Det er flere årsaker til at folk ikke stemmer. Noen mener det ikke har noe å si hvilke politikere eller parti som sitter i regjering, de merker ikke noe forskjell. Andre har ikke tillit til politikere.
Jeg er en av de som har mistet tilliten til politikere, og for meg er det alvorlig. Faktisk satt jeg på bussen og grein litt, da jeg innså at jeg ikke kom til å stemme i år. Av og til manifesterer sånne erkjennelser seg fysisk som en gråtebølge – en slags sorg. Det er ikke gøy å være godt voksen og sitte på bussen og plutselig bli overmannet av en gråtebølge, fordi du innser at du ikke kan bruke stemmeretten din. Men det skjedde altså.
Jeg er glad i Norge og jeg er stolt av mange sider av vårt samfunn, som jo nettopp er bygd opp og utviklet av den norske folk. Jeg er en samfunnsengasjert person som alltid har ment at det er en plikt å bruke stemmen ved Stortings – og kommunevalg. Jeg tenker fortsatt at å kunne påvirke samfunnet gjennom frie valg er selve kjernen i demokratiet. Men nå er min tillit til politikerne så svekket at jeg ikke vil bruke min stemmerett.
Jeg reagerer mest på spillet, det som avtales på forhånd – under bordet eller i korridorene. Hvorfor skal jeg gi min stemme til politikere som spiller er spill, eller som skjuler for befolkningen hva de har stemt på, for eksempel i FN. Kontrakten mellom politikere og folk som meg er avhengig av at politikerne fører en transparent politikk, der vi får svar på de spørsmålene vi har. Jeg har de siste årene fulgt noen politiske prosesser og observert det politiske spillet på nært hold. Det er det som sammen med den feigheten jeg opplever politikere altfor ofte har når det kommer til å uttale seg offentlig om viktige saker, som fikk dråpen til å renne over.
Partier som kjøpslår om saker for å få makt er helt normalt, men det betyr ikke at det er greit. Politikere har selv et ansvar for at det politiske spillet har fått utvikle seg og er som det er. De er ikke passive brikker, de er aktive folk som blir med på både det ene og det andre. Hvor mange ganger har ikke politikerne sett en annen vei i viktige saker, fordi det lønner seg for partiet. Hva som lønner seg eller er viktig for folk, for deg og meg er ikke alltid det viktigste. Å være politiker handler også om å beskytte sin karriere.
For meg er partiprogrammet viktig, jeg ser etter hva slags ideologi og hva slags konkrete tiltak partiene har i sine programmer. Jeg ser selvfølgelig også på hva politikere lover eller snakker om og sammenligner dette med hvilke tiltak de faktisk foreslår, vedtar og gjennomfører i praksis.
Jeg er ikke alene om å blir ille til mote når jeg ser politikere på TV eller hører dem «debattere» på radio. De beskylder hverandre, kommer med slagord og omtaler den politikken motstanderne foreslår på en måte som ligner mer på utdriting enn saklig argumentasjon. Det kan virke som om de er opplært i å tenke at for å vinne må man opptre som en bølle. Men jeg vil ikke ha brød og sirkus i politikken, jeg vil ha voksne seriøse folk som har kunnskap og som opptrer som om de er skikket til å lede landet. Av og til lurer jeg på om politikere faktisk driver med politikk. Jeg tror ikke politikere er dårlige mennesker, men jeg lurer på om de har noen «yrkesstolthet». Er de klar over den tilliten de har fått av befolkningen? Synes de selv at de bruker den på en etisk, moralsk og god måte? Eller er de egentlig er like oppgitte som meg over hvordan det politiske spillet er blitt?
Uansett, jeg kommer ikke til å stemme i år. Jeg vet at det ikke betyr noe for folk eller fe at jeg ikke stemmer, men det betyr noe hvis det blir mange som lar være å stemme fordi de ikke har tillit til politikerne – og måten de forvalter våre stemmer på. For til syvende og sist handler det om at demokratiet ikke fungerer hvis folk ikke bruker sin stemmerett.
Jeg har gitt opp, men heldigvis er det mange som fortsetter å bruke sin stemmerett. Etikk og moral er jo ikke akkurat inn for tiden så kanskje er det bare jeg som legger vekt på den biten. Jeg ønsker uansett ikke at folk skal gjøre som meg og kanskje har jeg en urealistisk høy forventning til politikk som fag – for jeg ser på det som et fag.
Jeg håper selvfølgelig jeg har endret mening til neste stortingsvalg om fire år. Time will show!