«Jo mer du eier, jo mer tynger det deg ned», sier Jaime til Bronn helt i begynnelsen av ukas «Game of Thrones»-episode.
Og har du begynt å lære deg litt om hvordan Game of Thrones-ironien fungerer, så skjønte du kanskje at det utsagnet, det vil vi få eksempler på før episoden er omme.
Nærmere bestemt helt til slutt – en vakker sirkelkomposisjon, for dem som setter pris på slikt.
Denne ukas recap er ordnet etter viktige – og noen litt mindre viktige – utsagn.
- Men først: Dette er en recap, altså en oppsummering og analyse av ukas episode. Har du ennå ikke sett den, så slutt å scrolle med en gang og sett deg foran tv-skjermen. Og kom tilbake etterpå!
1. «Jo mer du eier…»
Fjerde episode i sjuende sesong har fått tittelen «The Spoils of War». Direkte oversatt betyr det «krigsbyttet», men som ved de foregående episodetitlene fra denne sesongen, er det en dobbeltbetydning her som er verdt å merke seg. «Spoil» betyr jo også ødeleggelse eller svinn. Tittelen kan altså vise til krigsbyttet Jaime sikret seg da han tok Highgarden i forrige uke, det som skal betale Lannister-gjelda til Jernbanken og sikre at Cersei har råd til å fortsette krigen. Eller den kan vise til krigens ødeleggelser. Og til alle dem som må bære byrdene av de kampene konger og dronninger, lorder og riddere krever at de skal være med på.
Til tross for engasjementet for undertrykte kvinner, samt «krøplinger, bastarder og ødelagte ting», som var tittelen på en episode i første sesong, har «Game of Thrones» bare vært marginalt opptatt av de virkelig undertrykte gruppene som befolker Westeros og Essos. Småkårsfolk, bønder, folk fra mindre hus – de som ikke har noen form for makt å snakke om.
Derfor var det befriende å se den noe utskjelte scenen i første episode, der Arya møter en gruppe soldater rundt et leirbål i skogen. Kanskje var den skrevet inn mest for at Ed Sheeran skulle få sin lille cameo, men den ga også et fint innblikk i hva fotsoldatene ofrer når fintfolket bestemmer at det er krig.
I «Game of Thrones» har fotsoldatene riktignok fått muligheten til å kjempe seg oppover rangstigen. Bronn er en sånn oppkomling. Leiesoldaten har blitt (en forholdsvis rik) ridder og bokstavelig talt høyre hånd for lederen av kongsgarden, men ennå er han ikke mett. Han vil ha et slott, og han titter på Highgarden. Han vet ikke at Jaime har lovet det bort som krigsbytte til Randyll Tarly, som belønning for at soldatene fra Horn Hill hjalp dem å ta nevnte slott. Som for å vri seg unna, sier Jaime at «jo mer du eier, jo mer tynger det deg ned».
Dessverre lever han ikke etter sin egen lære: Lannister-hæren vil ikke bare ha gullet de fant i Highgarden, de samler også inn alt kornet fra gårdene rundt. Bronn blir sendt for å hjelpe Tarly og sønn med å «motivere» bøndene til å gi fra seg avlingen. Hva bøndene skal ha å leve av gjennom vinteren, er ikke deres sak. Altså kan det være vel så tyngende å ikke eie stort. Det vet nok Bronn, ikke rart han ser litt umotivert ut.
Jaime er forresten heller ikke i voldsomt godt humør. Trolig har det å gjøre med det Olenna Tyrell fortalte ham like før hun døde – at det var hun som drepte Joffrey. Altså fikk Cersei Tyrion uskyldig dømt for drapet på sønnen deres. Begynner Jaime å tvile på hvilken side av familien han egentlig bør holde med?
2. «Qyburn har kontaktet The Golden Company»
Mens broren tar seg av møkkajobbene, sitter Cersei i The Red Keep og drikker vin og prater med bankmannen. Han er imponert over hvor raskt dronningen klarer å betale ned gjelda, minuset er at banken kommer til å savne renteinntektene. Nå forsøker han å overtale henne til å ta opp nye lån. Og han lykkes nok – en annen konsekvens av krigen, er høyt pengeforbruk. Etter å ha mistet en haug med allierte, trenger hun flere soldater, og hun forteller at Qyburn har tatt kontakt med The Golden Company i Essos. De som har lest bøkene til George RR Martin, vet at dette er det største frie kompaniet på kontinentet, med flere tusen leiesoldater. Kompaniet ble opprettet av Aegor Rivers, også kjent som Bittersteel, flere tiår før handlingen i serien begynner. Det skal fortsatt bestå først og fremst av eksil-soldater fra Westeros, eller etterkommere etter slike.
En av disse er Jon Connington, som var Rhaegar Targaryens kanskje aller beste venn. Han har en sentral rolle i den nyeste boka i serien, og Martin har bekreftet at han også blir en av hovedpersonene i den kommende boka, «The Winds of Winter». I bøkene tilhører han en handlingstråd som ser ut til å ha blitt kuttet fra tv-serien: Han fungerer som verge for en gutt som hevder å være den egentlige prins Aegon Targaryen, Rhaegar Targaryens eldste sønn (og Jons storebror), som var baby da Robert Baratheon gjorde opprør mot Targaryen-dynastiet. Ifølge Connington ble babyen byttet ut med et annet, ikke-adelig barn, som ble drept i hans sted, mens den virkelige prinsen ble smuglet over til Essos. I bøkene ankommer Jon og Aegon Westeros sammen med The Golden Company, for å kreve tronen tilbake. Men ettersom dette skjer mens Tommen fortsatt er konge, samt at Jorah Mormont ser ut til å ha overtatt en del av rollen til Connington (greyscale-smitten, først og fremst), er det lite trolig at de dukker opp nå. Skjønt, det hadde vært spennende hvis Connington fikk en rolle i serien – han er trolig en av få som vet hva som virkelig skjedde mellom Rhaegar og Lyanna.
3. «Kaos er en stige»
Petyr Baelish forsøker å bli venner med Bran, og gir ham en verdifull, om enn morbid gave: Kniven han engang ble forsøkt drept med, i senga si på Winterfell.
Det kan virke som om Baelish forsøker å finne ut hva Bran vet om det som skjedde med ham. Kanskje frykter han at Bran vet litt for mye om hans rolle i alt som har skjedd. Men Bran sier lite, inntil Baelish forsøker seg med et påtatt medfølende « Å gå gjennom alt det du har gjort, bare for å finne verden i slikt kaos. Jeg kan se for meg…»
«Kaos er en stige», sier Bran kort, og Baelish blir blek.
Ikke så rart. «Kaos er en stige» er hans egne kanskje mest berømte ord, målt etter hvilke «Game of Thrones»-dialoger som er populære på YouTube. Han sa det en gang til Varys, i en samtale der han avslører mye av sin egen motivasjon og det han ser som sin rolle i spillet: Han skal klatre, koste hva det koste vil. Som et grotesk eksempel på det, forteller han Varys at han har avslørt en av sistnevntes spioner – prostituerte Rose – og latt Joffrey ta livet av henne på bestialsk vis.
Bran vet hvem Petyr Baelish er innerst inne, det er åpenbart.
Like etter må Bran stå til ansvar selv, da Meera kommer for å si adjø, og blir avspist med et kort «takk» – etter det marerittet hun har vært gjennom for å holde ham i live. Bran forklarer at han ikke er Bran lenger. Han husker hvordan det var å være Bran, men han husker så mye annet også. «Du døde i den grotta», konstaterer hun, og det kan se ut til at hun har rett. Brans gamle liv er en del av det som har gått tapt i den store krigen, den som står mellom de levende og de døde.
4. «… en kniv av valyrisk stål»
Tilbake til leiemorderens kniv: «Hvorfor ville en leiemorder ha en kniv av valyrisk stål?» spør Arya, da Bran gir henne den i gave, etter at hun endelig har kommet hjem til Winterfell.
Det lurer vi også på. Kniven har vært et gjennomgangstema i serien, ettersom vi aldri har fått svar på hvem som egentlig stod bak drapsforsøket. Petyr Baelish var knivens opprinnelige eier, kom det raskt fram. Men han har hele tida hevdet at han tapte den til Tyrion i et veddemål. Tyrion nektet for dette, mens Jaime har sagt at han tror det egentlig var Robert Baratheon som overtok den. Både Jaime og Cersei har nektet for å stå bak drapsforsøket, men har mistenkt Joffrey for å gjøre det for å imponere Robert. Her kan du lese en utførlig gjennomgang av knivens historie.
Fortsatt vet vi ikke sikkert hvem som utstyrte leiemorderen med kniven, men det får vi nok vite etter hvert. Vel så interessant er det at den er av valyrisk stål – som kjent et av få materialer som kan drepe hvitvandrere. Har Bran sett den i visjonene sine? Vet han at Arya kommer til å få bruk for den? Og hvorfor smiler Petyr Baelish når han ser de tre søsknene sammen? Burde han ikke være skitredd for sitt eget skinn, nå som synske Bran og krigerske Arya er på plass på Winterfell? Eller har den stigen hans noen trinn vi ennå ikke kjenner til?
5. «Hva slags dronning er jeg?»
Sam hadde rett! Jon har funnet bøttevis med drageglass på Dragonstone, i en diger grotte nede på stranda. Og ikke bare det, han har funnet eldgamle runer, laget av «the children of the forest», som er hva de kaller Westeros’ første innbyggere – en slags alvelignende vesener som sloss mot menneskene da de først kom til Westeros. Da Bran møte flere av alvene nord for muren i forrige sesong, avslørte de at det var de som i sin tid skapte hvitvandrerne, som et våpen mot menneskene. Men runene Jon finner, viser at menneskene og alvene etter hvert begynte å samarbeide i kampen mot hvitvandrerne. «Til tross for forskjeller og mistro, kjempet de sammen. Sammen! Vi må gjøre det samme, hvis vi skal overleve», sier han gravalvorlig til Daenerys. Hun lover å hjelpe ham – hvis han vil knele for henne.
Hva enden på samtalen ble, får vi ikke se. Men når de kommer ut av grotten, blir de møtt av Varys og Tyrion, som forteller at Greyworm har lykkes i å ta Casterly Rock – men til ingen nytte. Slottet er tomt, og Jaime og hæren hans har rensket området for alt som er spiselig. Daenerys anklager Tyrion for å la søsknene vinne med vilje, ettersom alt han har foreslått har slått feil. Nå vil hun gjøre det hun foreslo i forrige episode: Fly dragene sine til The Red Keep og angripe Cersei.
«Hva slags dronning er jeg, hvis jeg ikke vil risikere mitt eget liv mot fienden min?» sier hun? «En forstandig en», svarer Tyrion. En slik dronning som Cersei, kan vi kanskje legge til – for Cersei blir sittende trygt på jerntronen, hver gang andre drar i krig for henne.
Jon håper imidlertid at Daenerys er en annerledes dronning enn Cersei, og at hun nettopp derfor vil avstå fra å bruke dragene. Men finnes det en tredje løsning, tro?
6. «Ingen»
Dette sitatet er mer søtt enn viktig. Arya ser Brienne og Podrick øve på sverdkamp i borggården på Winterfell, og ber om å få trene med Brienne. Arya vinner, så klart, mens Sansa står lett måpende og ser på.
«Hvem lærte deg å slåss slik?» spør Brienne. «Ingen», svarer Arya, og det stemmer jo. «De ansiktsløse», leiemorderlauget i Bravoos, omtaler seg som «ingen».
7. «Jeg har lagt merke til at du har glodd på det gode hjertet»
Nok et litt søtt sitat, og kanskje et lite nikk til fansen som går og drømmer om en romantisk avslutning på Jon og Daenerys-visa. Davos spør Jon hva han synes om henne, og han svarer «hun har et godt hjerte». «Jeg har lagt merke til at du har glodd på det gode hjertet», sier Davos, men blir avfeid med et (fortsatt gravalvorlig) «Det er ikke tid til slikt». Davos har tydeligvis tid, for han oppdager Missandei og utbryter, like megetsigende: «mens vi snakker om gode hjerter».
Missandei kunne ikke vært mindre interessert, men hva så med Daenerys og Jon? Den grotteturen var ikke heelt uromantisk, vel? Var det ikke noe i blikket til Daenerys da Jon gjentok ordet «sammen»?
8. «Færre»
Forresten – før Missandei dukker opp, har Davos et annet artig sitat, en morsomhet fra manusforfatterens side, som jeg må innrømme at jeg ikke oppdaget før jeg så scenen for andre gang. Men det viser veldig godt hvor detaljfokusert denne serien har blitt, særlig når det gjelder referanser til tidligere episoder.
Den tidligere smugleren og analfabeten retter på grammatikken til kongen sin: Da Jon spør ham hvor mange soldater de har, «10 000 eller mindre?», sier Davos: «Færre». «Huh?» sier Jon, og mer rekker de ikke å si om den saken. Men nettopp forskjellen på «mindre» og «færre» lærte Davos av sin tidligere konge Stannis Baratheon, som var svært opptatt av korrekt grammatikk generelt, og denne grammatiske regelen spesielt. Mer om det hos Ign.com.
9 «Jeg ventet ikke at det skulle lukte slik»
Det er ikke så mye replikken som samtalen som er viktig her. Det er nok en scene som viser hvor skjermet store deler av adelen er for alt det fæle de setter i gang, og som laverestående mennesker får kjenne på kroppen. Scenen starter med Randyll Tarly, som kommer ridende til Jaime og Bronn og ber om å få piske «etternølerne», soldatene som er tregest i følget. «Gi dem en advarsel først, de mennene kjempet tappert ved Highgarden», svarer Jaime, og veksler blikk med Bronn. Det er tydelig at de ikke er komfortable med situasjonen. Men de har også dårlig tid. De befinner seg like ved Blackwater Rush, elva alle som kommer sørfra må krysse for å komme til King’s Landing. Gullet er alt i sikkerhet innenfor bymurene, men korn-vognene gjenstår. De er mange og trege, og hvis vognene befinner seg på begge sider av elva når natta kommer, vil de være svært utsatt for angrep.
Det er sønnen til Randyll Tarly, Dickon (Sams lillebror), som avgir replikken. Navnet hans har visst blitt en annen gjentagende vits i serien – Jaime kaller ham konsekvent Rickon, og Bronn ler seg skakk når han hører det ekte navnet.. De spør ham hva han syntes om slaget, det første han har vært med i, og han lyver først og kaller det «storslagent». Da de ber ham være ærlig, forteller han at han kjente flere av soldatene han måtte slåss mot. Og «jeg ventet ikke at det skulle lukte slik». Bronn, som har hatt en helt annen og mindre beskyttet oppvekst, smeller tilbake: «Folk skiter når de dør. Lærte du ikke det på fancygutteskolen? Jeg lærte det da jeg var fem.»
(Et apropos: Dickons storebror Sam er i ferd med å lære akkurat det samme i Oldtown, der han tømmer pottene til eldre mestere ved Citadellet – det så vi i en fantastisk montasje i første episode. Hans måte å lære på er kanskje å foretrekke, tross alt.)
Da dothrakiene angriper kolonnen – en scene som utvilsomt er inspirert av gamle westernfilmer om cowboyer og indianere – er det vanskelig å si hvem vi skal heie på. Vi liker ikke Cersei, og dermed ikke Lannister-hæren. Men de grusomme dothrakiene, som halshogger seg bortover sletta – er de noe å juble for? Scenen eksploderer i blod og skitt og gørr, og det er ingen som er gode eller dårlige, ingenting er «storslagent», alt er bare fælt, grisete og tragisk.
Trolig er det noe slikt Tyrion tenker, da han kommer til syne på bakketoppen og ser sin egen families hær bli slaktet ned. Men dette er også nok en scene som viser forskjellen på Cersei og Daenerys. Og Cersei og Jaime, for den saks skyld. Cersei sitter beskyttet i slottet sitt, men Daenerys valgte motsatt: Hun kommer flygende på Drogon, og gjør en stor del av drittjobben selv. Litt beskyttet er hun jo, flygende høyt der oppe. Men ikke nok, viser det seg, da Bronn når fram til harpunen og treffer dragen i den ene vingen.
Skaden tvinger Drogon og Daenerys til å lande, men ikke før de har latt ilden sluke harpunen til Qyburn. Det var det supervåpenet. Det er da Jaime viser at han heller ikke er typen til å la andre gjøre jobben for seg. Bronn ba ham ri til King’s Landing allerede da dothrakiene dukket opp, men han nektet. Nå forsøker Tyrion å mane ham til det samme fra bakketoppen. Men Jaime øyner en mulighet, og galopperer mot Daenerys med spydet hevet. Drogon snur hodet like før han når fram, og skal til å grille ham levende, men Bronn kommer ridende i siste øyeblikk, kaster seg mot ham, og velter både ham og seg selv ut i elva. En elv som plutselig har blitt veldig dyp.
Og moralen er…
Jo mer du eier, jo mer… Ja, nettopp. Hvis Lannister-hæren ikke hadde brydd seg med kornet, ville de alle vært i nogenlunde sikkerhet bak murene i King’s Landing nå (Daenerys har blitt sterkt frarådet å angripe hovedstaden, med alle de sivile som befinner seg der – å angripe hæren alene var et mye smartere trekk, rent popularitetsmessig). Den digre pengepungen Bronn fikk av Jaime helt i starten av episoden, mistet han heldigvis tidlig i slaget. Ellers ville han neppe vært så lett til beins da han sprang mot harpunen, eller da han reddet Jaime – trolig ville han også ha sunket rett til bunns. Slik det ser ut nå, tipper jeg de begge er med oss i neste episode. Men kornet, det gikk opp i røyk. Også nå som vinteren setter inn, da…
Les også:
- Anmeldelse: Episode 1, «Dragonstone»
- Recap: Episode 2, «Stormborn»
- Recap: Episode 3, «The Queen’s Justice»