Ikke det? Det syns ikke vi heller. Men visste du at sterke krefter i Longyearbyen jobber for å få gjenåpnet Lunckefjell-gruva på Svalbard, som aldri kom i drift på grunn av manglende lønnsomhet? Visste du at staten gjennom eieren Næringsdepartementet vil bli forespurt av styret i Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) om å gå inn med minst 600 millioner i kapital for å realisere det? Og visste du at lokallagene til AP, Høyre og Venstre (!) i Longyearbyen støtter planene så lenge selskapet klarer å drive lønnsomt?
Sentralt sitter AP og Høyre selvsagt musestille i båten. Å gjenoppta storstilt kulldrift på Svalbard er ikke akkurat en vinnersak i valgkampen. Men det kan meget godt tenkes at de vil åpne for det om de sitter i posisjon etter valget, med det å «ivareta overordnede mål i norsk Svalbardpolitikk» som tvilsom unnskyldning. Vi i MDG mener det norske folk fortjener svar før valget fra Erna og Jonas om de akter å gjennomføre dette klimapolitiske mageplasket.
Norge oppfattes som et inkonsekvent land i klimapolitikken i resten av Europa. På den ene siden har vi ren energi, verdens beste elbil-satsing og en hovedstad som nylig ble kåret til Europas miljøhovedstad. På den andre siden bidrar vi til gigantiske klimagassutslipp gjennom vår olje- og gassproduksjon, vi er et av få land som ikke klarer å kutte klimagassutslipp – og vi driver altså statlig kulldrift på Svalbard. Dobbeltmoralen skildres i utallige dokumentarer av internasjonale tv-produksjonsselskap. En av dokumentarene undertegnede ble intervjuet i fikk det lite flatterende navnet «Longyearbyen – a bipolar city». Dokumentaren skildret det åpenbare paradokset i at Svalbard har en av verdens strengeste miljølovgivninger, samtidig som kulldrift er tillatt.
Argumentene for å fortsette kulldriften på Svalbard er til forveksling like argumentene for å gjøre den norske olje/gass-alderen så lang som mulig: Kullet på Svalbard er angivelig så rent at det nærmest er et klimatiltak i seg selv å sette det i produksjon. På samme måte ivrer som kjent olje/gass-lobbyen i Norge for at vi skal være de siste som stenger kranene på sokkelen, fordi vår «rene» olje og gass skal redde verden fra det skitne kullet. Man trenger ikke være retorikkekspert for å se den tragikomiske klimaspagaten det blir å forsvare videre kulldrift på Svalbard.
Når alle rasjonelle argumenter tilsier å avvikle kulldriften på Svalbard, drar kullforkjemperne opp sitt trumfkort: Kulldriften er viktig av «geopolitiske hensyn», for å sikre norske arbeidsplasser, og derigjennom vår suverenitet over Svalbard. Problemet med argumentet er bare at staten selvsagt kan sikre arbeidsplasser gjennom mer framtidsrettede bransjer. Og skulle Russland mot formodning ha planer om å annektere Svalbard, er det neppe hva vi driver med der som avgjør saken.
Miljøpartiet De Grønne mener tida er overmoden for å fase ut kulldriften på Svalbard, og investere statlige penger på Svalbard i et grønt høyteknologisk skifte i Arktis, framfor å fortsette å subsidiere ulønnsom og klimafiendtlig kulldrift.