I dagbladet 25. juli skriver Andreas Økland om Statoils skatteplanlegging og flytting av utenlandsvirksomhet til holdingsselskaper i Nederland for å nyte godt av fordelaktige skatteregler. Det er de ikke alene om.
Økland fremmer en viktig debatt. Nederland blir ofte karakterisert som et skatteparadis. Som et statlig selskap først og fremst eid av det norske folk har Statoil et ansvar for å opptre ansvarlig og må som et minstekrav kunne investere og skattlegge rettferdig. Fokuset på Oljefondet og Norfunds investeringer via skatteparadis har begynt å bære frukter etter at Oljefondet i juni bestemte å flytte sine holdingsselskaper ut av skatteparadis som Luxemburg og delstaten Delaware. Derfor er det påfallende at politikerne ikke har satt større press på statseide selskaper, som Statoil, til å ta standpunkt mot skatteparadiser og den aggressive skatteplanleggingen.
Dessverre er ikke Statoils beslutninger spesielt overraskende. Statoil utnytter, på samme måte som de fleste andre store multinasjonale selskaper, et skattesystem som ikke henger med i tiden. Systemet er fullt av smutthull og gir selskaper mulighet til å benytte seg av gråsoner i lovverket og fordelaktige skatteordninger. Norge taper inntekter på dette, men kapitalflukten rammer økonomisk fattige land hardere, og bidrar til å holde folk i fattigdom. Med et oppdatert system tilpasset dagens realiteter og skattesystemenes utfordringer vil det ikke lønne seg for Statoil å benytte seg av tjenester i skatteparadis som Nederland.
Økland har rett i at mange viktige avgjørelser tas i overnasjonale fora, men vi kan ikke la OECD, der skatteparadisene Nederland, Luxembourg, Sveits og Irland selv er med å lager reglene, få vetorett på utviklingen innenfor internasjonal selskapsbeskatning.
I dag foregår verdenshandelen over landegrenser ved få tastetrykk, og skattekroner gjemmes unna på minutter. I tillegg forekommer over halvparten av verdens handel mellom datterselskap i eget konsern, noe som legger til rette for skatteplanlegging og kreative måter å gjemme bort skatteinntekter på.
Så hva skal til for å gi systemet den oppdateringen det trenger?
Vi må styrke finansiell åpenhet, ta konsekvensene av aggressiv skatteplanlegging på alvor og bevege oss mot en mer enhetlig måte å skattlegge på. Mens vi i dag ser på multinasjonale selskaper som mange små selskaper, vil vi med en mer enhetlig tilnærming til skattlegging se på multinasjonale selskaper som det de er, ett stort selskap. Ved å summerer selskapets totale overskudd og fordele skattegrunnlaget mellom land basert på selskapets virksomhet i de forskjellige landene kan vi på sikt gjøre skatteparadiser irrelevante.
Det er ikke bare debatten om skatteplanleggingen i våre egne statseide selskaper som er overmoden for stortingssalen, selve måten vi ser på multinasjonale selskaper må oppdateres og tilpasses dagens økonomiske virkelighet.