Søndag sverges den iranske presidenten Hassan Rouhani inn i sin andre presidentperiode, etter den overbevisende seieren over prestestyrets presidentkandidat ved valget i mai. Til stede er EUs utenriksansvarlige Federica Mogherini og en britisk viseutenriksminister. Det er første gang «Vesten» er representert på et slikt nivå, ved en slik anledning, etter at prestene tok makta i Den iranske revolusjonen i 1979.
Signalet EU sender ut er ikke til å ta feil av. Mogherinis tilstedeværelse er uttrykk for en aktiv støtte til atomavtalen med Iran fra 2015 i ei tid da den amerikanske presidenten Donald Trump gjør så godt han kan for å undergrave den. Sist uke kunne New York Times rapportere at den amerikanske presidenten hadde fortalt rådgivere at han fortsatt vil skrote atomavtalen som Iran inngikk med EU og de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd, USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike – samt Tyskland.
Barack Obama mente at atomavtalen med Iran var en av hans viktigste utenrikspolitiske triumfer. Trump har dermed en åpenbar grunn til å ville skrote den, siden han styres av det som er i ferd med å bli en nesten blind vilje til å rulle tilbake Obamas politikk. Dessuten er skroting av atomavtalen et av hans sentrale valgkampløfter, og en klar støtte til Israel. Trumps utenriksminister Rex Tillerson sa riktignok på tirsdag at han er uenig med Trump når det gjelder Iran. Så Iran er bare et annet punkt der Washington snakker med to tunger.
Det er mange konfliktlinjer mellom USA og Iran. De støtter hver sin part i borgerkrigene i både Syria og Jemen. Den amerikanske kongressen vedtok i forrige uke ytterligere sanksjoner mot mennesker som har med Irans missil-forsvar og gjøre. Iran svarte på sin side med å sende ut en prøverakett.
Men så langt har atomavtalen vært hellig for iranerne. Den etterleves til punkt og prikke, med det inspeksjonsregimet avtalen pålegger landet, sier Det internasjonale atomenergibyrået IAEA, som gjennomfører inspeksjonene. Men stilt overfor et utfordrende og provoserende USA som egentlig vil undergrave avtalen, er det ikke gitt at det iranske presteregimet er interessert i å fortsette og etterleve den.
Iran har trukket den motsatte konklusjonen når det gjelder sitt atomprogram enn det Nord-Korea har gjort. I Nord-Korea er landets atomvåpenprogram – og den stadige demonstrasjonen av både kjernefysiske prøvesprengninger og rakettutskytinger – den ultimate sikkerhetsgarantien. I Nord-Korea er det frykten for at USA, eller Sør-Korea, egentlig vil ha regimeendring som driver landets atomvåpenprogram. Iran kan komme til å trekke den samme slutningen hvis landet føler at den politiske forståelsen – som avtalen også bygger på – undergraves av et USA som egentlig ikke vil ha den.
Det er det som står på spill når atomavtalens far, president Hassan Rouhani, sverges inn i sin andre periode som president søndag. Han ble valgt på en bølge av sympati for fire år siden, nettopp på valgløftet om en atomavtale som ville heve de lammende sanksjonene mot landet. Han ble gjenvalgt i mai til tross for at de begrensede opphevelsene av sanksjonene virker mindre positivt på økonomien enn de fleste hadde trodd, og til tross for at Den øverste leder Ali Khamenei egentlig støttet en mer konservativ kandidat. Det er mye som står på spill i Iran. Det er derfor EUs Federica Mogherini søndag drar til Teheran for å støtte forsøksvis sivilisasjon mot absolutt trumpisme.