Som tannkjøttet bak en vond visdomstann, er tannhelse en forsømt og tidvis betent del av den norske velferdsstaten. Dette har Aftenposten den siste tida retta søkelys mot, blant annet i en artikkel hvor vi få møte tannlege Aleksander Molnar. Han kan fortelle om de store endringene han har opplevd etter han gikk fra å jobbe i Groruddalen til på et tannlegekontor på Majorstua. Som han selv sier:
- På Majorstua ønsker man å beholde tenner.
For det er liten tvil om at den begrensede offentlige finansieringa av tannlegetjenester har gitt tannhelse i dagens Norge en betydelig sosial dimensjon. Er du rik er det rett og slett mindre sjanse for at tennene detter ut. Dette illustreres også av tallene i Statistisk sentralbyrås rapport «Sosial ulikhet i bruk av helsetjenester».
Den viser at hvis du tjener under 250 000, så er det tre ganger så stor sannsynlighet for at du ikke har vært hos tannlegen de siste to årene enn det er om du har mer enn 500 000 i årsinntekt. Man ser det også igjen i oversikten over hvem som sliter med dårlig tannhelse, hvor andelen er langt høyere blant dem med lav inntekt.
Norske politikeres uvilje mot å finansiere en større del av nordmenns tannhelserelaterte utgifter er et symptom på en av de mindre lyse sidene ved hvordan vi utvikler velferdsstaten. Det er lettere å frede ordninger som folk er blitt vant til og jevnlig benytter seg av enn å erstatte dem med nye og mer nødvendige ordninger.
Slik ender man opp med å fortsette å bevilge penger til ytelser og tjenester som enten har gått ut på dato eller har vist seg ineffektive. Da blir det vanskeligere å utvide velferdsstaten til å også omfatte ting som tannhelse.
For tannhelsebehandling er dyrt. En enkel utregning gjort av Fagforbundet indikerer at vi i dag bruker rundt ti milliarder på private tannhelsetjenester. Fellesskapet kan ikke dekke alle disse utgiftene, i hvert fall ikke med det første, men vi kan dekke noe. For eksempel kan vi sørge for at det innføres en rabatt på egenbetaling over et tak, slik de gjør i Sverige, eller gi tilskudd til regelmessige rutineundersøkelser, slik de gjør i Danmark.
Men på grunn av kostnadene vil det kreve politikere som er villige til å gjøre djerve endringer i det norske velferdssystemet, og stramme inn ordninger som ikke lenger er den beste bruken av skattebetalernes penger. Ikke minst i ei tid hvor framskrivningene blottlegger en velferdsstat som allerede er langt fra bærekraftig er slike prioriteringer helt nødvendig.