Både Civita-rådgiver Lars Kolbeinsveit og Stefan Heggelund har reagert på mitt innlegg 19.17.
La oss først gå tilbake til utgangspunktet for diskusjonen. Kolbeinstveit startet debatten med å hevde at det er useriøst av venstresiden å hevde at høyresiden er mot å jevne ut forskjeller. Jeg svarte at høyresiden ikke nødvendigvis ønsker seg økte forskjeller, men at de ved hver eneste korsvei prioriterer politikk som kommer de rikeste til gode.
Derfor er Kolbeinstveits siste innlegg oppklarende. Det forklarer mye om forskjellene på hvordan vi ser på ulikhet.
Kolbeinstveit trekker fram forslag som «på marginen øker ulikheten», men hevder at dette ikke er viktig fordi økte forskjeller ikke er intensjonen bak forslagene. Men hva intensjonen bak Høyres politikk er, i denne debatten, irrelevant når økt ulikhet er konsekvensen. Ulikhet kommer sjelden fra ett enkelt politisk tiltak. Det er summen av mange ting som «på marginen» fører til økt ulikhet. Høyrepartiene har blitt flinkere til å snakke om ulikhet, mye takket være Civitas arbeid de siste årene. Men viljen til å føre en politikk som i sum fører til bedre fordeling, virker å være fullstendig fraværende.
Høyres Heggelund svarer også på mitt innlegg. I motsetning til Kolbeinstveit trekker han fram saker hvor Høyre har stemt for forslag som har redusert ulikheten. Men det skrev jeg jo også i mitt innlegg at Høyre hadde gjort.
Heggelund har selvsagt rett i at samfunn er komplekse, og skal ha honnør for å prøve å trekke debatten over på konkrete forslag for å redusere den økonomiske ulikheten. Men dette er ikke nytt i debatten om ulikhet. SV la for eksempel fram 35 forslag mot ulikhet i forbindelse med behandlingen av revidert statsbudsjett. Høyre stemte mot alle sammen, og ville helst slippe å diskutere dem. Dette inkluderer forslag for økt innsats mot skattekriminalitet, mot å straffe gjentatte brudd på arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven strengere, og tiltak for en nasjonal boligplan som kunne sikret at flere hadde hatt råd til bolig. Konkrete forslag for mindre forskjeller.
Jeg er ellers mindre imponert Heggelunds refleksjoner over Høyres rolle i norsk historie. Høyre er, og har vært, partiet for de rikeste i Norge. Det er ikke tilfeldig at partiet har så stor oppslutning på der hvor konsentrasjonen av makt og penger er størst, eller at flere av landets rikeste gir store pengebidrag til Høyres valgkamp. Dette er ikke på grunn av at partiet har vært så opptatt av å redusere de økonomiske ulikhetene.
Heggelund trekker fram arbeid og skole som Høyres tiltak mot økt ulikhet. Jeg tror ikke det er noen uenighet mellom SV og Høyre om at en god skole er viktig. Her er uenigheten om hvordan skape den beste skolen – Høyre tror på kontroll og måling, vi ønsker å gi mer tillit til lærerne og flere lærere per elev. Det er heller ikke noen uenighet om at det er viktig med arbeid.
Heggelunds sterkeste argument er at det må skapes arbeidsplasser for å redusere ulikheten. Det er vi enige i, og det er en av grunnene til at SV for eksempel stemte for redusert selskapsskatt. Men vi må ikke godta økte forskjeller for å skape arbeidsplasser, slik Høyre tror. For Heggelund og Høyre, så skapes det flest arbeidsplasser av at mangemillionærer har mer penger på bok.
En av lærdommene etter finanskrisa er at land med høyt skattenivå, gode velferdsordninger og små forskjeller klarte seg bedre gjennom krisa enn land med lav skatt, færre velferdsordninger og store forskjeller. Rapporter fra både IMF og OECD har dokumentert hvordan land med små forskjeller har større økonomisk vekst enn land med store forskjeller. Små forskjeller er bra for økonomien som helhet og for folk flest.
Arbeid er viktig, men det er fint mulig å se for seg at arbeidsløsheten går ned, mens ulikheten går opp. Mindre ulikhet krever mer enn jobber, det krever omfordeling. Og det krever at man jobber systematisk over tid for å omfordele. Og det er nødvendig å se at penger og makt hører sammen.
Dette er det punktet jeg tok opp som både Kolbeinstveit og Heggelund mer eller mindre elegant hopper over: Økonomiske ulikheter fører til forskjell i makt.
Økonomiske ulikheter er selvforsterkende fordi de gjør at de som har aller mest får mer makt til å forme samfunnet. Dette handler for eksempel om bidrag til tenketanker som Civita eller valgkampen til Høyre. Og det handler om alle de andre små og store måtene dem som har mest penger får mer påvirkning og innflytelse over beslutningene som tas.
Som et apropos, skriver jeg dette innlegget samme dag som utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen sier i Klassekampen at han «tar økt ulikhet med ro». Det er mulig han ikke representerer Høyres offisielle linje her, men dette er vel neppe en helt fremmed holdning på høyresiden. I hvert fall når vi ser på hva de gjør, ikke bare hva de sier.