt liv. Det første slaget kom i desember 2005, men han fikk hjerneblødning i januar året etter. For et år siden mente et legeteam at deler av hjernen fungerte, men det ble ikke konkret bevist. Etter en operasjon i fjor høst fikk Sharon nyresvikt ved nyttårsskiftet, og legene uttalte at han befant seg i en «vegetativ» tilstand.
Ariel Sharon var kontroversiell i mange år og hadde også korrupsjonsbeskyldninger mot seg — blant annet i en sak der sønnen ble dømt, mens han selv slapp unna. Det ble jobbet for å få ham stilt for Den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag, men dette utspillet parerte han på følgende måte:
- Israel kan kreve å stille andre for retten, men ingen har tillatelse til å stille det jødiske folket og staten Israel for en domstol.