«Fitta er ute med leppa si igjen ser jeg? Du er faen ikke sann.» «Må man bruke hard skyts mot landssvikere som er villige til å spille russisk rulett med land og borgere så må man. Listhaug har helt rett.» «Faen så gale for å si det rett ut. Snakk om drahjelp i valget. Ska vrkelig sprette chamagnen om det ikke går landsvikernes vei i valget.»
Sitatene er et par smakebiter på respons jeg har fått fra lesere de siste par dagene, etter å ha ytret meg om Sylvi Listhaug. Jeg har også fått både positive og konstruktive tilbakemeldinger, men dette er altså helt vanlig. Få er likegyldige til statsråden og mange mener mye veldig sterkt om asyl og innvandring. Listhaug får garantert også kraftig respons av alle valører. Hun må nok like det, for innvandrings- og integreringsministerens retorikk er polariserende i en grad det er nær umulig å forholde seg nøytral til. Slik blir hun både elsket og hatet.
Dagbladet Pluss
Listhaugs knallharde, daglige utspill den siste tida har ført samarbeidspartienes samarbeidsvilje til frysepunktet. Den famøse kommentaren onsdag om at KrF-leder Knut Arild Hareide «sleiker imamer oppetter ryggen» førte til reaksjoner også internt i Fremskrittspartiet og har fått statsminister Erna Solberg til offentlig å refse statsråden.
Drittkastingen ble paradoksalt nok utløst av kampen om kristne verdier og velgere, i en politisk diskusjon der religion har fått stor og økt plass. I avisa Dagen torsdag pekte førsteamanuensis Lars Laird Iversen fra Menighetsfakultetet på at dette er en trend flere steder i Vest-Europa. «Religion er kidnappet av populister,» sa han til den kristne avisa, og pekte på at disse politikerne ikke nødvendigvis er veldig religiøst aktive selv. Iversen mener at den viktigste vestlige religionstrenden i dag er at man bruker religion som identitetsmarkør. Det er i alle fall ikke vanskelig å finne ferske eksempler på hvordan norske politikere kappes om å knytte seg selv til såkalt kristne verdier.
Kulturminister Linda Hofstad Helleland fra Høyre benyttet som kjent lille julaften til å slå et slag for det norske, som i Facebook-innlegget hennes eksplisitt innebar «vår kristne tro og tradisjon», gudstjenester og kirkeklokker. I et felles intervju i sommer var Senterpartiets Ola Borten Moe bekymret for sekularisering av det norske samfunnet. Arbeiderpartiets Martin Kolberg har i likhet med Listhaug og Hareide besøkt Evangeliesenteret i Halden, og politikere strømmer til Visjon Norge, TV-kanalen drevet av Jan Hanvold, kjent som «pengepredikanten» etter NRK Brennpunkts program om ham.
Kristne verdier er ingen statisk størrelse, men betyr og symboliserer vidt forskjellige ting for dem som snakker om dem. Mens KrF framhever nestekjærlighet som en plikt til å hjelpe mennesker i nød, bruker Helleland «kristne verdier» som en markør som skiller nordmenn fra andre. Sylvi Listhaug snakker til en bestemt nisje kristne.
I Mathias Fischers ferske bok «Kors på halsen» forteller Bjarte Ystebø om sitt mangeårige samarbeid med Listhaug. Han er redaktør for ukeavisa Norge IDAG, leder organisasjonen Kristenfolket og tok initiativ til det årlige Oslo symposium, der Listhaug fra talerstolen har kritisert Hareides deltakelse i Oslo Pride og uttalt at tanken på et tredje kjønn fikk henne til «å sette kaffen i halsen». For denne forsamlingen fungerer uttrykket «kristne verdier» helt magisk, ifølge Ystebø.
Sylvi Listhaug vet at hun ikke kan vinne alle og forsøker ikke overbevise noen. Hun snakker direkte til dem som er kritisk til innvandrere generelt og muslimer spesielt, og til kristenkonservative kritiske til homofilt ekteskap, feminister og transpersoner. Derfor har hun blant annet gått til frontalangrep på biskopene, Den norske kirke og Kristelig Folkeparti – og uttalt at Jesus ville kuttet antall flyktninger i Norge for heller å hjelpe «flest mulig» lenger unna. Det går rett hjem hos kjernepublikummet. I går skrev redaktør Hans Rustad på det islamkritiske nettstedet Document at «Da Sylvi tok på seg korset, gjorde hun det helt bevisst. Det var ingen gimmick. Hun vil vise hvor hun står. Knut Arild Hareide har forlatt korset, slik også Den norske kirke har gjort.»
Leder
Ystebø kaller sin del av det frikirkelige miljøet for en «30-prosentsbevegelse». De er for få til å dominere noen menighet, men kan være 30 prosent av medlemmene. Ystebø, og kanskje Listhaug, tror en mobilisering av denne gruppa til Frp kan bringe KrF under sperregrensa. Det spørs om de er mange nok. I en meningsmåling utført i Vest-Agder for VG svarer 20,4 prosent at Listhaug representerer kristne verdier best, mens 61,4 prosent peker på Hareide. Dette er som kjent midt i bibelbeltet og KrFs kjerneområde.
Listhaugs dobbeltmoral er uansett åpenbar. Hun konfronterer muslimske mørkemenn og deres syn på homofili og likestilling, samtidig som hun frir til kristenfundamentalistene ved å angripe homofile og feminister. Hun vil stoppe flyktninger fra å komme til Norge for å «hjelpe flest mulig», men vil samtidig kutte i bistanden. Metoden er katastrofal for en opplyst debatt, men Listhaugs strategi er imponerende effektiv. Hun setter seg selv i fokus for samfunnsdebatten hver eneste dag, og når fram med sitt klare budskap til dem som er enige med henne fra før. Slik styrker hun polariseringen i samfunnet, seg selv og holdningene på alle ytterfløyer.
Strategien fungerer godt for Sylvi Listhaug og den mest høyrepopulistiske og verdikonservative delen av Frp. De synes det er viktigere å fremme sine primærstandpunkter enn å jobbe for regjeringsdeltakelse og samarbeid i Stortinget. Listhaug bruker «kristne verdier» til å skape skarpere skiller, både i befolkningen og mellom samarbeidspartiene. Slik blir Listhaugs retorikk også statsminister Erna Solbergs problem.
