Mer fra Dagbladet Meninger:
Det brysomme kommentarfeltet
Forbedring av nettdebatten er blitt offentlighetens store sivilisasjonsprosjekt, skriver Geir Ramnefjell.
Gjør høyrepolitikken det verre?
Jeg spør meg om Høyresidens grunnleggende ideologi med midlertidighet, individualisering og konkurranse er forenlig med Solbergs nye, gode intensjoner.
Vi må snakke sammen om humorkritikk
Den alternative komikken krever en annen tilnærming.
Derfor sa jeg nei til Sotsji-OL
- Det kjentes feil å skulle bidra under OL, sier Hans Olav Lahlum
Nå er det britisk krim som lærer av den nordiske
I NRK-aktuelle «Broadchurch» møter «Broen» «Forbrytelsen». Og serien er strålende.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Som svært mange andre nordmenn, vokste jeg fra barneåra opp med TV-sendingene fra Vinter-OL. Vinteridrett ble en sentral del av norsk kultur og samfunnsliv helt fra skøytekongen Oscar Mathisens bravader i de første årene etter unionsoppløsningen i 1905. Fra 1924 til 2014 har Norge vært et av de få landene hvor interessen for vinter-OL er på høyde med interessen for sommer-OL. En viktig årsak til det er at norske utøvere gjennom flere generasjoner har gjort store prestasjoner der. Vinteridrett er i dag en av få arenaer hvor lille Norge med rette kan kalles en stormakt.
Som mange andre nordmenn med en ellers lite lykkelig oppvekst, vokste jeg også opp med TV-sendingene fra Vinter-OL som et etterlengtet høydepunkt. Jeg kan fortsatt huske spenningen og gleden fra det første norske OL-gull jeg så: Langrennsjentenes seier på stafetten i Sarajevo 1984.
30 år SEINERE kjentes det stort å få et tilbud jeg aldri hadde trodd jeg skulle få: En forespørsel om å bidra til TV-dekningen gjennom daglige intervjuer og kommentarer fra Vinter-OL. Normalt ville jeg straks ryddet plass i kalenderen. Det var ekstra fristende siden årets norske tropp ikke bare inneholder uvanlig mange gullkandidater, men også uvanlig mange interessante personligheter. Likevel sa jeg etter en tenkepause nei takk. Det skyldtes på ingen måte frykt for terrorangrep. Juleferiens tragedier gir sant nok grunn til uro for at det også under OL kan komme terrorhandlinger andre steder i Russland, men massive sikkerhetstiltak i Sotsji gir liten grunn til frykt for sikkerheten der. Mine innvendinger ligger på et langt mer prinsipielt plan.
Skuespilleren Stephen Fry trakk for noen måneder siden sammenlikninger mellom OL i Berlin 1936 og det forestående OL i Sotsji. Det synes jeg fortsatt er å gå for langt. Putin bør ikke sammenliknes med Hitler, og Russland anno 2014 bør ikke sammenliknes med Tyskland anno 1936. Likevel står det igjen noen tankevekkende likheter ved situasjonen. Også i 2014 er det snakk om en statsleder med for sin tid betenkelig autoritære trekk, som har brukt enorme summer fra statskassa på å gjøre OL til et propagandaarrangement – utvilsomt i den hensikt å styrke egen stilling både internt og i omverdenen. OL avvikles igjen med storslått pomp og prakt, mens det i jubelens skygge bak fyrverkeriet er grunn til uro for demokrati og menneskerettigheter i arrangørlandet.
Russland sto åpenbart overfor store utfordringer da Den kalde krigen var over og Sovjetsamveldet falt fra hverandre i 1990- 91. I framtidas historiebøker vil det nok stå at Putin etter et turbulent 1990-tall gjennomførte en etterlengtet politisk stabilisering utover 2000-tallet. Men det vil trolig også stå at han hele tiden var en leder som spilte på en russisk stormaktsnasjonalisme, og at hans autoritære og demokratisk betenkelige trekk ble klarere med åra. Noen løfterike tendenser under Medvedevs presidentperiode 2008- 12 er snudd til en betenkelig utvikling i Putins tredje periode. Internt i Russland har nye lover som innskrenker homofiles rettigheter fått størst oppmerksomhet. Det avspeiler en større trend hvor innbyggernes rett til demonstrasjoner og andre meningsytringer innskrenkes gjennom nye lover, samtidig som regjeringen ytterligere styrker sin kontroll over media og rettsvesen. Utenriks har Putins Russland fastholdt sin støtte til Europas siste diktatur i Hviterussland, og gjennom sin støtte til Assad-regimet bidratt til det pågående blodbadet i Syria.
Jeg argumenterer ikke for at Norge bør boikotte OL i Sotsji. Politiske OL-boikotter så man under anspente perioder i begynnelsen og henimot slutten av Den kalde krigen. USA, Norge og en rekke andre vestlige land boikottet OL i Moskva i 1980; Sovjet og andre land fra østblokken svarte med å boikotte OL i Los Angeles 1984. Det var et stort tap for idretten og idrettsutøvere, som knapt gjorde situasjonen bedre for noen – og som ikke bidro til mer konstruktiv dialog i verdenssamfunnet. Til dette kommer at en norsk boikott i år trolig ville resultert i mange flere medaljer for arrangørlandet, og dermed økt Putins propagandavinst internt. Norske utøvere bør delta og gjøre sitt aller beste for å vinne flest mulig medaljer i Sotsji. Selvsagt må de da også ha med seg sitt støtteapparat.
Dilemmaet ligger hos alle oss andre – vi som ikke direkte kan påvirke resultatene. For toppolitikere, embetsmenn og mediepersonligheter, for den saks skyld også tilskuere. Er det riktig av oss å dra til Sotsji, legge igjen penger der og bidra til anerkjennelse av og oppmerksomhet for arrangøren? Jeg vil her være forsiktig med å konkludere om hva andre i en slik situasjon bør gjøre. Men for meg, som aktiv medlem av verdens største menneskerettsorganisasjon og tillitsvalgt i et parti med et aktivt engasjement for demokrati og menneskerettigheter, kjennes det altså feil. For feil.
Siden vedtaket skjer gjennom kampavstemninger og med sterkt delte meninger internt i IOC, bør man være forsiktig med å si at IOC som organ har noen bevisst strategi for tildeling av OL. Men hvis mange medlemmer i IOC har stemt ut fra et ønske om å fremme demokrati og menneskerettigheter, ser det ut til å være en vakker drøm mer enn noen god strategi. Utviklingen i Kina gikk snarest i motsatt retning før, under og etter OL i 2008. Det samme har utviklingen i Russland gjort nå. Samtidig har FIFA fått sine utfordringer å slite med, når fotball-VM 2018 er tildelt Russland og fotball-VM 2022 Qatar. Det siste vedtaket er i ferd med å bli et mareritt for FIFA alt åtte år før avspark. Det får bli et velment råd til de ansvarlige både i IOC og FIFA at man for framtida heller gi store idrettsarrangementer som belønning til land som har gjennomført bedringer og nådd et høyt nivå på demokrati og menneskerettigheter, enn som forskudd til land som ennå ikke har gjort det.